Mímirs karikaturer
Å mene at eieren er viktig, er ikke det samme som å mene at alle andre er uviktige. Private bedrifter trenger både arbeidskraft, kapital og gode eiere, skriver Kristin Clemet i Klassekampen.
Publisert: 22. juni 2017
I en kommentar til et frokostmøte i Civita i forrige uke serverer Mímir Kristjánsson flere karikaturer (20. juni).
Den ene er en karikatur av Bjørn Dæhlie og hans oppfatninger og uttalelser om formuesskatten. Dæhlie hverken raste, klaget eller sutret, men fortalte, med glimt i øyet, om forskjellen på å være idrettshelt og næringslivsmann. Og han mener, i likhet med de fire borgerlige partiene, flere tidligere statsråder fra Ap og elleve norske næringsorganisasjoner, at formuesskatten er en uheldig skatt. Kristjánsson sier at Dæhlie «høstet storm» fordi han sa hva han mener, men jeg har mine tvil. At det stormer i Kristjánssons andedam, er ikke nødvendigvis et tegn på at det er storm overalt ellers.Den andre er en karikatur av kapitalismen og av hva vi, som mener at markedsøkonomien tross alt er det beste økonomiske systemet vi kjenner, mener om den. Jeg mener nemlig ikke det Kristjánsson påstår at jeg mener. Så la meg heller oppsummere det selv:
Det er produktivitetsveksten i samfunnet – det at vi får stadig mer ut av ressursene – som gjør at velstanden øker og gir oss mer å fordele. Produktivitetsvekst krever innovasjon, og det er det erfaringsmessig lettere å få til i privat sektor, fordi den er utsatt for konkurranse. Selvsagt skjer det også innovasjoner i offentlig sektor, men det er vanskeligere å få til. Derfor er en stor offentlig sektor avhengig av at vi også har en stor, effektiv og velfungerende privat sektor, som er konkurransedyktig, tjener penger og kan betale skatt, og bidrar til institusjonell læring.
Kristjánsson tegner også en karikatur når han fremstiller det som om høyresiden mener at kun eieren har betydning for bedriften. Å mene at eieren er viktig, er ikke det samme som å mene at alle andre er uviktige. Private bedrifter trenger både arbeidskraft, kapital og gode eiere. Det er veldig vanskelig å starte en bedrift, eller å få den til å vokse, uten at man har kapital. Penger kan selvsagt lånes, men som alle vet, er det grenser for hvor mye bankene kan låne ut og hvor mye risiko de kan ta. Derfor må noen også satse sine egne penger.
Og det gjør faktisk ganske mange nordmenn. Selv om vi har et skattesystem som belønner investeringer i boliger mer enn i bedrifter, er det over 300.000 nordmenn som har satset sparepengene sine i bedrifter. Det er selvsagt mer risikofylt enn å sette dem i banken. Man risikerer å tape alt. Til gjengjeld kan gevinsten bli stor, dersom det går bra. De fleste andre satser arbeidskraften sin, og også de tar en risiko, hvis de jobber i privat sektor. Bedriften kan gå konkurs. Men går det bra, kan de kanskje få mer i lønn. Når det gjelder Kristjánsson og meg er bildet litt annerledes, slik det også er for mange andre som ikke jobber i vanlige bedrifter. Vi jobber nemlig begge i virksomheter som, i likhet med offentlig sektor, er sterkt avhengige av subsidier eller, i Civitas tilfelle, gaver fra privat sektor.
Kristjánsson og hans venner på venstresiden har en tendens til å fremstille det som om næringslivet, eller de over 300.000 eierne i Norge, ikke vil betale skatt. Men det er tull. I Norge er det bred enighet om skattesystemet – om inntektsskatten, selskapsskatten, utbytteskatten og indirekte skatter – mens det er uenighet om deler av formuesskatten. De borgerlige partiene vil, i likhet med Dæhlie, fjerne formuesskatten på næringskapital fordi de mener at den tapper bedriftene og gjør det vanskeligere å investere mer og skape flere arbeidsplasser. Denne skatten kan nemlig bety mye for den enkelte bedrift – selv om den bare utgjør cirka 0,5 prosent av statsbudsjettet.
Artikkelen er på trykk i Klassekampen 21.06.17.