Rødglødende seddelpresser
Til mange tradisjonelle økonomers store frustrasjon har en perifer retning innen økonomifaget kalt Modern Monetary Theory (forkortet til MMT), fått stadig mer oppmerksomhet. Haakon Riekeles i Morgenbladet.
Publisert: 22. april 2020
Sitatet fra Lenin om at «det er tiår der ingenting skjer og uker der tiår skjer», passer godt for de siste ukenes økonomiske politikk. Endringene har vært dramatiske i hele den vestlige verden. USA har allerede vedtatt en krisepakke på to billioner dollar, drøye to oljefond, og mer er på vei. Det er imidlertid kun en liten del av innsatsen. Federal Reserve har iverksatt kjøp av verdipapirer i en takt som tilsier at balansen til sentralbanken vil øke med mellom fem og åtte billioner dollar innen sommeren.
At endringene har vært dramatiske, betyr ikke nødvendigvis at de vil bli varige. Også under finanskrisen tok stater og sentralbanker i bruk ekstraordinære virkemidler. Men etter noen år, og mye raskere enn mange økonomer anbefalte, snudde politikken mot innstramninger.
En grunn til å tro at konsekvensene kan bli mer langvarige denne gangen, er at de politiske endringene passer inn i intellektuelle strømninger. Til mange tradisjonelle økonomers store frustrasjon har en perifer retning innen økonomifaget kalt Modern Monetary Theory (forkortet til MMT), fått stadig mer oppmerksomhet. Under den demokratiske primærvalgkampen ble MMT etter hvert et standardsvar fra venstresiden på spørsmål om hvordan reformer til flerfoldige billioner dollar skulle finansieres. Svaret var gjerne etterfulgt med et spørsmål om hvorfor demokrater måtte finne finansiering for utgifter, når republikanerne aldri gjør det for skattelettelser.
Teorien sier, litt forenklet, at en stat som kontrollerer sin egen valuta, ikke har noen budsjettbetingelse. MMT går lenger enn vanlig keynesianisme, der staten i nedgangstider skal øke sin gjeld og utgifter for å motvirke nedgangen i privat sektors etterspørsel. MMT sier det aldri trenger å være noen sammenheng mellom statens utgifter og inntekter, hverken på kort eller lang sikt. Utgifter kan finansieres ved å trykke penger. Skatt trengs kun for å trekke penger ut av økonomien, ikke for å finansiere utgifter, men å motvirke en eventuell inflasjon. MMT har en indre logisk konsistens, som er grunnen til at tradisjonelle makroøkonomer ikke har lyktes i å avfeie den. Det gjenstår likevel å se om teorien faktisk vil gjøre nytte når den brukes til økonomisk politikk. For samfunnet har fortsatt en budsjettbetingelse. Den er ikke bestemt av penger, men av tilgjengelig arbeidskraft, kapital og teknologi. Når ressurser står ledig, er det riktig, slik Keynes viste, at staten kan og bør mobiliserer dem. Når ressursene derimot er fullt utnyttet, vil økt bruk av ressurser på statens hender direkte gå på bekostning av annen verdiskapning. Da er det nyttig at politikere gjøres oppmerksomme på avveiningen ved at utgifter krever at privat kjøpekraft inndras i form av skatt.
Ideen om at finanspolitikk er sentralt for å motvirke inflasjon, er ikke ny. På 1970-tallet i USA var det vanlig blant økonomer å mene at budsjettdisiplin var det som skulle til for å få kontroll over datidens inflasjon. Det skjedde som kjent ikke. Kun når den legendariske sentralbanksjefen Paul Volcker viste at pengepolitikk kunne klare den jobben på egen hånd, forsvant inflasjon som finanspolitisk spørsmål.
Nå får MMTs forkjempere vann på mølla av pengepolitikkens eksesser. Enorme kjøp av statsobligasjoner etter finanskrisen bidro indirekte til en gjeldsboom i amerikanske selskaper. Gjelden ble i stor grad brukt til tilbakekjøp av aksjer, til gagn for det mindretall av amerikanere med penger på børs. At såkalte kvantitative lettelser i det hele tatt skal ha noen realøkonomisk effekt, er noe vanskelig for å forklare i tradisjonelle modeller. Sentralbanken bytter jo bare et trygt verdipapir, amerikanske statsobligasjoner, mot et annet; bankreserver hos sentralbanken. Måten kvantitative lettelser kan virke på er den såkalte velstandseffekten, at økte priser på verdipapirer gir økt privat velstand og forbruk. Men aksjer og obligasjoner er det i hovedsak de rikeste som eier. I en tid med stadig mer oppmerksomhet om ulikhet, er det utrolig at det godtas at økte formuer er mekanismen for å få en økonomi ut av en finanskrise forårsaket av Wall Street.
I denne krisen har den amerikanske sentralbanken (FED) gått lenger, og kjøper nå selskapsobligasjoner direkte, til dels for å motvirke den finansielle sårbarheten første runde med kvantitative lettelser ga. Og i Japan har sentralbanken i flere år kjøpt andeler i aksjefond.
På tross av disse perverse utslagene av pengepolitikken, er det mulig å forstå sentralbankenes handlinger. Når stater sluttet å følge Keynes anbefalte medisin om å bruke penger på investeringer for å øke etterspørselen, ble pengepolitikk «the only game in town». En annen pengepolitikk, der gevinstene i større grad ble delt av hele befolkningen, kunne vært mulig. For eksempel ved å direkte dele ut penger, såkalte «helikopterpenger». Faren med det er at sentralbanken da hadde bevegd seg for langt inn på finanspolitikkens domene. Kjøp og salg av verdipapirer fremstår som tryggere, siden det tross alt er en vanlig aktivitet for sentralbanker. Resultatet av at pengetrykken normaliseres kan bli at finanspolitikken i stedet tar seg inn på pengepolitikkens domene i form av MMT.
Det første tegnet på at det skjer kom på skjærtorsdag, fra uventet hold. Bank of England, den britiske sentralbanken, varslet at staten nå kan trekke ubegrenset fra kontoen den har i banken. Det betyr at statlige utgifter finansieres uten skatteinntekter og låneopptak. Sentralbanken bedyrer at dette er midlertidig, skal bidra til stabilitet i pengemarkedet, og at alt vil bli betalt tilbake til sentralbanken. Sentralbanksjef Andrew Bailey avviste tidligere samme uke at dette overhode kunne bli aktuelt. Snuoperasjonen tyder på at finansdepartementet brukte krisen, og påsken, til å overta styringen. Og den styrer i retning av noe som ligner MMT. Det vil ikke gi oss økonomisk frelse, slik enkelte av teoriens forkjempere tror, men det er heller ikke sikkert det vil virke så mye dårligere enn alternativet.
Innlegget er publisert hos Morgenbladet 20.4.20.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
