Verdien av norsk eierskap
Den kommende skattereformen bør redusere selskapsskatten, uten å skjerpe den samlede eierbeskatningen. Samtidig bør også redusert formuesskatt prioriteres. Et slikt dobbeltgrep vil bedre rammevilkårene for omstilling og nyskaping for alle bedrifter. Mathilde Fasting og Villeman Vinje i Dagens Næringsliv.
Publisert: 20. august 2015
Av Villeman Vinje og Mathilde Fasting, Civita
Har norsk investeringskapital og norskeide bedrifter en egenverdi for jobbskapingen og innovasjonsevnen til sentrale deler av norsk næringsliv, eller er det likegyldig om skattesystemet klart favoriserer utenlandsk kapital fremfor norske bedriftseiere? Dette er egentlig kjernen i den langvarige skattedebatten mellom den politiske høyre- og venstresiden, som ofte arter seg som en skyttergravskrig om formuesskatten.
Man skulle tro at et av de mest betente stridstemaene i norsk politikk over tid ville føre til grundige empiriske analyser av kapitalbeskatningen og formuesskattens reelle virkninger. Men denne informasjonen mangler, selv etter en skattereform i 2006, som mangedoblet den samlede eierbeskatningen, en evaluering av (primært de omfordelende virkningene) denne reformen, store offentlige skatteforskningsmidler og fjorårets forslag fra Scheel-utvalget om en ny skattereform. Det var derfor et lite håp om at utredningen Finansdepartementet hadde bestilt fra Menon, skulle gi økt empirisk innsikt. Det gjør den ikke, så slik empirisk forskning er det fremdeles behov for.
Scheel-utvalget var støttet av et sekretariat fra Finansdepartementet og arbeidet i nesten 21 måneder. Likevel har et av utvalgsmedlemmene i etterkant sagt at begrensning på tid og ressurser gjorde at utvalget måtte legge til grunn en forutsetning om et effektivt kapitalmarked, og at norske gründerideer derved effektivt får finansiering fra utlandet, selv om man visste at dette er lite realistisk. Det var derfor en nesten umulig oppgave for et par forskere fra Menon å skulle besvare det samme spørsmålet i løpet av et par sommermåneder. Innenfor den begrensede rammen som var til rådighet, er det derfor forståelig at Menon har konstruert en akademisk og teoretisk analyse. Men dessverre gir den ikke svar på hvordan kapitalbeskatningen generelt, og formuesskatten spesielt, reelt virker på norsk kapital og verdiskaping.
Det burde ikke komme som en overraskelse at en reduksjon av en skatt som virker på kapitalkostnaden for eierne av alle bedrifter, har en større virkning i makro på investeringer enn en skatt som kun virker på en gruppe av eiere. Men å konkludere, basert på makrotall, med at redusert selskapsskatt er det eneste riktige virkemiddelet i de utfordrende tider norsk økonomi er inne i, vil vi advare mot.
Kapitalmarkedet er ikke perfekt. Selv om redusert selskapsskatt vil føre til økte utenlandsinvesteringer, er dette kapital som primært kommer større, modne selskaper til gode. Ser man på floraen av norske bedrifter, er de aller fleste små og mellomstore. For gründere og småbedrifts-Norge er tilgangen til utenlandsk egenkapital oftest sterkt begrenset. Over tid vil dagens store bedrifter bli erstattet av morgendagens oppstartsbedrifter, og her er norsk kapital en viktig fødselshjelper. Finansierer man redusert selskapsskatt med økt skatt på norsk eierskap, risikerer man å svekke økonomiens langsiktige evne til innovasjon og omstilling.
En svakhet med teoribaserte analyser, slik Menon har gjennomført, er at premissene for analysen og manglende data ofte dikterer utfallet. I mangel av formuesskatteempiri har Menon i formuesskatteanalysen basert seg på anslag fra akademia på virkningen på investeringer av justert marginalkostnad for kapital. Men det er langt fra gitt at det gir et dekkende anslag på de risikoreduserende virkninger over tid av en skatt som også må betales når bedriften går med underskudd eller forskjellsbehandler ulike aktivaklasser. Kombinert med svakheter i datagrunnlaget, som bl.a. ser bort fra virkningen på minoritetseiere, eller hvordan formuesskatten påvirker husholdningenes spareadferd, og ingen analyse av de dynamiske virkningene, gir det begrensninger på anvendeligheten av de funnene som er gjort.
Menon-rapporten gir likevel noen nyttige innspill til den pågående skattedebatten. Rapporten illustrerer f.eks. at formuesskatten er en bedriftsrelatert skatt, og at den kan virke negativt på gründeraktivitet og investeringsaktiviteter til en rekke bedrifter. Rapporten viser også, selv om utbytteprovenyet som er lagt til grunn er ca. 40 prosent for høyt, at økt samlet skatt på norsk eierskap virker negativt på investeringer og aktiviteten i mange deler av norsk næringsliv. Med tanke på at Scheel-utvalget mente at økt eierbeskatning for norsk næringsliv ikke ville virke negativt, er dette verdt å merke seg.
Den kommende skattereformen bør redusere selskapsskatten, uten å skjerpe den samlede eierbeskatningen. Samtidig bør også redusert formuesskatt prioriteres. Et slikt dobbeltgrep vil bedre rammevilkårene for omstilling og nyskaping for alle bedrifter.
En kortere versjon av kronikken var publisert i Dagens Næringsliv torsdag 20. august 2015.
Relatert
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
Bør de med høyest lønn jobbe mindre?
De rike bidrar til mye
Janteloven synes å være avskaffet
