Formuesskatt

Formuesskatten: Hopp i det!

Formuesskatten står i fremste rekke av vekstfremmende skatteletter som nå bør prioriteres, for å fremme privat eierskap i Norge. Vårt råd er å fjerne hele formuesskatten i 2015. Motargumentene og debattene kommer uansett. Å utsette beslutningen hjelper ikke. En fjerning av formuesskatten viser gjennomføringskraft, og det styrker økonomien, skriver Mathilde Fasting og Villeman Vinje i Finansavisen.

Villeman Vinje

Mathilde Fasting

Publisert: 3. april 2014

Av Mathilde Fasting og Villeman Vinje, Civita.

Vårt råd er å fjerne hele formuesskatten i 2015. Motargumentene og debattene kommer uansett. Å utsette beslutningen hjelper ikke. En fjerning av formuesskatten viser gjennomføringskraft, og det styrker økonomien.

Når historien om Solberg-regjeringen skal skrives, bør det stå at den hadde gjennomføringskraft nok til å avskaffe formuesskatten. Det var planen til Bondevik II-regjeringen, da den i 2005 foreslo innføring av utbytteskatt, en skatt som nå innbringer over åtte mrd. kroner. Etter det rødgrønne hvileskjæret bør reformen nå fullføres.

Formuesskatten virker negativt på økonomien på flere områder: Den fører til overinvesteringer i eiendom og underinvesteringer i teknologi og arbeidsplasser, noe som også trekker kapital ut av bedrifter i distriktene over til eiendom i sentrale strøk. Færre nye bedrifter blir etablert, færre nye arbeidsplasser skapes, og eksisterende arbeidsplasser blir mindre rustet til å overleve utfordrende tider. Konkurranseevnen for private norske bedrifter svekkes sammenlignet med utenlandsk og offentlig eide bedrifter, både innenlands og internasjonalt. Land etter land har derfor avviklet formuesskatten. Norge er nå et av ytterst få land som har denne skatten.

Uansett om regjeringen reduserer eller helt fjerner formuesskatten, vil den bli møtt av påstander om at den skaper nullskatteytere, at kun formuesskatten sikrer at de superrike betaler skatt, og at velferdsstaten trenger skatteinntektene som formuesskatten gir.

Disse innvendingene bør ikke veie tungt i vurderingen av om formuesskatten skal fjernes. Nullskatteyterproblemet er ikke reelt. Skattesystemet er allerede innrettet slik at 430 000 personer er nullskatteytere. Kun 400 personer med formue over 10 mill. kroner ville kommet til, dersom formuesskatten fjernes. Mange av disse betaler vanligvis personlig skatt, men har midlertidige skattefradrag pga store tap på næringsvirksomhet. Derfor er det heller ikke ønskelig at de skal betale skatt.

Jo mer velstående folk er, jo mer har de investert i bedrifter og arbeidsplasser. Normalt gir næringsinvesteringer større avkastning enn bankinvesteringer, og dermed et større direkte skattebidrag til fellesskapet. Men skattebidraget kommer fra bedriften, ikke den personlige bankkontoen til bedriftseieren. Det bør være uproblematisk – og ønsket. I stedet for påstander om at de som investerer i arbeidsplasser ikke bidrar til fellesskapet, burde skape- og risikovilje roses. En gjennomsnittlig industriarbeidsplass krever over to millioner kroner investert av eier, og det er penger eieren risikerer å tape. Velfungerende selskaper og arbeidsplasser er derfor et samfunnsbidrag. Når vi nå også vet at SSB anslår at formuesskatt på bedrifter ikke har noen omfordelende virkning, ligger det til rette for å gravlegge fordelingsargumentene i formuesskattedebatten.

Velferdsstaten er på ingen måte avhengig av formuesskatten. På kort sikt dekker formuesskatten litt over én prosent av statsbudsjettets utgifter. Det er litt mer enn veksten i frie midler i et normalt budsjettår. Men alternativet til formuesskatten er økte investeringer og aktivitet, som over tid innbringer skatteinntekter på andre områder.

Formuesskatten kan også dekkes ved en svak reduksjon i sparingen i oljefondet. Det vil være et skritt i retning av enigheten som ble etablert da handlingsregelen ble vedtatt i 2001. Da mente Stoltenberg I-regjeringen at vekstfremmende skatteletter burde være en hovedprioritering, og at budsjettunderskuddet normalt burde ligge på fire prosent. I dag er underskuddet under tre prosent.

Formuesskatten står i fremste rekke av vekstfremmende skatteletter som nå bør prioriteres, nettopp for å fremme privat eierskap i Norge.

Innlegget er publisert i Finansavisen 3.4.14. Se også:

Civita-notat nr.5 2014: Formuesskatten: verdiskaping, skatteinntekter og fordeling

Solberg-regjeringen har som mål å «trappe ned formuesskatten ved å heve bunnfradrag og senke satsen», men hverken innretning eller omfang på reduksjonen er avklart. En avvikling av formuesskatten i denne stortingsperioden ansees som lite trolig av Høyres finanspolitiske talsmann, Svein Flåtten. I den offentlige debatten pekes det på fordelings-argumenter, nullskatteyter- problematikk og provenyinntekter som viktige grunner til at formuesskatten ikke bør avvikles. Dette notatet viser at det er argumenter som ikke bør veie tungt. Formuesskatten svekker norsk verdiskapingsevne og velstandsnivå, og bør avvikles.

Dette notatet tar for seg den negative virkningen formuesskatten har på verdiskaping, en dimensjon som bør ha hovedfokus når endringer i formuesskatten vurderes. Det er en skatt som rammer bredden av norsk næringsliv, et næringsliv preget av små- og mellomstore bedrifter, og som reduserer tilgangen til kapital for nye og eksisterende arbeidsplasser, og med det innovasjons- og verdiskapingsevnen til næringslivet.

Notatet tar også for seg de to hovedargumentene som tilhengere av formuesskatten peker på – nemlig skattesystemets fordelingsvirkninger ogskatteinntektene som formuesskatten gir – og viser at heller ikke disse argumentene bør hindre en avvikling av formuesskatten.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_5_2014