Forskning

Likhet, forskning og kvalitet

Likhetsidealer i det akademiske arbeidsmarkedet i Norge kan være en trussel mot kvalitet i forskning, skriver Torkel Brekke i Dagens Næringsliv.

Torkel Brekke

Publisert: 10. mars 2015

Torkel Brekke, professor i religionshistorie, Civita

Les også Civita-notatet:

Er stillings- og lønnsstruktur til hinder for kvalitetsheving i norsk forskning?

Regjeringen vil ha flere verdensledende forskningsmiljøer i Norge, og hevder insitusjonene har handlingsrom til å prioritere for å få nå målet. Kritikere hevder målet er dumt og/eller at prioritering av noen fagmiljøer vil svekke andre miljøer. Men ingen tar tak i rammene for debatten: selve arbeidsmarkedets struktur. Den usedvanlig sammenpressede strukturen i det akademiske arbeidsmarkedet i Norge kan være et hinder for kvalitetsheving. I datamateriale samlet inn i 2007-2008, som del av den store undersøkelsen The Changing Academic Profession (CAP), fant forskere ved NIFU at andelen av professorer i universitetspersonalet var langt høyere for Norge enn for de andre landene. Hele 53% av det norske personalet var professorer.

Hvis vi ser på andre enden av stillingshierarkiet, på PhD-ene, er det også sider ved det norske arbeidsmarkedet som er verdt å diskutere. Hvis vi tenker oss stilling som PhD-stipendiat som laveste nivå i en karriere i FoU-sektoren, og professorat som den høyeste, er det kort avstand mellom topp og bunn. Norske PhD-stipendiater har lønn og status som man ikke kan drømme om i noe annet land. Når en tysk eller britisk student får høre om betingelsene hvis hun drar til Norge som PhD, faller hun av stolen. Og hva med den russiske eller indiske studenten? En konsekvens kan være at høyt kompetente studenter søker seg til Norge for en PhD, men reiser ut av landet igjen etter graden er fullført. I kullene av utlendinger som tok PhD i Norge på 2000-tallet, er ca. 50 % forsvunnet ut av landet to år etter de avla graden sin, mens blant norske som tar PhD er 93% i arbeid i Norge på samme tidspunkt.

Lønnsstrukturen ved norske universiteter er også sammenpresset. I 2012 ble det publisert en sammenligning av lønninger og status i akademiske stillinger med data fra 28 land. Norge var landet med det minste forholdstallet mellom toppen og bunnen i lønnshierarkiet. Forholdstallet for Norge var 1.3, noe som betyr at topplønnen er 1.3 ganger så høy som den laveste lønnen. Til tross for usikkerheter i målingen, er det grunn til å merke seg at norske akademiske lønninger justert for kjøpekraft kom ut som nest dårligst av alle de 28 landene – bare russiske akademikere har lavere lønn. Da hjelper det ikke at statssekretær Bjørn Haugstad mener det allerede er rom for å belønne gode forskere. En personlig erfaring: for noen år siden fikk jeg tilbud om et professorat ved Københavns universitet. Hadde jeg takket ja, ville min kjøpekraft nesten doblet seg.

Den sterke sammenpressingen i det akademiske stillings- og lønnsstruktur er sikkert forbundet med likhetsidealer mer generelt i det norske samfunnet. Det er mye positivt å si om disse idealene, men i forskningen kan strukturene ha negative konsekvenser. Når alle skal være så like som mulig, blir det vanskelig å lokke gode forskere fra utlandet. Det blir også umulig for forskere å skaffe hjelpen de trenger til å få sammenhengende tid til forskning.

Norsk akademia er kjennetegnet ved at tilgangen på forskningsassistanse, undervisningsassistanse og sekretærhjelp er elendig. Forskningsassistanse kan være avgjørende for å kunne samle inn data til forskning. Undervisningsassistanse kan være viktig i perioder hvor man trenger å fordype seg i arbeid og fritas for undervisning. Sekretærhjelp kan også være viktig fordi det kan lette trykket på forskere fra administrative oppgaver. Min erfaring er at det blir stadig vanskeligere å skaffe assistanse hvis den ikke bygges inn i store søknader om ekstern forskningsfinansiering. I et mer fleksibelt system ville man for eksempel kunne hyre en god masterstudent eller stipendiat til å ta undervisning på timebasis. Det ville være vinn-vinn: studenten får erfaring og (litt) penger, forskeren får fri til å forske.

I undersøkelsen nevnt over (CAP) fant forskere fra NIFU at bare 3-4% av de spurte i universitetssektoren opplever at tilgangen til forskningsassistanse og undervisningsassistanse er utmerket, mens en høy andel vurderer den som dårlig. I et internasjonalt perspektiv er også disse manglene en tydelig del av det norske bildet. Norske forskere skiller seg klart negativt ut fra gjennomsnittet for de andre landene i vurderingen av mulighetene for sekretær-, undervisnings- og forskningsassistanse. Min erfaring er at dette har stor betydning i en forskers arbeidshverdag. Hvis Regjeringen ønsker å heve kvaliteten på norsk forskning, må man ta disse forholdene på alvor.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv tirsdag 10. mars 2015.