Europa i 2026: Sprik og samling i stormaktenes skygge

I 2025 satte Donald Trump og Vladimir Putin Europas politiske dagsorden. 2026 vil handle om hvordan EU svarer på utfordringene fra vest og øst. Norske politikere vil stadig følge dramaet fra tribunen og klage over resultatet.

Kjetil Wiedswang

Publisert: 1. januar 2026

I januar 2025 visste Europas ledere at Donald Trump på ny skulle bli amerikansk president, men ikke om det ville bli like kaotisk som hans første periode. I januar 2026 vet de at det ble verre enn de hadde forestilt seg.

EUs utfordring i 2026 er å møte en uforutsigbar Trump, en aggressiv Putin og en økonomisk rival i Kinas leder Xi Jinping. Unionens ledere sliter med å bli enige med hverandre om hva som er de riktige svarene.

Europakommisjonen, EUs utøvende organ, prioriterer i 2026:

1. Å gjøre EU-landene mer økonomisk konkurransedyktige.

2. Å styrke Europas sikkerhet og forsvar. USAs dalende interesse for Europa stikker dypere enn Trump.

3. Å få vedtatt et langtidsbudsjett for årene 2028 til 2034.

Under ligger bred misnøye over omkostningene ved det grønne skiftet, integrasjon av innvandrere, bekymring over eldrebølgen og dyrtid.

Slutt på smiskingen?

Europakommisjonen og president Ursula von der Leyen ble i 2025 anklaget for å neie og smiske for Donald Trump. Dette, i motsetning til lederne i Canada og Kina, som satte hardt mot hardt ved å innføre egne tollsatser.

En årsak var EU-landenes sprikende politiske og økonomiske interesser. For tyske bilprodusenter og franske champagneselgere var en dårlig avtale med USA mindre ille enn konfrontasjon.

EU-ledere fremholdt også at de viste sunn fornuft. Det var lite økonomisk rasjonalitet i å svare på Trumps toll med å starte en handelskrig. Trumps toll var en skatt som USAs forbrukere måtte betale. Det var liten grunn til å påføre EU-borgerne lignende belastninger.

Det som veide tyngst var Ukraina-krigen: En russisk seier ble regnet som katastrofe. EU-landene sto uten mulighet for å kompensere for USAs militære styrke. Det gjaldt å holde Trump med på laget.

Hva skjer så i 2026?

Trump-administrasjonens mobbing av Europa provoserer og øker presset for at Europa må gi klarere svar og planlegge for en fremtid uten USAs sikkerhetsgaranti. Det hjelper likevel lite på kort sikt så lenge Ukraina-konflikten forblir uløst. Strevet for å holde Trump «om bord» vil fortsette.

Sikkerhet sammen?

Ukraina-krigen har dyttet EU-landene i retning av et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid. Landene lover raskt økning i forsvarsbudsjettene og forsvarssamarbeid med «nære utenforland» som Storbritannia og Norge.

Det er mye å spare. Samordning og reduksjon i antall våpensystemer vil gjøre opprustningen i Europa billigere og mer effektiv. Men enkelte statsstøttede forsvarsprodusenter, noen med århundrelange tradisjoner, vil bli rammet. Lokalpolitikere og hissige fagforeninger vil stritte imot.

Hva skjer i 2026?

Den store ukjente er Ukraina-krigen. Entusiasmen for stadige milliardoverføringer til landet er synkende både blant Europas politikere og velgere. En fredsavtale vil svekke viljen til å prioritere forsvar fremfor andre sektorer.

Nye forsvarsbudsjettmilliarder vil gjøre våpenproduksjon til en vekstindustri, men problemene står i kø. Det er uvisst hvor mye smell man får for pengene. Forsvarsindustrien har en rik historie med korrupsjon og feilinvesteringer. Å bruke store beløp fornuftig på kort tid vil bli vanskelig.

Forenkling? Jada, men…

Europa strever med lavere økonomisk vekst enn konkurrenter i Asia og Amerika. EUs tidligere sentralbanksjef Mario Draghi la i 2024 frem en omfattende rapport om problemene – og ga en serie anbefalinger om hva man kan gjøre med saken.

Draghi anbefalte blant annet å rydde opp i EUs kvelende byråkrati og reguleringer, som gjør livet surt for næringslivet, særlig små og mellomstore bedrifter.

Mellom 2019 og 2024 vedtok EU 14.000 nye rettsakter. Det er anslått at europeisk næringsliv samlet bruker rundt 150 milliarder euro i året på å fylle ut skjemaer for å innfri EU-krav. Svaret fra Europakommisjonen er en serie med forslag om forenklinger og kutt, «omnibus-reformer» på EU-språk.

Problemet er at bak enhver regulering står det en interessegruppe:

Miljøforkjempere mener reformene sparker ben under EUs ambisiøse klimaprogram. Unionen er anklaget for å bøye av for næringsinteresser, som når tysk bilindustri i 2025 fikk gjennomslag for å vanne ut kravet om at alle nye biler skal være utslippsfrie fra 2035.

Oppmyking av stramme reguleringer av teknologiselskapene vil gjøre det lettere for europeiske selskap å konkurrere. Kritikerne mener det er knefall for krav fra Trump og hans støttespillere i selskap som Amazon, Google og Apple og at unionen har gitt opp sin rolle som «digital verdensregulator».

EUs fagbevegelse og venstresiden kjemper knallhardt mot regler som svekker digital sikkerhet og arbeiderrettigheter.

Hva skjer i 2026?

Flere av «omnibus-reformene» vil bli vedtatt, noen med støtte fra høyre og ytre høyre i Europaparlamentet, men mye vil bli vannet ut.

Budsjettkaos?

Blant Draghi-rapportens anbefalinger var at EU bør bruke mer penger på forskning, innovasjon og infrastruktur, mindre til landbruk og distriktsutvikling. Slaget vil stå om EUs langtidsbudsjett for årene 2028-34. Budsjettet skal ifølge planen vedtas i løpet av 2026. Et problem er at Europas bønder – og de politiske lederne i land som Frankrike og Polen, der landbrukssektoren står sterkt – vanskelig kan godta store kutt uten å bli politisk straffet på hjemmebane. Ledere i unionens fattigere regioner synes også lite om Kommisjonens idé om å overføre mer myndighet til medlemslandene om hvordan pengene brukes.

Hva skjer i 2026?

Det mest sannsynlige er at det går som ved tidligere budsjettoppgjør. Etter en utmattende innspurt blir hovedlinjene i Kommisjonens budsjettforslag vedtatt, men vil bli kraftig vannet ut der det står om sterke nasjonale interesser eller næringslivsinteresser.

Mørkeblå bølge?

Medier og akademia har brakt omfangsrike analyser av den mørkeblå bølgen som skyller over Europa. Høyrepopulistiske, nasjonalkonservative og klima-, EU- og innvandringskritiske politiske strømninger ble sterkere i 2025. Donald Trump styrer USA, europeiske partier som AfD i Tyskland, Rassemblement national i Frankrike og Reform UK i Storbritannia topper meningsmålingene i sine hjemland.

Med EU-kritiske partier i fremgang og upopulære og svake regjeringer i Frankrike og Tyskland (og Storbritannia). Med valg i noen av Europas største land i 2027 og 2029, er det mulig å tenke seg et helt annet EU ved slutten av tiåret. Kritikere stiller spørsmål om unionen kan overleve.

Men på den andre siden: Dagens meningsmålinger peker mot at Viktor Orbans Fidesz-parti vil tape valget i Ungarn i 2026. Trumps lojale republikanere ligger an til å miste flertallet i ett eller begge kamre i Kongressen under mellomvalgene i 2026. De siste britiske meningsmålingene tyder på at Nigel Farges Reform har nådd formtoppen.

Ytre høyre er i fremgang, men representerer stadig en minoritet i de fleste europeiske land. Meningsmålinger viser at et klart flertall av europeiske velgere støtter tettere samarbeid i EU.

Ytre høyre er heller ingen samlet front. AfD i Tyskland liker Trump, Rassemblement national i Frankrike har fyren oppi halsen.

Hva skjer i 2026?

Høyrebølgen ruller videre, men dette kan også bli året vinden snur.

Festning Europa?

Ytre høyres store seier er i innvandringspolitikken. Politiske forslag som for få år siden ble stemplet som ekstreme, blir nå fremmet av sentrum-venstre og sentrum-høyrepartier.

Integreringsproblemer og organisert kriminalitet knyttet til importerte klanskulturer har ført til politiske snuoperasjoner.

Innvandringskritikerne i det danske Socialdemokratiet var lenge politiske særinger. I dag er de europeiske lederstjerner, EU ønsker å gjøre det enklere å returnere migranter, legge sterke begrensninger på familiegjenforening og lage mottakssentre for asylsøkere utenfor EU.

Hva skjer i 2026?

Innstramningene vil komme. Effekten er likevel uviss. Ingen land har hittil meldt seg som kandidat for å ta imot asylsøkerne Europa ikke vil ha.

Frihandel – eller?

EU har i 25 år forhandlet med latin-amerikanske land i Mercosur-gruppen, Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay. En avtale vil ifølge økonomiske analyser stimulere vekst i europeisk næringsliv. Det vil også være en finger i øyet på Trumps proteksjonistiske politikk. Men rett før jul ble beslutningen om å godta avtalen utsatt igjen på grunn av motstand fra blant andre Frankrike, Polen og Italia, som ønsker sterkere beskyttelse av landbruket. Europakommisjonen har varslet nytt forsøk allerede i januar.

Hva skjer i 2026?

Svært uvisst. Blir Mercosur-avtalen vedtatt vil det bekrefte EUs ambisjon om å bli en sterk global spiller. En kollaps eller nok en utsettelse vil demonstrere europeisk handlingslammelse.

Og Norge?

Norske EU-motstandere vil jamre over EU-lover de ikke liker, som avløps- og bygningsdirektivene. Men det skal svært mye til før flertallet på Stortinget våger å sette EØS-avtalen «i spill» ved å bruke reservasjonsretten i avtalen.

Mest spenning er det rundt innføringen av de gjenværende fem direktivene i EUs «ren energi»-pakke i norsk lov. Jonas Gahr Støre sier regjeringen vil trenere prosessen ut stortingsperioden. Beskjeden fra norske diplomater til regjeringen er at dette øker faren for at Norge ikke får være med i samarbeid som Norge trenger. En annen fare er at Norge igjen havner på utsiden hvis unionen innfører nye beskyttelsestiltak, som tollen på ferrolegeringsprodukter. En spekulasjon er at regjeringen forsøker omgå problemet ved å godta deler av den siste oppdateringen av energimarkedspakken, som EU har vedtatt etter den som norske myndigheter ikke vil innføre.

Ferrolegerings-saken viste at EØS-avtalen ikke gir samme gevinster som et medlemskap. Norske medlemskapstilhengeres håp om at dette skulle snu norsk opinion slo likevel ikke til. De siste meningsmålingene viser en styrking av nei-siden.

Det er planlagt folkeavstemning om å søke medlemskap for Island i 2026 eller 2027. Sier islendingene ja, vil det utløse en ny debatt om hva EØS skal være.

Budsjettprosessen i EU kan også spille inn: Som BI-professor Ulf Sverdrup har påpekt: Vedtar EU Europakommisjonens forslag til langtidsbudsjett, kommer EU til å bruke mindre penger på områder som ikke omfattes av EØS-avtalen. Mer vil gå til programmer der Norge er med på finansieringen. Resultatet kan bli en sterk økning i Norges «kontingent» for å være med i de rundt 100 avtalene vi har med unionen.

Hva skjer i 2026?

Et EU i endring, global regionalisering, det stadig mer kompliserte ved å være et lydrike. Norge er samtidig på vei ut av oljealderen. Sannsynligheten øker for at Norge av politiske og økonomiske grunner etter hvert vil sende en ny medlemskapssøknad.

Men det vil neppe skje i 2026.