EU, flagg, Europa, Europaparlamentet, Brussel — iStockphoto.com

EU og EØS

EU vil kjøre i to hastigheter. Havner Norge i krabbefeltet?

De kom til et slott og et uformelt «retreat». EUs regjeringssjefer møttes torsdag øst i Belgia for å snakke om det som opptar dem mest: Hvordan sørge for at Europa kommer økonomisk på offensiven i Trumps, Xis og Putins verden?

Kjetil Wiedswang

Publisert: 13. februar 2026

Et av svarene fra møtet var at europeere skal kjøpe europeiske varer – i hvert fall flere av dem. Det andre var at i EU er alle like, men at noen kanskje må bli likere enn andre. Sett utenfra kan norsk næringsliv trolig puste lettet ut under det første punktet. Norge kommer etter alt å dømme til å bli regnet som en del av Europa. Det andre er ukjent farvann.

Europeisk etterslep

Utgangspunktet for møtet var lite lystig. Økonomiene i Asia og Amerika har vokst hurtigere i år og tiår. Europas næringsliv hemmes av høye energipriser, ressurskrevende regelverk og digitalt etterslep. Europeere flest ønsker seg både en offensiv klimapolitikk og en generøs velferdsstat, men surner fort når skatteregningen kommer.

«Vi vet alle hva som må gjøres, men ikke hvordan vi skal gjenvelges når vi har gjort det», sukket tidligere EU-president Jean-Claude Juncker for mange år siden. Lite er endret.

Hva som må gjøres, ble for mange klart gjennom to voluminøse rapporter i 2024, skrevet av de tidligere italienske statsministerne Enrico Letta og Mario Draghi. Mye handlet om å bygge ned stadig gjenværende økonomiske barrierer mellom medlemslandene. Nasjonale reguleringer, særlig i den dominerende tjenesteøkonomien, hindrer vekst. Kapitalmarkedene må åpnes. Det trengs massive investeringer i forskning, næringsutvikling og infrastruktur – opp mot 1000 milliarder euro i året. En god slump av dette bør finansieres ved at EU-landene tar opp felles gjeld, slik det skjedde da unionen lånte 500 milliarder euro til et gjenoppbyggingsfond etter covid-pandemien, og igjen nylig da man spadde opp 90 milliarder euro for å holde Ukraina økonomisk flytende.

Fint, men passer ikke oss

Men lite har skjedd etter at Letta og Draghi publiserte sine rapporter i 2024. Ifølge tyske forskere er under 15 prosent av tiltakene gjennomført. Årsaken er enkel: Bak enhver veksthemmende regulering står næringsinteresser, nasjonale interesser og lobbyorganisasjoner.

• Frankrike og Italia vil gjerne at EU skal ta opp mer lån for å føre en europeisk aktiv næringspolitikk, men tyskerne sier blankt nei i frykt for å sitte igjen med regningen.
• Fagbevegelsen i store medlemsland avviser pensjonsreformer av typen Norge har gjennomført, reformer økonomer regner som helt nødvendige for å sikre bærekraftig økonomi i en periode med aldrende befolkning og synkende folketall.
• Miljøbevegelsen jamrer over noen av tiltakene som faktisk er gjennomført: forenkling av de ambisiøse klimareguleringene, noe kritikerne mener er en uthuling.
• Bønder protesterer høylytt mot internasjonale handelsavtaler som skal gjøre EU mindre avhengig av USA.
• Irland og Luxembourg, som tjener godt på å være unionens «skatteparadiser», sier nei til å gjøre EU til et felles kapitalmarked med felles regler og en reguleringsmyndighet på linje med USAs «Securities and Exchange Commission».
• Sterke næringsorganisasjoner stritter mot å oppheve nasjonale reguleringer, særlig på tjenestesektoren.
• Frankrike vil gjerne ha en «kjøp europeisk»-politikk, der europeiske bedrifter skal prioriteres ved offentlige innkjøp. Tyskerne stritter imot.
• Viktor Orbán i Ungarn sier nei til det meste.

Under Trumps Grønland-utspill i januar steg panikknivået i hovedstedene såpass mye at det virket som landene følte seg truet til å legge vekk motstanden og ta noen solide skritt mot virkelig union. Så snudde Trump og den vanlige handlingslammelsen så ut til å vende tilbake – i hvert fall delvis.

Ulik meny

Etter mye snakk og en svært lang lunsj (østers, sjøtunge og sorbet) kom det likevel et slags resultat, med en mild trussel som undertone.

Neste måned skal Ursula von der Leyen legge frem (enda en) plan for forenkling og samordning, avbyråkratisering og alt det andre man gjerne vil, men har så store problemer med å få til.

Blant det som kan komme, er en utvannet variant av «kjøp europeisk»-forslaget. Europeiske stater anbefales å kjøpe europeisk, skjønt det er ok hvis deler av produktene er laget i «vennligsinnede» land som Japan og Canada.

Men: Hvis det stadig er noen som stritter imot, vil en gruppe land gå sammen og starte samordningen utenfor EUs vanlige struktur og så kan andre slutte seg til etter hvert. Allerede før samlingen torsdag hadde 19 «likesinnede» medlemsland, ledet av Frankrike, Tyskland og Italia, et oppvarmingsmøte – og lover å treffes igjen. Andre land som Irland, Spania og Portugal var imidlertid ikke med.

Det blir et Europa i to, kanskje flere hastigheter. Dette går an ifølge EUs regelverk Lisboa-traktaten, EUs «grunnlov». Hvis mer enn ni land er med, kan de gå foran, og så kan andre slutte seg til etter hvert. Lignende ting har skjedd før, som da Schengen-sonen og euroen ble innført.

Konsekvensene er uvisse. Det kan gi et mer splittet, men også et mer dynamisk EU. Det kan spille figurer som Viktor Orbán ut på sidelinjen. Det kan også bety nok en utfordring for Norge i vår rolle som nært tilknyttet utenforland. Så lenge vi ikke er med i EU, får vi lov – og ønsker vi egentlig – å bli med i den eksklusive klubben som vil gjøre (deler av) EU til en enda tettere union, med alt det dette betyr av fraskrevet selvråderett?