Kan nordmenn diskutere EU med innestemme?
Norsk EU-debatt er stadig så ubehagelig at få orker. De som nå vil gjøre noe med saken, bør være av det utholdende slaget.
Publisert: 12. desember 2025
Tirsdag ble «Tankesmia Europa» lansert i Oslo med mål å spre kunnskap og bidra til opplyst debatt om EU.
Formålet er nobelt, men dette blir ikke lett.
Lanseringsmøtet på Litteraturhuset i Oslo ble arrangert i samarbeid med Finlands og Sveriges ambassader, landene som sa ja i 1994 da Norge sa nei. Forskere og diplomater oppsummerte at det står bra til både der og der, forsåvidt som finske og svenske velgerne i dag ser langt mer positivt på medlemskapet enn de gjorde for 30 år siden.
I Norge er det motsatt. I 1994 sa litt under halvparten av velgerne ja til medlemskap. I en fersk meningsmåling fra Sentio svarer rundt to tredjedeler av de som har en mening om saken at vi bør holde oss utenfor.
Dessuten: I november vedtok EU beskyttelsestiltak mot norsk ferrolegeringsindustri. Det kunne stå om flere tusen arbeidsplasser, advarte regjeringen. Det var et håndfast eksempel på EØS-avtalens begrensninger og at utenforskapet har en pris.
Samtidig peker forskere, diplomater og politikere på de store rystelsene i verden rundt oss. USAs president veksler mellom å skjelle ut europeerne eller være totalt likegyldig overfor sine tradisjonelle allierte. Innad i EU pågår en stadig mer intens debatt om hvordan Europa skal klare seg på egen hånd. Kritikerne mener EØS og de andre norske avtalene med EU er i ferd med å gå ut på dato, økonomisk og sikkerhetspolitisk.
Pratet gjør lite inntrykk på norske velgerne. Ifølge Sentio-målingen, tatt opp rett etter EU-beslutningen om ferrolegeringer, sier 27,9 prosent av velgerne ja til EU, den laveste noteringen på tre år. Motstanden mot medlemskap har økt med 5,1 prosentpoeng siden april i år.
Tankesmia vil dermed møte noen kraftige utfordringer:
Vil-ikke partiene. Landets to største partier Ap og Frp vil ikke ha noen medlemskapsdebatt og argumenterer med at den vil virke splittende i en turbulent tid. Dette er sant nok, men mye handler om partipolitisk indremedisin. Ap opplevde en dypt traumatisk splittelse ved folkeavstemningen i 1972. Det var litt mindre verre, men ille nok, i 1994. Historien kan gjenta seg som tragedie eller farse, det kommer litt an på. Debattlysten i Ap øker heller ikke så lenge LO er mot.
Frp står i samme spagat. Partiet har snudd og blitt EU-motstandere siden 1994, men siden den gang har det vokst seg stort. Støtten fra næringslivsvennlige Frp-sympatisører kan fordampe hvis partiet går i front som største parti på nei-siden i en ny EU-strid. Det tryggeste er å legge lokk på debatten.
Løk og verdenspolitikk. «De snakker om løk», klaget paneldeltakerne under stiftelsesmøtet i Tankesmia Europa, etter at norske stortingspolitikere spontant i forrige uke sa nei til å godkjenne en ny EU-regulering med krav om lavere innhold av helseskadelige tungmetaller i mat. Dette kan nemlig ramme norske løkbønder.
Norske politikere snakker gjerne om EUs regulering av løk og andre påfunn fra Brussel de ikke liker, som fri flyt av strøm, krav til kloakkrensning, energisparing i bygninger og begrensninger av hva man kan tilsette neglelakk og tatoveringsblekk. De har mindre interesse for de store debattene som pågår i EU og som vil forme Norges fremtid: Om unionens geopolitiske rolle, klimapolitikken, hvilken strategi man skal velge overfor Kina og USA og hva man skal gjøre med korrupsjonsproblemet i EU.
Årsaken er enkel. Politikere er opptatt av makt. I EU er norske politikere lobbyister. Det gir minimal politisk gevinst å bruke energi på å mene noe om ting der andre uansett skal ta beslutningene. Og så lenge norske politikerne ikke sier noe er det begrenset hva mediene bringer videre.
Gatsby-syndromet. EU-landene har de siste 15 årene gjennomgått finanskrise, migrantkrise, covid- og Ukraina-krise – med klimakrisen som dystert bakteppe. Medlemslandene har vært tvunget til kutt og sparepolitikk. I tillegg kommer smertefulle økonomiske omprioriteringer i spennet fra det grønne skiftet til eldrebølge og militær opprustning. Et av svarene har vært å overlate flere oppgaver til EU, fordi utfordringene ikke lar seg løse på nasjonalt nivå. Den politiske prisen har vært sterk fremgang for anti-EU, anti-innvandring og anti-grønne partier.
Norge har unngått det meste av dette. Vi har hatt rekordhøye gass- og oljeinntekter. Skiftende regjeringer har svart på problemene med å øke pengebruken fra et svulmende oljefond. En fjerdedel av neste års statsbudsjett hentes fra fondet, en luksus andre europeiske land bare kan drømme om.
«La meg fortelle deg om de svært rike. De er forskjellige fra deg og meg», «De tror, dypt i sine hjerter, at de er bedre enn oss», skriver F. Scott Fitzgerald i The Great Gatsby.
Norge er annerledeslandet.
Men samtidig:
Ingen fest varer evig. Vi nærmer oss slutten på en halvt århundre lang oljeboom. Det skal pumpes i mange tiår ennå, men det vil gradvis bli færre jobber som akkumulerer ti millioner kroner per hode i året til fellesskapet. Samtidig slår demografien inn. Vi vil vi trenge titusenvis av nye hender i helse og omsorg.
Det blir også stadig mer komplisert å forholde seg til et EU i rask endring. Den siste offentlige utredningen om EØS fra 2024 advarte mot økende fordøyelsesbesvær i norsk forvaltning. Det kan bli akutt.
På stiftelsesmøtet til Tankesmia Europa ble det sukket at internasjonale «seismiske begivenheter» kanskje må til for å utløse en ny norsk medlemskapsdebatt.
Det er ikke usannsynlig. De tre tidligere norske debattene om EU-medlemskap kom som reaksjon på internasjonale begivenheter.
- Suez-krisen, som fikk Storbritannia og så Norge til å søke medlemskap i 1962.
- 1968-opprøret, som tvang Frankrikes president Charles de Gaulle til å gå av og dermed åpnet unionen for å slippe inn nye medlemmer. Norges søkte i 1972.
- Slutten på den kalde krigen, som åpnet for svenske, finske og norske søknader i 1994.
I alle tilfellene tok det fire-fem år fra de utløsende begivenhetene til Norge sendte søknad. Vi kjenner ennå ikke virkningene av dagens geopolitiske rystelser. Det kan skli over, men det virker ikke veldig sannsynlig.
I en mer urolig verden er Norge langsomt i ferd med å bli et mer normalt rikt nordeuropeisk land. Normalt rike nordeuropeiske land har en tendens til å søke medlemskap i EU.
Tankesmia Europa kan gjøre en viktig jobb i å forberede Norge til en mer saks- og kunnskapsbasert debatt om EU-medlemskap. Men det bør forberedes en maraton, ikke en sprint.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
