Økonomi og velferd

Europas økte betydning

Vårt fremtidige forhold til EU bør handle om langt mer enn EØS. Og er det ikke snart på tide å gravlegge illusjonen fra 1800-tallet om en absolutt nasjonal suverenitet? I stedet bør vi kanskje stille oss dette spørsmålet: Hvordan kan vi sikre fremtidige generasjoners suverenitet over sine egne liv?

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 11. februar 2021

EU får stadig større relevans for Norges fremtid.

Tradisjonelt har det meste av oppmerksomheten om Norges forhold til Europa kretset rundt EØS-avtalen. Dette har senest blitt aktualisert av Storbritannias problemer etter Brexit, som gir et slags bilde av hvilke problemer norsk arbeids- og næringsliv vil støte på i et scenario der vi er utenfor EØS.

Uansett hvor viktig EØS-avtalen er for Norge, er det en fare for at vår ensidige fiksering på denne eksisterende avtalen bidrar til at vi mister synet av en større, viktigere og mer fremtidsrettet agenda i vårt forhold til EU. Ikke bare har verden forandret seg mye siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Fremtiden ser også ganske annerledes ut.

Fremtiden handler om mer enn EØS

Selv om bildet naturlig nok overskygges av utfordringene med å finne en farbar vei ut av den aktuelle pandemien og dens alvorlige økonomiske følgeskader, befinner vi oss samtidig midt i en omfattende endringsprosess knyttet til klimaendringer, digitalisering og endringer i de internasjonale maktforholdene, som i likhet med pandemien også har et globalt nedslagsfelt.

Alt dette treffer en liten åpen økonomi som den norske på en helt avgjørende måte og understreker på nytt hvor viktig det er for Norge å være en del av en velfungerende, regelbasert internasjonal orden — basert på åpenhet, gjensidighet og likhet. Men viktigheten er ikke helt den samme som før; den er i ferd med å bli vesentlig større enn tidligere. Et hovedpoeng i denne sammenheng er at de nye utfordringene også krever fornyelse og utvidelse av det internasjonale samarbeidet, samt vesentlig mer vestlig samforståelse og solidaritet, etter fire destruktive år med Brexit-drama og president Trump.

I mellomtiden har EU, i det stille, blitt en stadig mer toneangivende pådriver for å mestre pandemien og utfordringene knyttet til klimakrisen og digitaliseringen. Dessuten har EU utgjort et stabiliserende ankerfeste for en internasjonal liberal orden, i en uvanlig krevende tid.

EU blir mer fremtidsrelevant for Norge

Bare i løpet av det siste halvåret har EU, under det tyske lederskapet av EUs råd, klart å stake opp en felles og mer solidarisk kurs ut av koronakrisen, samt unngå en no-deal Brexit. Både EUs felles vaksinestrategi, som også Norge nyter godt av, og EUs nye økonomiske krisefond, har bidratt til å styrke den interne tilliten til EU-samarbeidet.

Også på klimafronten, innen rammene av Paris-avtalen, har EU gått foran, både i ambisjonsnivå, mer effektiv prissetting av CO2-utslipp via sitt kvotehandelssystem, samt gjennom EUs Green New Deal-program. Den norske regjeringens nylig fremlagte klimaplan illustrerer godt hvor viktig EUs strategier og planer er for Norge, også på klimaområdet.

En indirekte, og trolig sterkt undervurdert, del av løsningen på de globale klimaendringene og truslene mot det biologiske mangfoldet er den dyptgripende teknologiske transformasjonen vi er midt inne i, og som handler mest om digitalisering, robotisering og økt bruk av kunstig intelligens i stadig flere produksjons- og leveranseprosesser. Også på dette området er det EU som ligger lengst fremme med å fornye de regulatoriske spillereglene knyttet til alt fra personvern, sikkerhet og eierskap til data, sikring av konkurranse og rettmessig beskatning av transnasjonale konsern.

Det trengs en oppdatert liberal verdensorden

I en verden som ikke kan unngå å forholde seg til Kinas økte betydning for verdensøkonomien, og heller ikke smitteeffektene av landets frihetsundertrykkende politiske diktatur, blir det desto viktigere å sørge for en mer effektiv innbinding av Kina i en fornyet liberal verdensorden. Denne oppgaven kan umulig lykkes uten mobilisering av det store vestlige fellesskapet, som i flere tiår har haltet og forsømt sine oppgaver med å fornye globaliseringens spilleregler. Denne forsømmelsen startet lenge før Trump gikk til angrep på internasjonale institusjoner, som Verdens handelsorganisasjon.

Da USA sviktet som verst under Trump viste det seg at EU stod tilbake som Vestens stabilitetsanker. Med en ny administrasjon i USA og etter EUs Brexit-avtale med Storbritannia, ser landskapet annerledes ut. Men Biden vil ha større behov for å ha EU med på laget enn noen tidligere amerikansk administrasjon har hatt siden andre verdenskrig. Samtidig er gevinsten som lokker i horisonten for et fornyet atlantisk lederskap alt annet enn triviell. Dersom det lykkes å skape en oppdatert og mer fremtidsrettet liberal verdensorden, tuftet på et bredt vestlig lederskap, hvor også viktige land som Storbritannia, Canada, Australia, Japan og Sør-Korea inngår, vil både demokratiets og menneskehetens fremtid se vesentlig lysere ut.

Det er ingen grunn til å tro at dette vil bli lett. Det er også grunn til å frykte nasjonalistiske tilbakefall, så vel i USA som i EU, for ikke å glemme India og Kina.

Det er tid for å tenke nytt om Norge og Europa

Men spørsmålet som reiser seg for Norge, i en situasjon hvor EU blir stadig mer relevant for landets fremtid på stadig flere områder, er kanskje om ikke tiden nå er moden for å tenke nytt om hvordan vi selv kan bidra mest effektivt til å ivareta landets interesser i en stadig mer sammenvevd verden, med utgangspunkt i vårt regionale nærområde: Europa.

Vi kan trolig bevege oss noen viktige skritt fremover hvis vi kan enes om to grunnleggende imperativer: For det første, at vårt fremtidige forhold til EU bør handle om langt mer enn EØS. For det andre, at det snart er på tide å gravlegge illusjonen fra 1800-tallet om en absolutt nasjonal suverenitet.

I stedet bør vi kanskje stille oss dette spørsmålet: Hvordan kan vi sikre fremtidige generasjoners suverenitet over sine egne liv?

Innlegget var publisert på liberal.no 9. februar 2021.