Peggy Hessen Følsvik risikerer å ødelegge trepartssamarbeidet

En LO-leder som opptrer som partipolitisk aktivist skaper en ubalanse i forholdet mellom partene i arbeidslivet. Kan NHO leve med den ubalansen?

Kristin Clemet

Publisert: 8. juli 2023

Trepartssamarbeidet, altså samarbeidet mellom arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og myndighetene, har tjent Norge godt.

LO og NHO, og de andre organisasjonene, forholder seg til omforente spilleregler for lønnsoppgjør, lockout og streik, og de samarbeider med myndighetene om tilrettelegging av oppgjørene. «Belønningen» for å bidra til et velordnet arbeidsliv, er at de også får øve innflytelse på arbeidslivspolitikken og deler av den økonomiske politikken.

For at trepartssamarbeidet skal fungere godt, må det være balansert. Dersom arbeidsgiverne får mye større innflytelse over politikken enn arbeidstakerne får – eller omvendt – vil det forstyrre trepartssamarbeidet.

Det er også forstyrrende, dersom noen arbeidstakerorganisasjoner får mye mer innflytelse på politikken enn andre arbeidstakerorganisasjoner får, og tilsvarende vil det selvsagt også være på arbeidsgiversiden. Dette så vi et tydelig eksempel på under Stoltenberg II-regjeringen, da LO fikk så mye innflytelse at det skapte misnøye blant de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Endelig er det viktig at det er en god rolledeling og maktbalanse mellom partene på den ene side og staten på den annen. Partene i arbeidslivet kan tross alt ikke stå over Stortinget.

Det er krevende, men svært viktig at denne fine balansen opprettholdes over tid. Og når man tidvis kommer ut av kurs, er det viktig at balansen gjenopprettes for at ikke hele trepartssamarbeidet skal settes i fare.

Det er allerede noen ubalanser i trepartssamarbeidet som er problematiske, og den viktigste er LOs svært tette tilknytning til Arbeiderpartiet:

LOs ledelse sitter også i Arbeiderpartiets ledelse, i svært sentrale tillitsverv. LO og Arbeiderpartiet har en felles samarbeidskomité. Mange med verv i LO, har også folkevalgte verv. Av og til oppstår det forvirring om hvilke interesser man er satt til å forvalte.

LO yter massiv økonomisk støtte til Arbeiderpartiet, venstresidens tankesmier og andre partier på venstresiden. LO stiller store deler av organisasjonen sin til disposisjon for å drive valgkamp for Arbeiderpartiet. LO får egne stillinger i regjeringsapparatet når Arbeiderpartiet er i regjering. Under Støre-regjeringen har LO til og med en statssekretær på Statsministerens kontor.

Forholdene på den andre siden er helt annerledes:

NHO har ingen organisatoriske bånd til noe parti. NHO yter ingen økonomisk støtte til noe parti. NHO gir noe økonomisk støtte til Civita, men samarbeider også med tankesmien Agenda. NHO, som organisasjon, forholder seg nøytral når det er valg og driver ikke valgkamp for noe parti.

NHO ansetter folk med bakgrunn fra alle partier. NHO har blant annet flere fremtredende medarbeidere (og tillitsvalgte) med bakgrunn fra Arbeiderpartiet. Noe lignende ville vært helt utenkelig i LO, selv om medlemmene og de tillitsvalgte stemmer på alle partier. I 2021 var det bare fire av ti LO-medlemmer som stemte på Arbeiderpartiet.

Denne ubalansen forsterkes nå kraftig av at LO-lederen, Peggy Hessen Følsvik, deltar i den politiske debatten som om hun var leder for et venstreorientert aktivistisk parti. Hun bruker en retorikk som passer best i noen av de mest ubehøvlede skolepolitiske debattene, og hun tyr gjerne til personangrep.

Det er dessuten interessant at hun ikke ser ut til å skille mellom seg selv og lederne for de politiske partiene: Når hun i dag forsøker å forsvare sitt retoriske lavmål med å vise til hva Jan Tore Sanner og Jon Georg Dale en gang har sagt, virker det som at skillet mellom partipolitikken og LO er visket helt ut.

Jeg spør meg selv: Er det avtalt spill at LO-lederen skal gjøre den «skitne» jobben for Arbeiderpartiet? Paradoksalt nok er dét mest å håpe. For hvis det ikke er avtalt spill, må det bety at Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har enda lavere autoritet enn mange har trodd.

Kan NHO sitte stille og se på dette?

NHO har sine egne utfordringer, blant annet knyttet til næringspolitiske interessemotsetninger innad i NHO-fellesskapet, men det er noe annet. I forhold til LO/NHO-samarbeidet fremstår NHO nå som den eneste voksne i rommet.

Men man skulle tro at situasjonen reiser noen alvorlige spørsmål for NHO. Skal NHO fortsette å være politisk nøytral, eller bør NHO, som LO, fortelle hvilken regjering organisasjonen foretrekker?

Bør NHO gjenoppta sin økonomiske støtte til de borgerlige partiene? Som en av mine kolleger har vist i et Civita-notat, er det en enorm forskjell på de økonomiske midlene som nå tilflyter borgerlig side sammenlignet med den rødgrønne siden. De rødgrønne får enormt mye mer, selv om medienes oppmerksomhet gjerne rettes mot enkeltstående bidrag til de borgerlige partiene.

Bør NHO redusere omfanget av samarbeidsprosjekter med LO? Risikerer NHO, i en viss forstand, å legitimere LOs partipolitiske og aktivistiske rolle ved stadig å stå sammen med LO om utspill, forslag og prosjekter?

Jeg kan ikke erindre sist vi hadde en LO-leder som så til de grader tok en plass i den partipolitiske debatten på den måten Peggy Hessen Følsvik gjør. Det bør være problematisk for NHO og andre arbeidsgiverorganisasjoner, men man skulle tro at det også var problematisk for LO. I dag er det kanskje enda flere medlemmer og tillitsvalgte i LO som ikke stemmer Arbeiderpartiet enn det var i 2021.

Hvordan reagerer de på Følsviks mange utspill og utfall?

Innlegget er publisert i Minerva 7.7.2023.

Publisert: 8. juli 2023