Formuesskatt

Ingen kritiske spørsmål til Jens

Formuesskatten bidrar til å tømme mange selskaper for kapital som ellers kunne ha gått til investeringer og styrking av bedriften. Kun en håndfull land har formuesskatt, og disse har ofte unntak for kapital investert i næringsvirksomhet. Hvorfor Stoltenberg ikke blir konfrontert med noe av dette i debatter om formuesskatt er forunderlig. Det bidrar til en skjev og ubalansert debatt, skriver Mathilde Fasting hos Nettavisen.

Publisert: 13. august 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

I går kveld ble det nok en gang debatt om formuesskatten. Denne gangen var det NRK som kunne fortelle om en masteroppgave ved NHH som konkluderte med at formuesskatten ikke er noe problem for de bedriftene som var analysert, selv om bedriftseierne må ta ut penger av selskapet for å betale formuesskatt. Analysen er omfattende og grundig, men inneholder visse metodiske svakheter. Argumentet på Dagsrevyen og i partilederdebatten fra Arendal var at her var beviset for at formuesskatten bør beholdes, og at den ikke har skadevirkninger.

Debatten i går kveld hadde som utgangspunkt at formuesskatten er bra. Derfor var det ingen kritiske spørsmål til Jens Stoltenberg og de rødgrønne om hvorfor Norge eksempelvis er et av de få landene som fremdeles har formuesskatt, eller de åpenbare skadevirkningene formuesskatten får for bedrifter som enten har dårlig likviditet eller går med underskudd. Stoltenberg ble heller ikke konfrontert med ulik forskning som viser andre resultater enn masteroppgaven fra NHH.

Derimot ble Høyre stilt til veggs med spørsmål, først i Dagsrevyen og deretter i nesten et kvarter fra Arendal. Vinklingen var utelukkende negativ. Utgangspunktet var at her var beviset for at formuesskatten ikke er skadelig. Det er en sannhet med modifikasjoner. Masteroppgaven viser også at en tredjedel av bedriftene som betaler formuesskatt, betaler mer i formuesskatt enn de har i overskudd (årsresultat). Forfatterne skriver:

Det har blitt hevdet at formuesskatt fører til en betydelig nedbygging av bedrifters egenkapital. Analysene våre underbygger denne påstanden. I 2011 var det 1 565 selskaper hvor majoritetseier fikk en formuesskatt knyttet til eierskapet som var høyere enn årsresultatet. Disse besluttet samtidig å dele ut et utbytte som også var høyere enn årsresultatet. Svaret på forskningsspørsmål nummer 1 blir dermed at formuesskatten kan bidra til en nedbygging av selskapenes egenkapital, men dette gjelder kun tilfelle i et fåtall av bedriftene.

Likevel, bedrifter som betaler høyere formuesskatt enn overskuddet er over tid, vil få problemer med soliditet, muligheter til å ansette og beholde medarbeidere, utføre vanlig vedlikehold eller utvide virksomheten. En måte å betale formuesskatt på, er å ta ut utbytte. Det er dette masteroppgaven har sett på. Andre måter å dekke skatten på, kan være at eierne tar ut høyere lønn eller skriver ned innskutt kapital som så kan tas ut til eierne.

Et annet problem med masteroppgaven er utvalget av bedrifter som er med i analysen. 70 000 bedrifter er analysert, og de er eid av 66 000 eiere med over 50 prosent eierandel. I dette utvalget er det nok også mange private investeringsselskaper og foretak som er drevet av eieren alene. Den største gruppen er forretningsmessig tjenesteyting (ofte konsulenter), noe som bidrar til at analyseutvalget ikke blir representativt for mange vanlige små og mellomstore norske bedrifter.

Om lag 310 000 personer betaler formuesskatt på investeringer de har gjort i bedrifter og arbeidsplasser. Mesteparten av Norges bedrifter er først og fremst små og mellomstore med under 50 ansatte. Det er disse, ryggraden i bedrifts-Norge, som er den største skaperen av arbeidsplasser, som i hovedsak betaler formuesskatt på kapital investert i næringsvirksomhet. Dette svekker robustheten til bedriftene og deres evne til innovasjon og nyskaping.

Investeringer i næringsvirksomhet er mer risikofylt enn bankplasseringer. Pengene man investerer, bindes opp i virksomheten, gjerne i verdier som det er tidkrevende og risikofylt å selge. Går bedriften med underskudd, gjør formuesskatten en vanskelig situasjon verre og øker risikoen for konkurs. Går bedriften med overskudd, betales det uansett skatt, og det er av penger som eierne har tjent. Selv om eieren personlig skulle betale null i skatt, vil det altså betales skatt gjennom selskapet hun eller han eier.

Har man tjent penger, er det ikke noe problem å betale skatt, men formuesskatt betales uansett om formuesgodet gir inntekter eller ikke. Det kan komme skjevt ut hvis man eier noe som man ikke får inntekter fra. Et godt eksempel på dette har tidligere blitt omtalt i Dagens Næringsliv, der en person hadde arvet en aksjepost i et firma, men hvor han ikke var i en posisjon verken til å bestemme utbytte eller påvirke firmaets resultater. Vedkommende hadde et ordinært yrke og en ordinær inntekt i tillegg til sin aksjepost, men måtte betale formuesskatt, selv om han ikke fikk utbytte eller inntekter fra formuesgodet.

Formuesskatt er en skatt på allerede beskattede midler. Skatt betales også av utbytte som eieren tar ut av selskapet, i mange tilfeller nettopp for å betale formuesskatt. Det bidrar til å tømme mange selskaper for kapital som ellers kunne ha gått til investeringer og styrking av bedriften.

Kun en håndfull land i verden har formuesskatt, og disse har ofte unntak for kapital investert i næringsvirksomhet. Hvorfor Jens Stoltenberg ikke blir konfrontert med noe av dette i debatter om formuesskatt er forunderlig. Det bidrar til en skjev og ubalansert debatt.

Innlegget er publisert på Fastings blogg hos Nettavisen 13.8.13.