Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
La meg nevne noen mulige problemer som kan følge av den enorme rikdommen Norge har.
Publisert: 14. januar 2026
Norge har et av OECDs høyeste skatte- og avgiftsnivåer. Inntektene som den norske staten får fra borgere og bedrifter, er altså høyere enn i de aller fleste andre land.
Men dette er ikke nok for norske politikere.
I år skal derfor staten bruke ytterligere 584 milliarder kroner. Innen året er omme, kan det bli enda mer. Pengene kommer fra avkastningen av Oljefondet, det vil si Statens pensjonsfond utland (SPU).
Det sies ofte at Norge har en «sunn økonomi». Men er dette et tegn på en sunn økonomi?
Skrive ut nye sjekker
At den norske staten er gjeldfri og har masse penger «i banken», er selvsagt sunt. Så lenge politikerne holder seg til handlingsregelen og bare bruker av avkastningen av fondet, er det dessuten en slags evighetsmaskin. Staten vil alltid ha litt ekstra penger utover skatte- og avgiftsinntektene, og det er bra. Men hvor mye ekstra det vil være, vil variere.
Hittil har vi vært heldige. Oljefondet og verdensøkonomien har utviklet seg slik at det hvert år er blitt (mye) mer å rutte med.
Men dette vil gradvis endres som en følge av lavere vekst i verdensøkonomien og fallende oljeinntekter. Det kan også endres brått, dersom det oppstår kriser eller krakk. Hva det siste vil bety for norsk økonomi og samfunnsliv, har vi ennå ikke sett konturene av. Men vi vet hva det kan bety i tall: Skulle verdien av fondet synke med for eksempel 20 prosent, må statens utgifter reduseres med cirka 100 milliarder kroner.
Spørsmålet vi bør stille, er om det er sunt for et land at politikerne bare kan skrive ut nye sjekker uten å tenke på skatte- og avgiftsbyrden for borgere og bedrifter.
La meg nevne noen mulige problemer som kan følge av den enorme rikdommen Norge har.
Strengere budsjettdisiplin i naboland
Én risiko er at politikerne ikke greier å håndtere en gradvis eller brå nedgang i oljeformuen. De har vendt seg til å bruke så mye penger at en «avvenningskur» kan bli for tøff. En mulighet er derfor at de angriper selve oljeformuen, altså «hovedstolen», og gradvis bruker den opp. I så fall overlater vi problemene med å kutte i utgiftene til senere generasjoner.
En annen risiko er at vi blir mindre opptatt av produktivitet, særlig i offentlig sektor. Fremfor å forsøke å utnytte ressursene mer effektivt bruker vi heller mer på blant annet utdanning, velferd, helse og samferdsel.
Våre nordiske naboland presterer stort sett like godt som vi gjør på disse områdene, men de gjør det med mindre ressurser. De får altså mer igjen for pengene. Men hva er det de gjør, som vi ikke gjør?
Noe av det de gjør, er å ha en annen og strengere budsjettdisiplin. I Sverige har de et utgiftstak, og i Danmark har de klare resultatkrav og flerårige utgiftsrammer som er bindende. Hvis kommunenes budsjetter sprekker, risikerer de å bli «straffet» med reduserte bevilgninger i senere år.
I Norge er statsbudsjettet mindre forpliktende. Dersom budsjettene sprekker, kan man bli «belønnet» med mer penger på slutten av året i den såkalte nysalderingen. Det er selvsagt grenser for pengebruk i Norge også, fordi vi ønsker å holde rentene og inflasjonen nede. Men grensene ligger skyhøyt over grensene i våre naboland.
I Norge er det et kontinuerlig press fra politikere, partier og pressgrupper om å øke pengebruken. I våre naboland er det, etter min mening, merkbart mer disiplin. Det er ikke lett å måle og sammenligne produktivitet i offentlig sektor. Men det er ikke urimelig å anta at en bedre budsjettdisiplin også presser frem reformer og smartere måter å arbeide på, altså økt produktivitet.
Også Norge bør vurdere å stramme inn det finanspolitiske rammeverket. Det er kommet flere forslag om hvordan det kan gjøres.
Næringslivets bidrag
En tredje risiko er at politikerne, og vi som samfunn, blir mindre opptatt av verdiskaping, privat næringsliv, innovasjon og produktive incentiver.
Statsministerens nyttårstale var veldig god, men han fikk også en del kritikk, som jeg syns er berettiget: Han sa ikke ett ord om næringslivets bidrag til verdiskaping, innovasjon, vekst og skatteinntekter til staten – enda han holdt talen i det som antagelig må være verdens dyreste regjeringskvartal.
Det kan være en tilfeldighet, men det er talende likevel: Norske politikere er ofte mer opptatt av å bruke penger enn av å legge til rette for at det kan skapes flere verdier.
Det foregår verdiskaping både i offentlig og privat sektor. Men akkurat som det ikke finnes et eneste velfungerende demokrati uten en sterk og ukorrupt stat, finnes det heller intet velfungerende demokrati uten en sterk og innovativ privat sektor.
Bane vei for økt verdiskaping
Regjeringen skryter ofte av at det etableres mange nye bedrifter i Norge. Men på lang sikt er det avgjørende at de nye bedriftene ikke bare er enkle kopier av de gamle. Det må også skapes bedrifter som bidrar med noe vesentlig nytt, som flytter kunnskapsfronten og baner veien for økt verdiskaping.
På dette området gjør Norge det dårlig: Vi synker på rangeringer som måler innovativt entreprenørskap. Vi har nesten ingen store vekstselskaper. Kapitaleierne, og etter hvert kapitalen, flytter ut av landet på grunn av dårlig og uforutsigbar politikk. Mange internasjonale selskaper nøler med å investere i Norge, og unge gründere blir rådet til å flytte til Sverige. De langsiktige konsekvensene kan bli meget alvorlige.
Næringsliv og innovative entreprenører møter større politisk interesse i våre naboland, og forklaringen er antagelig enkel: Alle vet at politikerne må sette tæring etter næring, og at de ikke kan bruke mer penger enn inntektene tilsier. De har ingen «gratis» ekstrainntekter, og det påvirker også samfunnskontrakten.
Økonom og forfatter Martin Bech Holte har sagt det slik: «Velgerne vet at politikerne har penger, og politikerne vet at velgerne vet det. De sitter i en felle.» I våre naboland vet velgerne at politikerne ikke har mer penger, og derfor er de også mer opptatt av verdiskaping.
Behov for å justere kursen
Det er veldig mye som er bra i Norge. Vi har en rik stat, store ressurser, god kompetanse og høy tillit. Men det er behov for å justere kursen.
Selv i et av verdens rikeste land øker behovet for å prioritere. Om noen år vil utgiftene på statsbudsjettet vokse mer enn inntektene, samtidig som vi må bruke mer på forsvar, sikkerhet, helse og omsorg.
Men dersom det skal være mulig å bruke mer, må vi greie å løfte produktiviteten i offentlig sektor. Og skal vi greie det, må vi gjøre det mulig å skape innovative og vekstkraftige tek-selskaper i Norge.
Pengerikeligheten kan lett bringe oss inn i en ond sirkel. Noen frykter at vi skal få en versjon av hollandsk syke.
Men vi har også muligheten til å skape en god sirkel.
I en god sirkel kan økt satsing på forskning og bedre rammebetingelser for gründere og norske eiere bidra til å løfte produktiviteten i offentlig sektor.
Det kan gi oss et av verdens mest innovative samfunn og en fortsatt god velferdsstat.
Teksten er publisert i Aftenposten 12.1.2026.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Skepsisen mot Nord-Norgebanen handler om øyne som kan se
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.