Kamp mot sosial dumping har en pris
Det er mulig å gjøre mer, innenfor rammene av EØS-avtalen, for å bekjempe ulikhet i arbeidslivet som følge av arbeidsinnvandring. Det betyr ikke at vi bør gjøre det. Torstein Eidsmo Ulserød og Iven Opsahl i VG.
Publisert: 17. juni 2017
Fri bevegelse av arbeidskraft er en av grunnpilarene i EU, og en av de fire frihetene innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet som Norge fra 1994 har vært en del av gjennom EØS-avtalen. Dette har medført betydelig migrasjon mellom landene som deltar i samarbeidet, særlig etter EU-utvidelsen østover på midten av 2000-tallet. Norge er et av landene som har mottatt flest arbeidsinnvandrere fra EØS-området relativt til egen befolkning, og denne innvandringen har, på ulike måter, vært en av de mest merkbare konsekvensene av EØS-avtalen.
Mens etableringen av et homogent europeisk marked for varer har vært relativt ukontroversielt, har prinsippet om at det samme skal gjelde for arbeid og andre aktiviteter som krever personforflytning vært mer omstridt. Bekymring for konsekvensene av arbeidsinnvandringen ser nå ut til å mobilisere til økt motstand mot EØS, også i Norge. Narrativet som presenteres av deler av fagbevegelsen og partier på venstresiden er at arbeidsinnvandringen raserer den norske arbeidslivsmodellen og fører til ”sosial dumping”. Argumentasjonen gir inntrykk av at arbeidsinnvandring fra EØS-området først og fremst skaper problemer, både for arbeidsinnvandrerne som kommer hit og det norske samfunnet.
Et regime med tilnærmet fri migrasjon mellom land med så ulikt velstandsnivå som i EØS-området, er en radikal tanke som i Europa har blitt en realitet. Det sier seg nærmest selv at slike samfunnsendringer har noen nedsider, og det er ingen mangel på aktører som påpeker opplevde, så vel som reelle, problemer med migrasjon. Men en balansert debatt fordrer at vi ikke glemmer at migrasjon også har store fordeler.
Arbeidsinnvandring er nesten alltid en fordel for arbeidsinnvandrerne selv. Erfaringene med fri bevegelse av personer innad i EØS tjener som en illustrasjon på det positive potensialet som ligger i migrasjon. Dette er trolig det mest effektive tiltaket som finnes hvis målet er å skape økte livssjanser og utjevning av forskjeller mellom mennesker i ulike land. Reglene om fri bevegelse av arbeidskraft i EØS gir i dag jobbmuligheter til 10 millioner mennesker. For å sette dette litt i perspektiv: EU-reglene om arbeidsmobilitet angår direkte flere mennesker enn de som jobber i hele landbrukssektoren i EU.
Samlet sett har også flertallet av nordmenn med stor sannsynlighet hatt fordel av EØS-avtalens innvirkning på arbeidslivet og samfunnet. Både direkte gjennom reguleringer som styrker arbeidstakerrettighetene på en rekke områder, og indirekte gjennom vekst i norsk økonomi, som har økt den samlede velstanden og gitt lavere priser på varer og tjenester, noe alle nyter godt av i rollen som forbrukere.
Samtidig har økt arbeidsinnvandring og påfølgende lavlønnskonkurranse skapt problemer for utsatte grupper i norsk arbeidsliv. Dette gjelder de med lite utdanning, og særlig andre innvandrere. Men dette er grupper som er utfordret fra mange hold, blant annet handel, og det er ikke lett å isolere virkningene av arbeidsmigrasjonen.
Det er likevel gjennomgående i debatter om globalisering at oppmerksomheten om slike problemer nærmest uunngåelig blir større enn oppmerksomheten om gevinstene. Dette preger også debatten om arbeidsinnvandring til Norge. Som Brochmann II-utvalget skrev: “De som taper, har så langt vært i mindretall, men opplever enkeltvis et konkret og betydelig tap. De som vinner er mange, men gevinstene for den enkelte blir liten og uopplevd. Insentivene for de som taper til å kjempe for sine interesser, er dermed langt sterkere enn for de som vinner.” Interessekamper er legitimt i et demokrati. Den politiske debatten om arbeidsinnvandring og arbeidsliv er imidlertid preget av en bestemt type argumentasjon som er egnet til å tilsløre at det reelt sett er interessekamper det handler om. Den mye omtalte kampen mot ”sosial dumping” er betegnende for en type begrepsbruk som skaper inntrykk av at tiltak som allmenngjøring av tariffavtaler utelukkende handler om å sikre sosial beskyttelse for utenlandske arbeidstakere. Men kampen mot ”sosial dumping” har også klare innslag av proteksjonisme. Når for eksempel Høyesterett slår fast at en allmenngjort tariffavtale for verftsindustrien som sikrer utenlandske utstasjonerte arbeidstaker dekning for utgifter til reise, kost og losji, med henvisning til at dette handler om å hindre ”sosial dumping”, er gyldig, er det vanskelig å se dette som et tiltak som først og fremst ivaretar interessene til utsendte arbeidstakere, selv om det umiddelbart kan høres sånn ut. Dekning av utgifter til reise, kost og losji er i praksis lite relevant for norske verftsarbeidere, mens dette vil gjelde alle utsendte utenlandske arbeidstakere. Dermed fører allmenngjøring av denne typen ordninger til at det fort blir betydelig dyrere å bruke utenlandsk arbeidskraft enn norsk, som allerede i utgangspunktet har konkurransefortrinn.
Uansett hva man mener om sosial dumping, er det en feilslutning å tro at det bare er EØS-avtalen som står i veien for å ”løse” problemene. Norske myndigheter har anledning innenfor rammene av EØS-avtalen til å gå betydelig lenger enn de har gjort til nå i å motvirke ulikhet i arbeidslivet som følge av arbeidsinnvandring, gjennom eksempelvis lovfestede minstelønnstandarder eller økt allmenngjøring. Men slike tiltak vil, hvis de brukes i for stor grad, utfordre prinsipper som avtalebasert lønnsdannelse og åpen markedsøkonomi, begge deler sentrale kjennetegn ved den norske samfunnsmodellen. Og slike tiltak innebærer, selv om få vil si det rett ut, å si nei til en del potensielle arbeidsinnvandrere og gevinstene disse bringer. Om noen, når alle konsekvenser tas med, vil få det bedre i Norge som følge av en sterkere innsats mot sosial dumping, i betydningen konkurransebegrensing, er et åpent spørsmål. Men det er liten tvil om at det vil bidra til dårligere levekår og mindre frihet for potensielle arbeidsinnvandrere, og sannsynligvis et lavere aggregert velstandsnivå i både Norge og Europa for øvrig.
Innlegget var publisert i VG fredag 16. juni 2017.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Skatt handler ikke bare om omfordeling
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.