Ja til kjernekraft og ja til norsk EU-medlemskap

Det grønne skiftet i Europa venter ikke på Norge. Norge trenger både kjernekraft og EU-medlemskap.

Publisert: 26. april 2023

Nylig var jeg på biltur i Portugal og Spania. Spania har fjerde største andel av solenergi sin energimiks i EU. Portugal ligger midt i feltet, men øker betydelig. Hvor du enn kjører, særlig nordvest i Spania, er det vindparker.

Ny vindenergi vokste mest i Spania i 2022, og vind er nå Spanias nest største energikilde, rett etter kjernekraft. Portugal har over 50 prosent av sitt energibehov dekket av fornybar energi, med vind som størst og vannkraft som nummer to. Landene har bare en energiforbindelse til resten av det europeiske kontinentet, men det er flere forbindelser på gang. Både Portugal og Spania har store muligheter til å bygge ut mer vind- og solenergi.

Europas ulike energimikser

De 27 EU-landene har alle ulike energimikser. Noen land har mer vannkraft, som Sverige, noen bygger nye atomkraftverk, som Finland, mens andre bygger ut fornybar energi, som sol og vind. I tillegg spares det på energien og satses på energieffektivisering. Det går fort.

Det grønne skiftet som pågår i Tyskland har vist at selv om tyskerne har vært flinke til å bygge ut vind og solenergi, var de altfor avhengige av russisk gass før krigsutbruddet. Dessuten stengte Tyskland ned sine siste atomreaktorer for noen uker siden. Likevel er det ingen som tviler på at Tyskland arbeider hardt for å nå klimamålene.

I Frankrike er det kjernekraft som er hovedenergikilden. EU klassifiserer i dag kjernekraft som en grønn investering, og Frankrike satser etter en lang periode med lite utbygging. I april lanserte Frankrike den konkrete fremdriftsplanen for fornyelse av kjernekraftkapasiteten. To kraftverk planlegges i Nord-Frankrike, og ytterligere to er tenkt lengre syd. Det første anlegget skal være klart til produksjon i 2035. Selv om det pågår en diskusjon om kjernekraft i EU, og da særlig mellom Tyskland og Frankrike, viser utviklingen at ulike energimikser er mulig innen EU.

Ambisiøse aktører

EU oppfattes som spydspissen i klimapolitikken, ikke som «rikmannsklubben» som bare tenkte på økonomisk vekst. I 1994 var EU-landene de vesteuropeiske, og i dag er EU 27 land over hele det europeiske kontinentet.

Dessuten har krigen i Ukraina for alvor gjort det klart at energi og klimaomstilling henger tett sammen. I januar 2023 var vind og solenergi for første gang i historien EUs viktigste energikilder, nærmere 20 prosent av hele energibehovet i EU ble dekket av fornybar energi, litt mer enn atomkraften. I lys av at russisk gass forsvant fra energimiksen, at tørke førte til lavere vannkraftinndekking og at Frankrike i hele 2022 måtte stenge atomkraftverk for vedlikehold, er dette ganske imponerende.

Det grønne skiftet i Europa venter ikke på Norge. Nylig ble Net-Zero Industry Act vedtatt, som en reaksjon på den amerikanske IRA – Inflation Reduction Act – som er det litt misvisende navnet på den store grønne subsidiepakken som er vedtatt. Det vil øke tempoet på utbygging av fornybar energi enda mer. Innen 2030, som ikke er lenge til, skal EU-landene produsere minimum 40 prosent av den teknologien som trengs for å oppnå klima- og energimålene sine. EU er ambisiøst fordi EU-landene er ambisiøse.

MDG har snudd

Klima og energi er også svært viktige politikkområder i Norge. Vi er Europas største gassleverandør, og gass vil Europa trenge lenge, selv om fornybarutviklingen går fort.

Fremover vil vi ha mange av de samme utfordringene EU-landene har med å produsere mer ren energi og det blir nok en ny EU-debatt i Norge.

EUs klimapolitikk er den viktigste årsaken til at MDG har snudd i spørsmålet om et mulig norsk medlemskap i Norge. I mai har MDG landsmøte, og der vil EUs klimapolitikk bli diskutert. Selv om MDG ikke er et stort parti i Norge, kan standpunktet om EU få ringvirkninger, og selv om KrF heller ikke er et stort parti, bør diskusjonene om kjernekraft også få ringvirkninger. Norge er, som KrFs Lars Korvald sa for mange år siden, «et land i verden» – eller i alle fall et land i Europa.

Innlegget er publisert hos Altinget 24.4.2023.