Liechtenstein og EØS
BREV nr. 55
Om Liechtenstein hadde fulgt Sveits’ veivalg i 1992 og blitt stående utenfor EØS, ville det ha komplisert en videreføring av EØS-avtalen etter at Finland, Sverige og Østerrike forlot EFTA og ble EU-medlemmer. Liechtenstein er derfor en nyttig partner for Norge i Europa.
Publisert: 18. februar 2025
Liechtenstein har sin egen, spesielle sentral-europeiske historie. Landet henter sitt navn fra det østerrikske fyrstehus Liechtenstein, som fra middelalderen hadde sitt senter på en borg i Wiens omegn. Fyrstehuset var suksessrikt, og ervervet blant andre to sammenhengende områder mellom Østerrike og Sveits. De ble ordnet i ett territorium under navnet Liechtenstein (1719). Keiseren erklærte området et fyrstedømme, noe som ga representasjon i Det tysk-romerske keiserrikes riksdag.
Etter at dette keiserrike gikk i oppløsning (1806), ble Liechtenstein anerkjent ved Wienkongressen (1815) som et selvstendig område. Landet ble en del av Det tyske forbund. Den tyske rikssamling (1871) førte til et nærmere samarbeid med Østerrike-Ungarn. Under første verdenskrig erklærte Liechtenstein seg nøytral. Forsyningsproblemer i Østerrike under verdenskrigen førte til at Liechtenstein gradvis vendte seg mot Sveits for samarbeid.
I 1923 ble landet en del av sveitsisk tollområde og i 1924 inngikk Liechtenstein en valutaunion med Sveits. Sveitsiske franc ble tvungent betalingsmiddel, som ‘Liechtensteiner Franken’ på landets territorium. Lovgivningen er ikke endret på dette punkt, men betegnelsen benyttes ikke i praksis. Landsfyrsten flyttet først i 1938 til Vaduz i Liechtenstein. Også under andre verdenskrig erklærte Liechtenstein sin nøytralitet, som Sveits.
Sveits fikk en frihandelshandelsavtale med EF i 1972, som også ivaretok Liechtensteins interesser. Etter EUs program i 1980-årene for å styrke markedet, begynte forhandlinger om EØS i 1989. Men parallelt søkte EFTA-statene EU-medlemskap. En negativ folkeavstemning i Sveits om EØS, gjorde at Sveits’ søknad om EU-medlemskap ble stilt i bero. Liechtenstein på sin side hadde blitt medlem av EFTA i 1991.
Etter finsk, svensk og østerriksk EU-medlemskap fra 1995, sto Norge alene på EFTA-siden i EØS sammen med Island og Liechtenstein. Liechtenstein hadde valgte å delta i EØS, til tross for Sveits’ valg. Liechtensteins tollunion og valutaunion med Sveits var forenlige med EØS-avtalen og fortsetter. På grunn av Liechtensteins lave befolkningstall og høye andel av borgere fra andre EØS-stater, ble det enighet om at landet kunne begrense innvandring fra andre EØS-stater ved kvoter i en overgangsperiode. Denne begrensning av den frie bevegelighet for personer i EØS er imidlertid senere videreført.
En forfatning fra 1921 (revidert 2003) definerer Liechtenstein som et ‘konstitusjonelt arvemonarki på demokratisk-parlamentarisk grunnlag’. Landsfyrsten er statsoverhode, og «die Staatsgewalt ist im Fürsten und im Volke verankert» (forfatningen, artikkel 2). Fyrsten og folket deler således suvereniteten. Statsformen er monarkisk, men folket velger ved allmenn stemmerett en lovgivende forsamling (landdagen, med 25 medlemmer). Kvinner fikk stemmerett etter en folkeavstemning i 1984.
Til fyrstens prerogativer hører særlig retten til å oppnevne en regjering (med fem medlemmer) etter forslag fra landdagen; rett til å avsette regjeringen ved fyrstens mistillit og da innsette en overgangsregjering, som innen et tidsrom på fire måneder må sikre seg tillit i landdagen; å innkalle, suspendere og oppløse landdagen; å sanksjonere lovgivning, som uten fyrstens sanksjon ikke er gyldig. Regjeringen må også ha parlamentarisk støtte i landdagen. Folkeavstemninger inngår i landets direkte demokrati. Initiativ kan tas med minst 1.500 underskrifter fra stemmeberettigede borgere, eller av et antall av kommunene.
Forfatningen suppleres med bestemmelser om fyrstehuset/-familien. Regler er fastsatt i lov (Hausgesetz), med utgangspunkt i vedtekter for fyrstehuset fra 1700-tallet. I loven er ulike familieforhold regulert, slik som at et familieråd med tre medlemmer under fyrstens ledelse, valgt av familiemedlemmene, har en myndighet i familiesaker; hvem som kan regnes som stemmeberettigede medlemmer av familien; disiplinærforføyninger mot familiemedlemmer; deres titler og ekteskap med mer. Særlig kan nevnes at arvefølgen bygger på førstefødselsrett (primogenitur). Fra 2003 er også et kvinnelig familiemedlem omfattet. – Det kan tas initiativ til avstemning om mistillit til fyrsten av 1.500 borgere. Blir det et flertall for mistillit, avgjør de stemmeberettigede familiemedlemmer saken. Hvis disse ikke har truffet avgjørelse innen seks måneder, regnes imidlertid mistilliten som bortfalt.
Ministatene tilhører det store europeiske mangfold, ikke minst med hensyn til sine styreformer med linjer tilbake til middelalderen. Liechtenstein er blant Europas fire ministater (Vatikanstaten er den femte). De er anerkjent som stater i folkerettssamfunnet. Liechtenstein er i dag medlem av mange internasjonale organisasjoner, herunder Europarådet (1978), De forente nasjoner (1990), Verdens handelsorganisasjon (1995) og flere andre.
Liechtenstein har en befolkning på rundt 40.000 innbyggere og et landareal på rundt 160 km2, og er i folketall omtrent på størrelse med San Marino og Monaco. Med til sammen rundt 190.000 innbyggere, er ministatene enkeltvis for små til å bli fullverdige medlemmer i dagens EU. Malta er nå den EU-stat med lavest befolkning – rundt 550.000 mennesker. Island søkte EU-medlemskap i 2009, og kom i forhandlinger. Island har i dag 390.000 innbyggere, og ville bli den minste EU-stat i tilfelle et medlemskap. EU har til gjengjeld inngått vennlige avtaler med hver av ministatene, som i varierende grad integrerer dem i EU. I tillegg kommer tidligere avtaler med ministatenes naboer i EU. – EØS-avtalen er også en assosieringsavtale med EU, men Liechtenstein deltar i separate EFTA-institusjoner med egen myndighet for tilsyn og domsmakt, noe avtalene med de øvrige ministater ikke har.
I tilknytning til europeisk mangfold, kan en spesiell hendelse i EØS-sammenheng nevnes. Fra senmiddelalderen hadde fyrstefamilien hatt eiendommer i Böhmen, Mähren og Slovakia. I 1945/46 konfiskert den tsjekkoslovakiske stat eiendom tilhørende etniske tyskere og ungarere (‘Beneš-dekretene’). Regjeringen i Praha regnet etter tsjekkoslovakisk lovgivning borgere i Liechtenstein som etnisk tyske. Medlemmer av fyrstefamilien og noen andre liechtensteinske statsborgere var berørt.
Saker om konfiskasjonen reiser mange og vanskelige rettsspørsmål, men ingen av dem berører EØS. Etter at Tsjekkoslovakia ble oppløst i 1992, ble Tsjekkia og Slovakia og ti andre stater EU-medlemmer fra 2004. EØS-avtalen måtte da formelt endres, og endringer i avtalen må godkjennes av alle EØS-stater. Liechtenstein motsatte seg imidlertid en utvidelse av EØS med virkning for disse to stater. Liechtenstein ville se situasjonen i sammenheng med konflikten om konfiskasjonen av eiendom som nevnt i de to stater. «Saken skapte hodebry for norske myndigheter, som en stund vurderte om man kunne gjennomføre avtalen uten signatur fra Liechtenstein. Norge eller Island tok ikke stilling til saken i seg selv, men støttet til slutt Liechtenstein i å utsette signeringen. Det hele endte med at EFTA-landene senere signerte avtalen om utvidelse …” (NOU 2012:2 side 309).
For Norge er Liechtenstein gjennom EØS-avtalen en sentral partner i norsk europapolitikk. Liechtenstein er likevel ikke en selvsagt partner for Norge i Europa – og det samme gjelder nok også omvendt. Dette til tross, EØS-avtalen har vart i 30 år. Norge bør kanskje være takknemlig for at Liechtenstein i 1990-årene bestemte seg for å delta EØS-avtalen, selv om dette betød et brudd med Sveits’ linje overfor EU. Hadde Island og Norge i 1995 blitt alene i EØS på EFTA-siden, ville dette ha komplisert en videreføring av EØS-avtalen. Liechtenstein i EØS gjorde det mulig, uten for store prinsipielle eller praktiske vanskeligheter, å opprettholde EØS-avtalen.
Myndighetene i Liechtenstein er tilfreds med EØS-avtalen. Den har stor støtte i befolkningen. For Liechtensteins skyld, vil nok EØS-avtalen kunne fortsette i lang til fremover.
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Bryr Trump seg om mellomvalget?
EU-debatt i skumring
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
