Staten og en velfungerende markedsøkonomi
Gudmund Hernes karikering av markedsøkonomien er alt annet enn folkeopplysning, skriver Lars Kolbeinstveit i Morgenbladet.
Publisert: 13. september 2020
Gudmund Hernes karikering av markedsøkonomien er alt annet enn folkeopplysning.
Gudmund Hernes skriver i Morgenbladet 4. september om NHOs veikart for fremtidens næringsliv. Hernes har rett i at det er grunner til å være kritisk til næringsinteresser, men hans kritikk av markedsøkonomiens tilhengere er «platt skrevet», for å bruke hans egne ord.
Einar Lie – Gudmund Hernes 1-0
Det er ikke slik Hernes later som; at økonomer, eller civitasser tror at markedet fungerer perfekt av seg selv. Ingen mener markedet er perfekt, men denne erkjennelsen kan slå ut i både gale og riktige løsninger. En del tyder på at den næringspolitiske stemningen i Norge for tiden peker på gale løsninger, og at markedet som styringsmekanisme undermineres. Det er en slik underminering Einar Lie advarer mot i Aftenposten 6. september, da han skrev at NHO burde revitalisere kapitalismens grunnprinsipper. Lie har i likhet med Hernes lest NHOs veikart, men kritikken deres er vesensforskjellig. Lies tanke om å revitalisere kapitalismens grunnprinsipper er i tråd med etablert økonomisk teori, og den bygger på politiske erfaringer med hvordan vi best mulig skaper en velfungerende markedsøkonomi. Fra teoriens side viste Adam Smith oss at det er forskjell på å støtte kapitalismen og det å støtte kapitalister. Lie skrev om kapitalismens grunnprinsipper – ikke kapitalisters grunnprinsipper. Smith er viden kjent for kritikken av sistnevntes prinsipper i sitatet fra Wealth of Nations: «folk fra samme bransje møtes sjelden uten at samtalen ender i en konspirasjon mot offentligheten.» Tidligere statsminister Kåre Willoch har stadig sitert Smith på dette, og utdypet det med å si at vi må lytte til næringslivet med stor interesse, men også med dyp skepsis.
Stråmann om markedet
Skal kritikken av NHO være potent, må vi huske Adam Smiths distinksjon. Smiths poeng var at markedsøkonomien er avhengig av en sterk stat for å fungere godt. Staten er en forutsetning for å verne om blant annet rettssikkerhet, for å hindre monopoldannelser og å forsvare eiendomsretten. Det at Smith, og alle andre nevneverdige tilhengere av markedsøkonomi etter ham, alltid har støttet en sterk stat har jeg svart Hernes om før, men han har ennå ikke fått med seg poenget. Hernes skriver:
«I økonomens skapelsesberetning, som man møter på lærebøkenes første sider, heter det: «I begynnelsen skapte Gud markedet.» Slangen i Paradiset, også kalt Staten, kryper så inn med regler, byråkrati, hindre, lenker, bånd og tvang. Den utløste syndefallet og alt liberalister og civitasser har slitt med siden.»
Det Hernes skriver her, er feil. Dette står ikke i lærebøkene, og det har ingenting med normal markedsøkonomisk tenkning å gjøre. Vi er ikke mot staten som regulator, som oppmann for å beskytte markedsøkonomien, og en aktør for å løse fellesoppgaver. Spørsmålet dreier seg ikke om vi skal regulere eller ikke, men hvordan og hvor mye. At vi blant annet forsøker å dempemarkedssvikt, fører en omfordelende politikk eller driver med motkonjunkturpolitikk i krisetider står ikke i noen motsetning til dette. Hvordan vi regulerer best mulig, hvilke samfunnsområder som er egnet for konkurranseutsetning, hvordan vi ivaretar et bærekraftig velferdssamfunn, eller får næringslivet til å omstille seg i møte med klimaendringene, finnes det få enkle svar på. Men Hernes’ stråmannsfilosofi bidrar ikke til noe konstruktivt.
Paradoksale interesser
Både Einar Lie og Kalle Moene er inne på et paradoks i forbindelse med NHOs veikart. Moene skriver i en kommentar i Dagens Næringsliv lørdag 5. september at arbeidsgivere historisk har regnet Wealth of Nations «nærmest som en veiviser.» Lie sier arbeidsgivere historisk var «vedvarende skeptiske til offentlige inngrep, og særlig til vedtak som kostet penger. Frykten var at disse i neste omgang ville komme tilbake over skatteseddelen.»
Paradokset dreier seg om at arbeidsgivere (men også arbeidstakere) normalt fremviser to motstridende tendenser. Den ene tendensen trekker i retning av konspirasjonene som Smith er inne på: man forsøker å skjerme seg fra konkurranse, få subsidier eller andre gunstige reguleringer til sin særinteresses fordel. Den andre og mer sympatiske tendensen – og som både arbeidsgivere og arbeidstakere i Norge i stor grad har lyktes med å fremheve – er at det på lenger sikt, eller på allment samfunnsøkonomisk nivå, også er i bedriftenes interesse å sikre virksom konkurranse og en åpen økonomi.
Det kan se ut som allmenninteressen i dagens Norge er svekket både faglig og av olje. Lie mener det politiske miljøet «i stadig mindre grad lar seg tynge av systematisk samfunnsøkonomisk tenkning.» Dette forsterkes av at Oljefondet og en rik stat reduserer redselen for at offentlige tiltak fører til høyere skatter. Oljepenger er både vår velsignelse og forbannelse.
Willochs interesse
Næringslivet bør likevel, for å følge opp Willoch, ikke bare møtes med skepsis, men også interesse. Den samme interessen, som Moene nevner når han skriver at «private virksomheter og næringslivets produktivitet ville være en kjepphest for Smith.» Hvis vi glemmer at det er et markedsrettet og velregulert privat næringsliv – ikke bare en stor stat – som er vesentlig for velstanden og sysselsettingen, kan vi igjen få store problemer.
Dette så vi da etterkrigstidens mer aktive næringspolitiske fase for alvor begynte å slå sprekker på 1970-tallet, etter mange dyre feilgrep. Lie skriver:«Vi er nå på vei inn i en ny politisk fase, der politikere og organisasjoner ser fremover, med en sterk vilje til å satse på fremtidens vekstbransjer. Dette er en utmerket ambisjon – som også byr på rike muligheter for dyre feilgrep.»
Forestillinger som Hernes bygger opp under med sin karikering av markedsøkonomien, peker i retning av at vi igjen kan oppleve «dyre feilgrep». Det er farlig å «ha blind tro på markedet», men det er like farlig med blind tro på at politikken kan løse næringslivets utfordringer.
En kortere versjon var publisert i Morgenbladet 11. september 2020.
Relatert
Moene og Smith
Marked og valgfrihet fremmer tillit
Med vestlig støtte vil den ukrainske krigsøkonomien seire over den russiske
Krigsøkonomien i praksis
Den største misforståelsen om Adam Smith
