Lille land, hva nå?
BREV nr. 59
Med en gammel, ny president i USA, skjer geopolitiske forandringer i høyt tempo. Norge må finne sin plass i en endret verdensorden. Det bør vurderes om en søknad om å forhandle om norsk EU-medlemskap best avgjøres ved folkeavstemning. I så fall må en ny folkeavstemning avgjøre om et forhandlingsresultat gir grunnlag for EU-medlemskap.
Publisert: 25. mars 2025
Etter å ha oppholdt meg i USA i 2005-06, skrev jeg blant annet dette: «Min sluttkommentar er, etter et år i Washington, DC, at jeg ikke kan peke på noen annen stat i verden i dag enn USA, som jeg heller skulle ønske hadde hatt USAs militærmakt».1Brev fra Washington DC, 2007, Fra amerikansk historie, jus og samfunnsliv, (se https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/615/report.pdf?sequence=1&isAllowed=y). Jeg hadde særlig USAs statsstyre i tankene.
USAs statsstyre har vært et forbilde. Det bygget på opplyste ideer, som innvandrere brakte med seg fra Europa.2Se om USA i BREV nr 50 om demokratiets kommende seier. USAs opprinnelse i Nord-Amerika bygget på rettspolitisk tenkning, men ekspansjonen der også på maktbruk og transaksjoner om store landområder. USA trådte inn i verdenspolitikken på slutten av 1800-tallet, og landet fikk stor betydning for folkerettsutviklingen. For eksempel var USA sentral ved opprettelsen av Folkeforbundet (1920-46) og FN (fra 1946).3Se Oppsummering side 9 følgende, og tekster under punkt 5, Amerikanske utenriksforhold, side 107 følgende, i publikasjonen nevnt i første fotnote. Etter 1945 sørget USA stort sett for orden i den vestlige verden (Pax Americana), basert på militær og økonomisk makt.
En internasjonal rettsorden under USAs naturlige ledelse, snus i dag på hodet. America first-politikken krenker rettsstatstanken – og fornuften – ved at presidentens makt settes i sentrum i USAs interne politikk, men også i politikken utad. På lenger sikt kan en virkning være en modning av de nordatlantiske forbindelser, men USA vender neppe tilbake i sin tidligere skikkelse. ‘Fem hundre millioner europeere ber 350 millioner amerikanere om beskyttelse mot 140 millioner russere’ (Polens statsminister Donald Tusk, mars 2025). Dette tankekors bør etter hvert lede til samarbeid mellom Nord-Amerika og Europa, hvor Europa vil bidra på mer likeverdig basis i et nytt, tilpasset nordatlantisk partnerskap. Europeisk samling er da en forutsetning og EU det nærliggende svar. Men europeiske NATO-stater utenfor EU bør være med.
Norge er «et lite land i verden» (tidligere statsminister Lars Korvald (KrF), 1973). Norge har drevet handel med omverdenen fra gammelt av – først med tørrfisk, senere med tømmer, trelast og metaller, som dessuten grunnla norsk skipsfart. Norge deltok i Folkeforbundet (1919-46), og deretter i FN (fra 1946) og i FNs mange underorganisasjoner. GATT (1947) og EFTA (1960) bidro til frihandel. I forsvarspolitikken valgte Norge NATO (1949). Etter FNs havrettstraktat (1982) fikk kyststatene hånd om store havområder med tilhørende kontinentalsokkel. For Norge betød dette rettigheter til fiskerier i økonomiske soner og mineraler i den tilhørende kontinentalsokkel. Olje- og gassutvinning har gitt stor økonomisk avkastning. Oppspart formue for det norske samfunn er i stor grad plassert i USAs kapitalmarkeder. Verdens finansvesen hviler vesentlig på at USA holder ord. Dette er en del av den internasjonale rettsorden, som har tjent norske interesser godt.
EUs opphavsmenn mente at den tradisjonelle folkerett alene ikke kunne sikre et dynamisk og effektivt samarbeid i et felles marked. Medlemsstatenes handlefrihet måtte begrenses mer. En forsterket folkerett – en overnasjonal rettsorden – trengtes. Men ikke alle stater liker å begrense sin handlefrihet. EØS-avtalen (1992) knyttet Norge og andre EFTA-stater nært til EUs indre marked, og den folkerettslige avtale skulle ivareta statssuvereniteten. EØS ble et ‘nasjonalt kompromiss’ mellom norske EU-motstandere og EU-tilhengere etter den andre folkeavstemning om EU-medlemskap i 1994.
Velgere som er for EØS-avtalen men mot norsk EU-medlemskap, seiler i et stadig vanskeligere farvann. EØS har et demokratisk underskudd som er vel kjent, men som ikke er en konstruksjonsfeil: Norge må følge EU-lovgivningen uten rett til medbestemmelse, fordi markedet er EUs. Å reservere seg mot EØS-relevant EU-lovgivning kommer derfor lett i strid med kravet om rettslig ensartethet i EØS, som er forutsetningen for EFTA-statenes markedsadgang. EUs marked er i dynamisk utvikling, dels med nye saksområder (eksempel helseunion) og områder hvor integrasjonen fordypes (eksempel energimarkedet). Dynamikken suppleres ved nye forvaltningsorganer (eksempel ACER). EU utvikler nå en politikk for å supplere NATOs europeiske forsvarsevne.
Dynamikken er blant ulempene som viser at EØS-avtalen objektivt sett trenger ‘opprustning’ – som det er lite trolig at den vil få. Spenninger i EØS-konstruksjonen vil da forsterkes. Tre medlemsstater gjør dessuten EØS ‘skjør’. Islands regjering har varslet en folkeavstemning senest i 2027 om landet bør søke EU-medlemskap. Et islandsk EU-medlemskap vil gjøre det komplisert for Norge og Liechtenstein å opprettholde EFTA-pilaren i EØS.
Norge kan imidlertid, som Island, vurdere å ha en folkeavstemning om Norge igjen bør søke EU-medlemskap. Mange argumenter for og mot vil være nært beslektet med dem fra 1994 (og 1972). Men flere nye og viktige argumenter har kommet til. Den politiske slitasje i EØS-modellen vil også få betydning. Mange norske velgere har aldri i valg fått sagt sin mening om EU. Et hovedargument mot den debatten er at den vil splitte befolkningen i Norge, når tiden krever samhold. Javisst! Et samhold med våre nordiske nabostater og andre likesinnede stater!
Om Island ikke blir EU-medlem, kan EØS-avtalen vare ved en stund til. Dette krever en fortsatt lojal, men stadig mer pragmatisk holdning til de politiske og økonomiske realiteter. Dette understrekes videre ved mengden av tilleggsavtaler mellom Norge og EU – utenfor EØS-avtalen. Det hele forsterkes av den geopolitisk virkelighet som utvikler seg. USAs president (de nærmeste år) synes å forstå Russlands president (på ubestemt tid), bedre enn europeere flest. Felles for de to er dessuten ringeakt for EU.
En folkeavstemning om å søke EU-medlemskap vil klargjøre spørsmålet. For velgere som er mot et norsk EU-medlemskap, har det liten hensikt å søke om det. Men tror de på sin sak, kan det vel ses som en fordel å få lagt spørsmålet bort? De som derimot er for, vil naturligvis ønske å sende en søknad. I sitasjonen fremover gir EØS-avtalen Norge et ustøtt forhold til EU. For partier og velgere som er for EØS, men mot EU-medlemskap, kan en EU-søknad ses som et godt alternativ i tilfelle EØS’ fremtid er truet. Det blir dessuten anledning til å si nei i en mulig folkeavstemning om vilkårene i et forhandlingsresultat.
En diskusjon om fremgangsmåten bør separeres fra tidspunktet for en slik avstemning. Men helt å utelukke en folkeavstemning i neste storingsperiode, er uegnet for en sikker garanti. Spørsmålet bør dessuten ikke ses adskilt fra Islands valg, siden dette lett får betydning for EØS’ liv. Det kunne kanskje ellers være en fordel å forhandle, helt eller delvis sammen eller parallelt, med Island. Norske myndigheter kan kanskje best avveie dette spørsmål i samråd med islandske myndigheter?
Også norske erfaringer med forhandlinger om EU-medlemskap taler for å vurdere om en søknad bør sendes etter en egen folkeavstemning. Avhengig av det nye stortings sammensetning, kunne en slik folkeavstemning besluttes ved lovvedtak – etter valget i september. Om en første folkeavstemning fører til at en EU-søknad sendes, vil dette legitimere søknaden internt, men også overfor motparten det skal forhandles med. Også dette kan være en fordel.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
