Integrering

Store problemer – lokale løsninger

Hvis etterkommerne av innvandrere, i gjennomsnitt, gjør det mye dårligere enn befolkningen generelt, kan det være et signal om at vi er i ferd med å få en ny, permanent underklasse. Skal man bekjempe en slik utvikling, er skolen viktig, skriver Kristin Clemet i Dagbladet.

Kristin Clemet

Publisert: 12. august 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Det hender man hører at lokalvalg ikke er viktig. Det er jeg uenig i.

Et av de temaene som har vært mest diskutert de seinere år, både nasjonalt og internasjonalt, er økonomisk ulikhet. Årsaken er at den økonomiske ulikheten har økt i mange land. Det gjelder særlig i USA, men også i mange andre land.

I Norge er økningen meget beskjeden. Likevel bør også vi være på vakt mot en uønsket økning i ulikheten.

Det er mange årsaker til at den økonomiske ulikheten øker litt, også i Norge. En årsak er at en større andel av befolkningen tilbringer flere år i utdanning og som pensjonister. En annen årsak er at flere innvandrere kommer til Norge.

Praktisk talt alle innvandrere som kommer til Norge, vil bidra til at den målte ulikheten øker. De har som regel mindre formell utdanning og kompetanse, og de mangler nettverk og ferdigheter i norsk språk og kultur – og dermed har de også lavere inntekter enn gjennomsnittet, enten inntektene kommer fra arbeid eller trygd.

Så lenge det kommer nye innvandrere til Norge, er dette ikke til å unngå.

Et avgjørende kriterium for å bedømme om vi fører en god integreringspolitikk, er derfor hvordan det går med etterkommerne av innvandrerne, altså barna deres, som er født i Norge. Hvis de, i gjennomsnitt, gjør det mye dårligere enn befolkningen generelt, kan det være et signal om at vi er i ferd med å få en ny, permanent underklasse.

Skal man bekjempe en slik utvikling, er skolen viktig. Mens f.eks. formuesskatten, som mange i Norge er opptatt av når de diskuterer ulikhet, bidrar svært lite til fordelingen, er skolen helt avgjørende for å bevare et samfunn med små forskjeller og like muligheter for alle. Et av skolens samfunnsoppdrag er å bidra til sosial mobilitet. Målet er at alle elever, uansett bakgrunn, skal få muligheten til å utnytte sine evner og realisere sitt talent.

Tidligere gjaldt det å gi fattige nordmenn og arbeiderklassen en mulighet til å løfte seg inn i middelklassen. I dag står vi overfor den samme oppgaven, men nå gjelder den særlig barn av innvandrere fra fattige land.

Skolen og store deler av skolepolitikken er et lokalt ansvar i alle OECD-land. De desentraliserte skolesystemene er veldig forskjellige, og det pågår hele tiden viktige debatter om hva som skal være statens, kommunenes, skolenes og lærernes ansvar.

Men uansett hvordan man utformer skolesystemet i Norge, vil svært mye være overlatt til kommunene. Litt spissformulert kan vi derfor si at kommunene har ansvaret for det viktigste tiltaket vi har for å bekjempe et samfunn med store, uønskede forskjeller.

På ett område har den norske skoledebatten sporet litt av: Enkelte tror at skolene ikke kan gjøre noen forskjell, fordi de er prisgitt en rekke forhold de ikke kan gjøre noe med – enten de har for små budsjetter eller elevgrupper som er krevende.

Men selvsagt kan skolene gjøre en forskjell!

Både skoler med og uten spesielt store utfordringer kan gjøre det mer eller mindre godt – akkurat som kommunen kan, eller kan la være, å føre en politikk som hjelper de skolene best som trenger det mest.

Det er vanskelig, og til dels kontroversielt, å måle om skolen bidrar til sosial mobilitet. Man må både bli enige om hvordan man måler elevenes framgang og om hva som er årsaken til at framgangen skjer. Elevene lærer jo ikke bare på skolen.

Likevel forsøker forskere å finne ut i hvilken grad skolen bidrar til sosial mobilitet: Hva er skolens bidrag til den læringen som skjer? Er det et stort eller lite bidrag? Og er skolen spesielt flink til å hjelpe elever som får liten hjelp hjemme, f.eks. fordi foreldrene ikke har utdanning eller ikke snakker godt norsk? Og hvordan bidrar skolen til at også elever, som kommer fra utdanningssterke hjem og/eller har en spesiell begavelse, kan få utvikle seg?

Mange tror i dag at det virker utjevnende bare å tilbringe mer tid på skolen eller sammen med læreren. Men det er ingen ting som tyder på det. Det avgjørende er innholdet i skolen og kvaliteten på det arbeidet kommunen, skolen og lærerne gjør.

I mange land er muligheten til å velge en annen offentlig skole eller en offentlig finansiert friskole større enn den er i Norge. Jeg mener at mulighetene bør bli større også her. Men uansett om valgmulighetene er mange eller få, er det viktig at velgerne får innsyn i hva skolene tilbyr og oppnår, slik at vi kan stille kommunepolitikerne til ansvar og stemme på den skolepolitikken vi vil ha.

Så langt viser statistikken at det går bra med mange barn av innvandrere i Norge, men at det er store variasjoner. Mange innvandrergrupper gjør det like godt eller bedre enn sine medelever på skolen.

Og både gutter og jenter fra innvandrerhjem er bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen er generelt. Men noe går også dårligere: Gutter fra innvandrerhjem som går på yrkesfag, har f.eks. en større tendens til å droppe ut av skolen.

Osloskolen har de største utfordringene når den skal bidra til sosial mobilitet. Der er nå ca. 30 prosent av befolkningen innvandrere eller etterkommere av innvandrere. Ca. 40 prosent av elevene har et annet morsmål enn norsk, og svært mange skoler har en meget høy andel minoritetsspråklige elever. Likevel gjør Osloskolen det svært godt målt mot resten av landet og, tror jeg, målt mot tilsvarende byer i andre land.

Flere studier viser også at elevenes sosioøkonomiske bakgrunn slår svakere ut i Oslo enn i resten av landet.

Det kan tyde på at Osloskolen bidrar til sosial mobilitet og dermed gjør en svært viktig innsats for å bekjempe større ulikhet og lavere tillit i framtida.

Det er mange temaer som er viktige i kommunevalget i høst. Men ikke på noe område er det en mer åpenbar sammenheng mellom «globale problemer og lokale løsninger» som i skolepolitikken. Det fins neppe en oppskrift på en integreringspolitikk som garantert vil virke. Men uten en god skole er det neppe noen integreringspolitikk som vil virke.

Artikkelen er på trykk i Dagbladet 12.8.15.