Statsbudsjettet: Kom panikken hos Vedum i august?

Flere av skatteøkningene virker lite gjennomtenkt og dårlig forberedt. Det kan ha sammenheng med at regjeringen altfor sent innså at budsjettet var for ekspansivt.

Steinar Juel

Publisert: 13. oktober 2022

Rammeverket for statsbudsjettet og finanspolitikken i Norge er ikke godt nok. Våre naboland Sverige og Danmark vedtar rullerende budsjettrammer for flere år, setter langsiktige tak for det offentliges utgifter og har regler for hvordan budsjettbalansen skal utvikles gjennom en konjunktur.

Vi har kun handlingsregelen.

Sverige og Danmark, og øvrige EU-land, har også uavhengige finanspolitiske eller økonomiske råd som vurderer finanspolitikken og rammeverket hvert år. Langt på ettertid ble det i fjor opprettet et «Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser» i Norge. Det har imidlertid en svakere rolle enn organene hos våre naboer og i øvrige EU-land.

Det har vært spesielt å observere regjeringens budsjettpolitikk gjennom 2022. Bare uker etter at 2022-budsjettet var vedtatt sent i fjor, ble det plusset på 60 milliarder kroner. Presset i arbeidsmarkedet var på det tidspunktet svært høyt.

Påplussingene ble likevel gjort uten noen vurderinger av mulige effekter på inflasjon og rente. De vurderingene kom først i mai, i revidert nasjonalbudsjett. Norsk økonomi er nå i en høykonjunktur, fastslo Finansdepartementet da. Videre: «I en høykonjunktur bør den økonomiske politikken strammes inn. Norges Bank har økt renten og anslår videre renteoppgang fremover.»

Ved budsjettrevisjonen ble likevel 2022-budsjettet gjort mer ekspansivt enn det opprinnelige 2022-budsjettet var. Tilstramningsoppgaven ble i enda større grad overlatt til Norges Bank, som hevet renten med ett prosentpoeng i løpet av sommeren.

Tilsynelatende var det først etter det finansminister Trygve Slagsvold Vedum innså alvoret. Den 30. august holdt han et godt foredrag om inflasjon, pressproblemer og behovet for å holde igjen på pengebruken. Det var over et halvt år etter at pressproblemene var blitt åpenbare, og fire måneder etter at Finansdepartementet selv hadde kommet med kraftige advarsler i revidert nasjonalbudsjett. På dette tidspunktet var regjeringen i sluttfasen med 2023-budsjettet.

Det er svært uvanlig at en regjering kommer med store, nye skatter i et enkeltbudsjett uten at det har vært prosesser i forkant. Helt siden den store skattereformen i 1992 har forutsigbarhet i skattepolitikken vært tillagt stor vekt. Forutsigbarhet er særlig viktig for næringslivet. Grundige utredninger, høringer og politiske prosesser hvor en har tilstrebet stor grad av tverrpolitisk enighet om hovedelementene i skattesystemet, har bidratt til god forutsigbarhet.

Det foreslåtte skatteopplegget for 2023 bryter radikalt med denne politikken.

Flere av skattegrepene virker lite gjennomtenkt og dårlig forberedt. Det kan ha sammenheng med at regjeringen altfor sent innså at budsjettet var i ferd med å bli for ekspansivt. Skatteøkninger er da lettere å ty til enn ekstrarunder med kutt på tusenvis av utgiftsposter.

Ekstra arbeidsgiveravgift på inntekter over 750.000 kroner virker ugjennomtenkt. Det samme gjelder høyprisskatten på vann- og vindkraft. Det er gode prinsipielle argumenter for grunnrenteskatt på havbruk, men plutselig å innføre det som et konjunkturtiltak etter at det har vært tverrpolitisk enighet om å legge ideen på is, er ikke klokt. Samtidig økes produksjonsavgiften på fiskeoppdrett og formuesskatten.

Regjeringen synes ikke å ha hatt tilstrekkelig oversikt over hvordan unntaket for mindre oppdrettsselskaper vil virke. At forslaget om grunnrenteskatt og andre store skattegrep først blir sendt på høring nå, med svarfrist i januar, forsterker inntrykket av hastverk og en svak budsjettprosess som var i ferd med å ende opp med et alt for ekspansivt budsjett.

Tendensen til å plusse på budsjettene etter at de er vedtatt, er svært uheldig. Den samme tendensen ses i Sverige og Danmark og er et tema de finanspolitiske rådene tar opp i økende grad.

Det svenske finanspolitiske rådet skrev i mai i år at det med økende uro ser hvordan den samlede budsjettprosessen uthules. De samme vurderingene gjøres av det danske økonomiske rådet.

Begge rådene er innforstått med at man i særlige tilfeller, som nå med krig og behov for økte forsvarsutgifter, på kort sikt må kunne avvike fra budsjettregler og planer. Men regjeringene i begge land skal utarbeide konkrete planer for hvordan et høyere forsvarsutgiftsnivå skal fases inn under rammene for budsjettbalanse og utgiftstak. Ifølge et sikkerhetspolitisk kompromiss i Folketinget skal det i Danmark gjøres gradvis frem til 2030.

I Norge har vi et svakt finanspolitisk rammeverk sammenlignet med våre naboland og det øvrige Europa. Vi har ikke fulgt med i timen. Det rådgivende finanspolitiske utvalget vi har, bør få en større og uavhengig rolle og bør uansett reise debatter om utilstrekkeligheten ved vårt finanspolitiske rammeverk.

Det er viktigere enn å finpusse på handlingsregelens utforming.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 11.10.2022.