EU og EØS

Om ikke nå, når da?

Hvis ikke krig på europeisk jord får oss til å revurdere vårt forhold til EU, vet jeg ikke hva som skal til.

Publisert: 1. april 2022

I begynnelsen av januar fikk jeg tre spørsmål fra Ny Tid om EU. De tok utgangspunkt i at alle EU-land har igangsatt konferanser og utredninger om EU-samarbeidets rolle, retning og hvordan det bør fungere i fremtiden i prosjektet The Future of Europe. Argumentene for EU har jeg stått fast ved siden jeg kunne stemme, og at dette var nok en runde med skrivebordstanker som ingen i Norge egentlig er veldig opptatt av, bortsett fra en hard kjerne av EU-tilhengere.

Argumenter for EU er velkjente. Mange av de store utfordringene fremover må løses internasjonalt, ikke nasjonalt. Det har koronapandemien vist, og det er også klart at miljø og klima må prioriteres svært høyt i EU. Et annet vesentlig argument handler om EUs grunnleggende verdier. Det viktig å stå opp for de grunnleggende verdiene EU er bygget på. Det gjelder både internt mellom EU-land og overfor andre stater. Det vil være svært uheldig om noen EU-land ikke anerkjenner de grunnleggende liberale verdiene og dermed skaper splid innad i EU. Derfor tror jeg at prinsippet om ytringsfrihet og respekt for rettsstaten må være ufravikelig, og det vil også måtte gjelde EUs egne institusjoner og lover. Har et land sluttet seg til EU, har det også sluttet seg til disse. En annen viktig erkjennelse er at viljen til deltakelse og til å tro på EUs grunnleggende verdier, må komme fra europeerne selv. Det å skape en europeisk identitet fremfor en nasjonal er ikke målet, men begge identiteter kan fint eksistere side om side, og da bør den europeiske fellesfølelsen inneholde nettopp en tilslutning til de grunnleggende verdiene EU og europasamarbeidet er bygget på.

Det siste spørsmålet fra Ny Tid var: Burde EU styrke sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid?

Nå har det utenkelige skjedd, vi har krig i Europa. Jeg har gått i fakkeltog én gang. Det var da EU fikk Nobels fredspris. Nå ser vi hva som skjer. EU står samlet mot Russland og støtter Ukraina. Ukraina, Moldova og Georgia ønsker å bli EU-medlemmer. Mitt klare svar til Ny Tid i dag er: Ja, EU bør styrke sitt sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid. Jeg kan legge til at energipolitikken også er en svært viktig del av dette.

Hvordan reagerer vi her i Norge? De trofaste EU-tilhengerne mener vi må diskutere vårt forhold til EU, inkludert medlemskap. Regjeringen skriver i Hurdalsplattformen: «Regjeringen vil stå tydelig opp for verdiene av et åpent og samarbeidende Europa i en tid hvor autoritære krefter, nasjonalisme og fremmedfrykt er på fremmarsj. EØS-avtalen skal ligge til grunn for Norges forhold til Europa.» Det er vel og bra, men med et svakt Arbeiderparti og Senterpartiet, som er kvintessensen av Nei til EU, i regjering, er ikke dette særlig fremoverlent. I tillegg står det i Hurdalsplattformen at EØS-erfaringene skal vurderes. Det skal: «Gjennomføre(s) en utredning for å vurdere erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste 10 år. I den forbindelse skal det blant annet utredes erfaringene nærstående land utenfor EU har med alternative avtaler med EU.» Den siste setningen her er foruroligende. Hvorfor skal vi utrede erfaringer fra nærstående land utenfor EU? Og hvor mange land er det egentlig? Storbritannia og Sveits?

Hvorfor skal vi ikke gjøre det stikk motsatte, nemlig raskest mulig utrede mulighetene for å bli EU-medlemmer?

EU-motstanden i Norge er stor, og støtten til EØS er stor. Få politiske partier i Norge har klare, tydelige og sterke EU-tilhengere, hvis vi skal dømme etter hva som står i partiprogrammene. De finnes selvfølgelig, men holder de stand mot nei-siden i en nødvendig EU-debatt? EU-medlemskapsdebatt i Norge har vært fraværende siden 1994. Hva er politikerne egentlig redde for? EU er vårt nærområde. Trumps presidentperiode i USA har vist at støtten derfra ikke er så solid som vi har trodd, og han kan komme tilbake i 2024.

Er det noen som stikker ut hodet og flagger at de har skiftet mening? Erik Solheim er ikke medlem av SV lenger, men MDG, og han tar til orde for EU-medlemskap i Dagens Næringsliv 15.3.22. Hva om noen i hans tidligere parti følger opp dette og argumenterer for EU-medlemskap. MDG har allerede pekt på klimasamarbeidet i EU som en viktig grunn til å være med i EU. Hannah Gitmark i Agenda fremfører mange gode argumenter for hvorfor EU bør vurdere ønsker fra Ukraina, Moldova og Georgia om medlemskap, men hun nevner ikke Norge med ett ord i Dagsavisen 14.3.22. Det er som Gitmark skriver: et taktskifte i Europa. Vi bør kjenne vår besøkelsestid.

Som en varm tilhenger av EU er det naturlig at jeg også ønsker en tettere integrasjon og samhandling, særlig fordi vi lever i en verden som gjør at hvert enkelt land er helt avhengig av andre land. Ingen klarer seg alene. Hvis ikke krig på Europas jord får oss til å revurdere vårt forhold til EU, vet jeg ikke hva som skal til. Kommer krigen nærmere, er det kanskje for sent.

Innlegget var publisert i Minerva 28. mars 2022.