Inntektsfordeling i finans
«Det virker langt fra klart at en stor finanssektor i seg selv fører til økte inntektsforskjeller.» Steinar Juel i Dagens Næringsliv.
Publisert: 14. oktober 2016
LOs sjeføkonom Stein Reegård argumenterer i DN 6. oktober mot min tvil om det er en klar sammenheng mellom størrelsen på finanssektoren i et land og graden av inntektsulikheter. Reegårds poenger kan oppsummeres i følgende:
- Finanssektoren er lønnsledende.
- Finanssektoren har bidratt til eller skapt finanskriser. Når det har vært kriser, har sektoren i engelsktalende land hatt makt til å skyve mye av tapene over på fellesskapet. De som tok risikoen, er dels blitt beskyttet.
- Stor forsikringssektor fremfor offentlig finansierte helse- og forsikringsordninger bidrar til skjev inntektsfordeling.
Ja, finanssektoren har lenge vært lønnsledende i land som Storbritannia og USA. Jeg tviler imidlertid på at det skyldes innebygde mekanismer i finanssektoren som sådan.
Trolig skyldes det heller en kombinasjon av at sektoren de siste 20-30 årene var en vekstdrivende næring i de to landene, at lønnsdannelsen der i mindre grad er samordnet og at omfordelingsmekanismene via offentlige budsjetter er langt svakere enn i for eksempel Norden.
Vekstdrivende næringer er som regel lønnsledende. De ekspanderer sterkt fordi lønnsomheten er høy, og de har råd til å overby andre for å trekke til seg spesialister det er knapphet på. Når lønnsnivået på spesialister og ledere i utgangspunktet er høyt, vil en ekspanderende næring, ved å legge seg enda høyere, bidra til større inntektsforskjeller.
At en ekspanderende næring med høy inntjening blir lønnsledende, så vi også med oljenæringen i Norge. Men lønnsnivået på ledere og spesialister i Norge var i utgangspunktet lavere, noe som gjorde at lønnsnivået i oljenæringen aldri nådde så høyt som i finanssektoren i London.
Finansnæringen ble en vekstnæring i USA og Storbritannia fordi global deregulering av kapitaltransaksjoner gjorde det mulig og lønnsomt å bygge opp globale finanssentra. I Storbritannia var det en bevisst politisk satsing på at London skulle bli et slikt senter, og USA tok lett den rollen på grunn av dollarens suverene rolle som verdensvaluta.
Jeg er helt enig i at finanssektoren selv har bidratt til, eller forårsaket, finanskriser. Og jeg er enig at det er feil, og at det bidrar til at rike blir rikere, når de som tok risikoen ikke må bære tap fullt ut.
Det bryter også med et grunnleggende prinsipp for markedsøkonomien, at den som tar og får betalt for risiko, må bære tapene hvis det går galt.
Ved håndteringen av den norske bankkrisen ble dette prinsippet i stor grad fulgt, mens det i mindre grad ble det i andre land under finanskrisen i 2008-2009. Men valg av krisehåndteringsløsninger er politiske avgjørelser.
Gjennom offentlige ordninger for helse og pensjoner omfordeles inntekter. Har man ikke offentlig ordninger som det vi har i Norge, blir det naturlig nok et større marked for forsikringssektoren. En stor forsikringssektor blir da en konsekvens av manglende offentlige ordninger som virker omfordelende, og er ikke årsaken til det.
I sum er det derfor fortsatt uklart for meg om en stor finanssektor i seg selv betyr økte ulikheter. I en studie fra ifjor sommer, publisert av IMF som «Staff Discussion Note» (SDN/15/13), prøver en å identifisere årsakene til de økte inntektsforskjellene i mange land. Det IMF-forskerne kommer frem til, ligner på resultater også andre er kommet frem til:
- Globalisering, inklusive frie kapitalbevegelser, har bidratt noe til økte forskjeller i de rike landene, men ikke i fremvoksende.
- En større finanssektor, i form av økt omfang i bruk av finansielle tjenester i økonomien («financial deepening»), synes å ha bidratt til økte forskjeller i fremvoksende økonomier, men ikke i de rike landene. Forskjellene i utslag mener forfatterne skyldes at det i fremvoksende land er de rike som bruker finanssektoren mer og blir enda rikere, mens i rike land har «financial deepening» betydd at lavinntektsgrupper også benytter seg mer av finanssektoren.
Reegård mener det er feil å si at finanssektoren i Sverige er stor. Det er riktig at den ikke er så stor når en ser på verdiskapingen som andel av brutto nasjonalproduktet. Men svenske bankers balanse er rundt fem ganger så stor som bruttonasjonalproduktet, og dermed nær hva den er i Storbritannia.
Strukturen på svensk banknæring er annerledes enn i Storbritannia, ved at det er forretningsbankvirksomhet og ikke investeringsbanker som dominerer, og ved at mye av verdiskapingen finner sted i nettverk utenfor Sverige. Men Stockholm er ledelses- og spesialisttungt, typiske høyinntektsfunksjoner i bank.
Kronikken var publisert i Dagens Næringsliv onsdag 12. oktober 2016.
Relatert
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
