Fedrepermisjon og EØS-retten
BREV nr. 85
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.
Publisert: 11. november 2025
Som del av foreldrepermisjonsordningen, fikk fedre fra 1977 rett til to ukers permisjon uten lønn ved barnefødsel. En individuell fedrepermisjon ble imidlertid innført i 1993 av regjeringen Brundtland. Målet var at far skulle få bedre mulighet til å delta i omsorgen for barnet ved fødselen. Permisjonene ble den gang satt til fire uker, men er senere økt til 15 uker.
Foreldrepermisjonen er i dag på 12 måneder med en del reservert for mor, en del for far og en fellesdel som foreldrene kan dele etter avtale. Far har rett til ti dagers permisjon i forbindelse med fødselen (fedrepermisjon) uavhengig av opptjening ved arbeid, samt til fire måneders foreldrepermisjon. Far kan overføre inntil to måneder av sin foreldrepermisjon til mor. Foreldrepenger utbetales etter folketrygdloven til foreldre som har opptjent rett til dette i minst seks av ti måneder før fødselen. Foreldrene kan ta ut permisjon med full lønn (innenfor en maksimalgrense) i inntil 49 uker, eller velge en lengre periode med noe lavere utbetalinger.
I den offentlige debatt har det kommet forslag om at mor og far selv fritt bør få velge hvordan foreldrepermisjonen benyttes. I debatten er det nevnt at EØS-retten begrenser mulighetene til å endre de norske regler. Dette er riktig, men bør modifiseres.
Bakgrunnen for EU-reglene om arbeidsmarked, familieliv og barnefødsler er at EU er et verdifellesskap, som skal «fremme … likebehandling av kvinner og menn, … og vern av barns rettigheter» (artikkel 3(3) i Traktaten om Den europeiske union). Det heter også at EU skal «støtte og utfylle» medlemsstatenes tiltak, blant annet for å gi «like muligheter på arbeidsmarkedet for kvinner og menn, og likebehandling i arbeidet» (artikkel 153(1) i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte).
Fars rett til permisjon kom inn i EU-retten fra 1996 med foreldrepermisjonen. (Svangerskap og fødsel er regulert av egne EU-regler.) Fedre- og foreldrepermisjonene er nå regulert i EU-regler om balanse mellom arbeidsliv og familieliv for foreldre og omsorgspersoner (direktiv 2019/1158). Direktivet har som mål «å oppnå likestilling mellom menn og kvinner når det gjelder muligheter på arbeidsmarkedet og behandling på arbeidsplassen ved å gjøre det lettere å forene yrkesaktivt liv og familieliv for arbeidstakere som er foreldre eller omsorgspersoner» (direktivet artikkel 1). Likestilling skal også sikre kvinners plass i arbeidsmarkedet.
Fedrepermisjonen gir far mulighet for omsorg i forbindelse med barnefødsler. De sentrale regler i direktivet er at medlemsstatene skal treffe «tiltakene som er nødvendige for å sikre at fedre … har rett til fedrepermisjon på 10 virkedager som skal tas ut i forbindelse med fødselen av arbeidstakerens barn» (artikkel 4). Dessuten har «hver arbeidstaker … en individuell rett til foreldrepermisjon på fire måneder som må tas ut før barnet [er] åtte år» (artikkel 5). Fedrepermisjon skal fremme en likere fordeling av barneomsorg mellom kvinner og menn og knytte tettere bånd mellom fedre og deres barn. Direktivet fastsetter at ikke mer enn to måneder av fedrepermisjonen kan overdras til den annen forelder.
Medlemsstatene skal sørge for at nasjonal rett, tariffavtaler eller praksis fører til lønn/ytelser under disse permisjoner på et nivå som gjør at arbeidstakere kan benytte sin rett til permisjon uten for stort inntektstap. Mens det ikke er krav om opptjening ved fedrepermisjon, kan opptjening kreves for foreldrepermisjon, dog ikke for lengre tid enn ett år. For fedrepermisjonen gjelder at medlemsstatene skal sikre lønn/ytelse minst på nivå med sykepenger etter nasjonale regler. For foreldrepermisjonen gjelder imidlertid at lønn/ytelse skal «fastsettes på en måte som gjør det lettere for begge foreldrene å ta foreldrepermisjon» (artikkel 8(3)).
Etter direktivet skal medlemsstatene treffe nødvendige tiltak for å sikre at arbeidstakere har rett til permisjon ved fleksible arbeidsordninger. Fedrepermisjonen skal imidlertid tas ut i forbindelse med fødselen. Foreldrepermisjon må som vist tas før barnet er åtte, og arbeidsgiver skal ha en viss rett til medbestemmelse for hvordan fleksibiliteten vil brukes. Medlemsstatene skal videre, for eksempel, sikre at arbeidsgivere ikke knytter oppsigelse til bruk av slike permisjoner. Er det grunn til å tro dette, har arbeidsgiver bevisbyrden for at det ikke er tilfelle.
Nærhetsprinsippet i EU-retten gjelder for såkalt blandet kompetanse, som blant annet gjelder på områdene for arbeidsmarkedet, likestilling mellom kjønnene og tilknyttede sosiale ytelser. Blandet kompetanse betyr at EU-statene bare har overført noe av sin myndighet til EU. Myndighet som ikke er overført, forblir hos medlemsstatene.1Se BREV nr 18 om nærhetsprinsippet.
Medlemsstatene har ulike tradisjoner for menn og kvinner også i arbeidsmarkedet, på arbeidsplassen og for å forene yrkes- og familieliv for arbeidstakere som er foreldre. Et direktiv er bindende med hensyn til sitt mål, men overlater til nasjonale myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføringen. På slike saksområder er direktivformen godt egnet for EU-regulering, da formen gir en viss frihet til å tilpasse direktivets mål med den nasjonale rettssystematikk.
Direktivet er dessuten utformet med minstekrav (‘minimumsharmonisering’). Dette gir medlemsstatene ytterligere handlefrihet, ved at gunstigere rettigheter eller bedre beskyttelse enn minstekravene kan fastsettes i nasjonale regler. Hva dette betyr i praksis er ikke alltid klart. I direktivets fortale nevnes det for eksempel at det å gi den ene foreldre mulighet til å overdra til den andre foreldre mer enn to måneder av de fire månedene med foreldrepermisjon, ikke skal regnes som gunstigere for arbeidstakeren enn minstekravet i direktivet. Dette må legges til grunn. Det fremgår ellers av direktivet at det ikke skal brukes som grunn for å svekke vernet for arbeidstakere.
Direktivet gir også veiledning i noen praktiske situasjoner, som for eksempel om hva arbeidsgivers medbestemmelsesrett ved tidspunktene for arbeidstakers bruk av foreldrepermisjon kan gå ut på; hva ‘fleksible ordninger’ for bruk av foreldrepermisjon kan være; om at nasjonale sanksjoner for brudd på regler gitt i medhold av direktivet skal være effektive, forholdsmessige og avskrekkende.
De norske hovedregler om fedrepermisjon i forbindelse med barnefødsel og omsorg for småbarn, er to uker i forbindelse med et barns fødsel (direktivet krever ti dagers fedrepermisjon og femten uker foreldrepermisjon). For foreldrepermisjonen kreves opptjening i seks av de siste 10 måneder før fødselen (ikke mer enn ett år etter direktivet). Fedrepermisjon utbetales med lønn (direktivet krever at ytelsene overstiger satsen for sykepenger). Fars del av foreldrepermisjonen er fire måneder og foreldrepenger utbetales med full lønn forutsatt opptjening (direktivet krever lønn/ytelser som stimulerer til uttak av permisjon). Denne permisjon må tas ut før barnet fyller tre år (direktivet krever før barnet blir åtte år). I samsvar med direktivet tillater ikke norske regler at mer enn to måneder av foreldrepermisjonen overføres mellom far og mor, og foreldrepengene er ikke avhengig av arbeidstakerens sivilstand eller familiestatus.
Full valgfrihet for far og mor ved bruk av fars permisjonsrettigheter er således ikke forenlig med EØS-retten. Men far er selvsagt ikke er nødt til å ta ut sine rettigheter … Fedres permisjonsrettigheter i Norge benyttes i praksis i stor grad, mest sannsynlig med de virkninger som rettsreglene nettopp tar sikte på.
Norske myndigheter utnytter handlingsrommet etter EØS-retten til å gi gunstigere nasjonale regler enn direktivets minstekrav. Dette er fullt legitimt. Reglene må imidlertid praktiseres uten forskjellsbehandling på nasjonalt grunnlag!
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
