Oljepenger er tross alt til for å brukes
Oljepengebruken i det foreslåtte statsbudsjettet fyrer ikke opp økonomien fremover, men ettervirkningene av 2024- og 25-budsjettene gjør det. Politikerne må bli mer langsynte.
Publisert: 23. oktober 2025
Økonomers kommentarer til statsbudsjettet har gjennomgående vært på en annen banehalvdel enn kommentarene fra regjeringens støttepartier, opposisjonen på Stortinget, kommunene og ulike interessegrupper. Flere økonomer er kritiske, fordi oljepengebruken fortsetter å stige.
Alle andre skulle ønsket seg mer penger, sammen med større skattelettelser.
Dette er ikke nytt, rollene har vært slik så lenge jeg kan huske.
Når økonomene er kritiske til økningen i oljepengebruken, mener de i praksis at finanspolitikken burde vært strammere, det vil si virket dempende på aktiviteten i økonomien. Budsjettforslaget for 2026 er isolert sett nøytralt, det virker hverken stimulerende eller dempende på økonomien. Finanspolitikken har likevel i sum en betydelig stimulerende effekt på grunn av ettervirkningene av statsbudsjettene for 2024 og 2025.
Beregningene i nasjonalbudsjettet 2026 viser at tidligere vedtatte budsjetter vil gjøre finanspolitikken vel så ekspansiv i 2027, ett år før budsjettet for det året presenteres. Skulle finanspolitikken i sum vært nøytral, måtte budsjettet for 2026 hatt en betydelig innstrammende effekt, som så ble videreført 2027.
Det er en konsekvens av handlingsregelen at oljepengebruken øker når Oljefondets verdi stiger.
Det er først når vi bruker pengene at vi har glede av dem. Vi kunne spart mer av avkastningen for å ha en større buffer når tilførselen av oljeskatter til Oljefondet stanser, eller det kommer et kraftig børsfall.
For noen år siden ble det innført et forsiktighetselement i handlingsregelen. Den operasjonelle regelen er nå at i normale tider skal det tas ut 2,7 prosent av fondet, ikke tre prosent. Formålet med et lavere uttak er å bygge buffere som kan tæres på i år med fall i fondsverdien, eller ekstraordinære store behov for pengebruk.
I nasjonalbudsjettet brukes det en del plass på å skissere effekter av alternative handlingsregler, regler som i større grad kan jevne ut uttakene når verdien av Oljefondet svinger. Det kan være en god idé å justere regelen i den retningen. Det forhindrer ikke at uttakene vil øke når fondet vokser.
I nasjonalbudsjettet minner Finansdepartementet oss om at en gradvis økning i bruken av fondsmidler etter planen skulle virke ekspansivt på økonomien. Næringsstrukturen ville endres i retning av at konkurranseutsatt sektor ble mindre, mens skjermet sektor ble større.
Dessuten måtte vi regne med at renten i Norge gjennomgående ville bli noe høyere enn i andre land.
Vi er privilegerte som har Oljefondet som gir så store inntekter. Ja, de er følsomme overfor verdens finansmarkeder, og det er ikke sikkert vi fremover vil ha like mye flaks som hittil. Det er imidlertid et langt større problem å ha offentlig gjeld på over hundre prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp), som er tilfellet i mange vestlige land, enn et fond på fem hundre prosent av bnp.
Norske husholdningers høye gjeldsgrad gjør det forståelig at medier og økonomer i stor grad kommenterer statsbudsjettet ut fra hvilken effekt det kan ha på Norges Banks rentesetting. Lav rente er imidlertid ikke et mål for den økonomiske politikken. Høy og stabil sysselsetting og produksjon, lav inflasjon og effektiv bruk av arbeidskraft og kapital er derimot sentrale mål.
Lav rente som mål kan bidra til oppblåste formuesverdier og gjeldskriser, som så kan forårsake store svingninger i sysselsetting og produksjon. Lav rente bidrar også til dårligere utnyttelse av kapitalen, og dermed lavere økonomisk vekst.
At alt vurderes opp mot mulige effekter på renten kan være et symptom på at den har vært for lav for lenge. Vi bør venne oss til et rentenivå rundt det nivået vi har nå.
Det er positivt at nasjonal- og statsbudsjettene mer og mer utførlig omtaler budsjettvirkninger noen år fremover. Kommentarene til budsjettforslag bærer imidlertid lite preg av at våre folkevalgte forholder seg til de flerårige budsjettkonsekvensene. Fremskrivningene er da heller ikke fullstendige. Fremskrivningene av budsjettkonsekvensene bør også i Norge utvikles til formelle, rullerende langtidsbudsjetter, som er det vanlig i andre europeiske land.
Da bør det være vanskeligere å lukke øynene for at det ligger an til betydelig lavere inntektsvekst for staten fra 2029 og fremover.
Med de oppblåste verdiene det nå er på amerikanske aksjer, er det en betydelig risiko for at inntektene fra Oljefondet kan svekkes lenge før det.
Påregnelighet i den økonomiske styringen er viktig for både bedrifter og husholdninger. De siste årene har de endelige vedtatte og gjennomførte budsjettene blitt betydelig mer ekspansive enn de fremlagte.
Det er en tradisjon som nå bør brytes.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 23.10.2025.





