Norge verden EU — istockphoto.com/imaginima

EU og EØS

Norge og EU i en verden i endring

EU blir viktigere for Norge på stadig flere politikkområder. Det er på tide med en ny norsk EU-debatt. I en slik verden burde det kanskje være åpenbart at vi fra norsk side ville være best tjent med å være medlem av EU.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 19. november 2023

«Støres frykt for Europa» var tittelen på lederen i avisen Dagens Næringsliv (DN) 19. oktober i år. Den tok utgangspunkt i en uttalelse fra statsminister Jonas Gahr Støre i boken «Jonas og krigen», som Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim var kommet med noen dager tidligere.

Her sier Støre at flere av de kollektive utfordringene verden står overfor i dag, som pandemier, krig i Europa, energikrise og inflasjon, ikke bør få oss til å ta opp en ny debatt om et eventuelt norsk medlemskap i EU, fordi det kan føre til «splittelse og polarisering i en tid der vi trenger å stå sammen».

På lederplass fremstår DN som ganske uenig i dette, og med god grunn. Som avisen helt korrekt påpeker: «Det Støre hopper over er at de siste årenes kriser har forandret EU. Unionen har fått kompetanse på nye områder, som helse, energi og forsvarssamarbeid».

Jeg har tatt opp Norges forhold til EU flere ganger i mine faste kommentarer her i Fædrelandsvennen, og fått mye kritikk for det. Men jeg gjør det igjen, for det europeiske samarbeidet i EU er noe helt annet i dag enn da et flertall av norske velgere stemte nei til medlemskap i 1994.

Ikke bare engasjerer EU seg som fellesskap på stadig flere politikkområder som er viktige for Norge, for eksempel de Støre nevner. Men, som meningsmålinger viser, støttes også unionssamarbeidet generelt og på disse områdene spesielt av langt flere av EU-landenes innbyggere enn tidligere.

Støres frykt for splittelse og polarisering er lett å forstå når vi ser tilbake på de to folkeavstemningene vi har hatt her til lands om medlemskap i EU i 1994 og De europeiske fellesskap (EF) i 1972. Dette har vært et av de mest konfliktfylte spørsmålene i vår politiske historie. Men Støres frykt passer tilsvarende dårlig når det gjelder vårt forhold til omverdenen.

Som den globale menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House viser i sin årlige gjennomgang av demokratiets status på verdensbasis, var det i 2022 for 17. år på rad en nedgang i antall demokratier i verden.

Det lover dårlig i en tid hvor USAs rolle som det liberale demokratiets fyrtårn, landets militære overlegenhet og økonomiske hegemoni er under økende press, og hvor stadig flere land geopolitisk sett ser ut til å være like villige til å alliere seg med ikke-demokratiske stater som de demokratiske.

Den britiske historikeren Niall Ferguson påpekte for eksempel nylig at Kina har fått en stadig sterkere posisjon i en verden i endring. Også Russland og Iran er viktige agendasettere sammen med Kina, i det han kaller en «akse av onde hensikter».

Russlands krig i Ukraina har splittet det internasjonale samfunnet av stater, og skapt en skremmende skillelinje internt i FN. Ifølge Ferguson er det kun 38 land som står mer eller mindre fast ved sin støtte til Ukraina i krigen med Russland. Det er USA, Canada og det han kaller de vesteuropeiske landene, samt Japan, Australia og New Zealand.

Ferguson får støtte av kommentator i avisen Financial Times, Gideon Rachman, som tidligere denne uken pekte på at Kina utfordrer den amerikanskledete alliansen av vestlige demokratier med sin oppbygging av militære baser i Sør-Kina-havet og trusler mot Taiwan. Mens Iran støtter sterke demokratifiendtlige bevegelser som Hizbollah i Libanon, Hamas med sitt hovedkvarter i Gaza, og Houthi-opprørerne i Jemen for å utfordre USAs allierte og vennligsinnede stater i Midtøsten.

Verden preges i dag av det Jared Cohen i den globale investeringsbanken Goldman Sachs treffende har kalt «The rise of geopolitical swing states»: På norsk kan vi kanskje kalle det fremveksten av «geopolitiske vippestater», som like gjerne allierer seg med ikke-demokratiske som demokratiske regimer.

I en slik verden burde det kanskje være åpenbart at vi fra norsk side ville være best tjent med å være medlem av EU, og at dette må veie langt tyngre «enn ubehaget med en medlemskapsdebatt» her hjemme, som statsminister Støre frykter.

Dette gjelder ikke minst etter at Finland ble medlem av NATO og Sverige mest sannsynlig står for tur. Siden de to landene derved slutter de seg til Danmark, som siden 1972 har vært medlem av både EU og NATO, og som i fjor sommer gjennom en folkeavstemning fjernet sitt forbehold om å stå utenfor EUs militære samarbeid.

Dette vil kunne gi de tre nordiske landene i EU, Danmark, Finland og Sverige, en langt sterkere politisk rolle også i den transatlantiske forsvarsalliansen NATO, siden EU og NATO har utviklet et stadig tettere politisk-strategisk samarbeid.

I januar i år signerte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og to av lederne i EU, Charles Michel fra Det europeiske råd og Ursula von der Leyen fra EU-kommisjonen, en tredje strategisk samarbeidsavtale. Her heter det at EU er en unik og essensiell partner for NATO, siden de to organisasjonene står overfor felles utfordringer i dagens geopolitiske situasjon. Dette politiske samarbeidet mellom NATO og EU er ikke Norge en del av fordi Norge ikke er medlem av EU.

Blant annet derfor er det på tide med norsk medlemskap, så vi kan delta i de politiske beslutningsprosessene som gjelder vår sikkerhet og geopolitiske plass i en stadig mer usikker verden hvor demokrati og menneskerettigheter er på vikende front.

Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen 17.11.2023.