EU og økonomi
DOBBELTBREV nr. 93
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
Publisert: 20. januar 2026
Grunnlaget
Økonomi i vid forstand berører og berøres av det meste i samfunnet. EU-samarbeidet er fra 1950-årene utviklet fra et felles marked for kull- og stålprodukter med frihandel og tollunion, til et stadig mer omfattende markedssamarbeid med ‘fire friheter’, etter hvert supplert med en felles valuta og samarbeid i justis-, utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken. Markedet er fortsatt det samarbeidet kretser om, men det understøttes stadig mer av annet samarbeid.
EU bygger på felles verdier og mål nedfelt i traktatene om Den europeiske union (TEU) og om Den europeiske unions virkemåte (TEUV). Verdiene er forutsetninger for EU-medlemskapet. EUs mål er å fremme fred, de felles verdier og velferd for EUs folk. Dette skal skje gjennom “å skape grunnlaget for en stadig nærmere sammenslutning mellom de europeiske folk” (fortalen, TEUV). Mange virkemidler brukes. I økonomisk sammenheng nevnes først budsjettet, markedet og euroen.
EUs budsjett
EU er en internasjonal organisasjon, ikke en statsdannelse. Som politisk enhet bygger EU på føderale prinsipper. Det vil si at på noen områder har EU enekompetanse, men det meste av EUs myndighet er delt med EU-statene. På flere områder har EU bare en støttefunksjon. Myndighet som EU-statene ikke har tildelt EU, forblir hos dem.
EUs tildelte myndighet er prinsipielt omfattende. EU-budsjettet er derimot avgrenset til mindre enn 1,5 prosent av medlemsstatenes samlede bruttonasjonalinntekt (BNI). EU-statenes egne statsbudsjettene utgjør gjennomsnittlig rundt 50 posent av BNI. EUs utgifter til administrasjon er rundt syv prosent av budsjettet. Mye av EUs forvaltning utføres imidlertid på EUs vegne av EU-statenes forvaltningsmyndigheter.
I absolutte tall er budsjettet stort – nær 200 milliarder euro. Rammen for EUs budsjettpolitikk fører til konsentrasjon om noen utvalgte områder, for eksempel særlig landbruk og fiskeri, regionalutvikling, forskning og støtte til nabostater og utviklingsland. Dette utgjør det meste av budsjettet. EU har ingen beskatningsrett, med unntak av toll. Budsjettet finansieres derfor i hovedsak ved tilskudd fra EU-statenes budsjetter. EU skal balansere sitt årsbudsjett. EU tok opp et stort lån i kapitalmarkedene for å stimulere medlemsstatenes økonomier etter pandemiens virkninger. Lån til Ukraina skal tas opp. EU-støtte til felles forsvarsinvesteringer vil også kunne kreve nye felleslån. Etter hvert som EUs samarbeid fordypes og utvides – og lån må tilbakebetales – blir det nødvendig å øke EUs budsjett.
EUs markedssamarbeid
EUs marked skal virke til «balansert økonomisk vekst og prisstabilitet, en sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne der full sysselsetting og sosial framgang etterstrebes, samt et høyt nivå for miljøvern og bedring av miljøkvaliteten [og] fremme vitenskapelige og teknologiske framskritt» (artikkel 3(3) TEU).
EUs indre marked er et av verdens største markeder etter folketall og kjøpekraft. Med en felles tolltariff/handelspolitikk utad er EU en sterk handelsblokk internasjonalt. Markedet gir frihandel med varer innad, men omfatter også fri bevegelighet for tjenester, personer og kapital. Dette innebærer blant annet at foretak kan handle og etablere seg i andre EU-stater, arbeidstakere deltar i et felles arbeidsmarked og frie kapitalbevegelser åpner for investeringer i markedet. EU-rettens forbud mot forskjellsbehandling på nasjonalt grunnlag fremmer de økonomiske bånd og integrasjonen.
Tollunionen sikrer EU tollinntekter, som stadig har minket med globalisering av handelen. Tollunionen kan også brukes, om nødvendig, til å beskytte EUs egne produsenter av varer og tjenester mot konkurranse utenfra. Dette er aktualisert med America First-politikken. Markedets størrelse gjør imidlertid at handel mellom EU-statene er vesentlig større enn handel med tredjeland – men likevel mye mindre enn mellom delstatene i USA.
Lave tollsatser utad og fri bevegelighet i EUs felles marked stimulerer produksjonen, sysselsettingen og husholdningenes forbruk. For de mindre velstående EU-stater betyr økonomiske overføringer fra de øvrige EU-stater over EUs budsjett mye. Dette bidrar til utjevning og integrasjon.
EUs konkurranserett gjelder for foretakene i EUs marked og skal hindre misbruk av dominerende markedsmakt og konkurransebegrensende avtaler. Etableringsretten styrker konkurransen i markedet. EU-statene skal følge EU-reglene om offentlige anskaffelser og om statsstøtte. Statsstøtte er i utgangspunktet forbudt, men Kommisjonen kan godkjenne støtte etter notifikasjon fra EU-statene. Kommisjonens og EU-domstolens kontroll skal motvirke vridninger av konkurransen i markedet. At konkurransen virker, er viktig for markedsfunksjonen.
Primærnæringene spiller en stor rolle også i EU. Når markedssamarbeidet ble utvidet (1957) sto landbruksprodukter sentralt. En felles landbrukspolitikk skal sikre matproduksjon og bosetting. En felles fiskeripolitikk ble innført i 1970-årene. For markedet betyr EUs tiltak på mange andre sektorer mye, for eksempel transport, energi, utdanning og forskning, forbrukervern, og på tverrgående saksområder som selskapsrett og statistikk.
Hovedredskap i markedssamarbeidet er lovtilnærming. Dette gir felles regler for de fire friheter og en normering av rettsforhold, for eksempel felles standarder for varer. EU-lovgivningen suppleres av EU-domstolens rettspraksis, blant annet om gjensidig godkjenning av nasjonale regler og praksis på flere områder. I tillegg kommer virkemidler med soft law-karakter – for eksempel anbefalinger og retningslinjer.
Markedssamarbeidet må ikke bare holdes ved like, men også forbedres. EUs marked er på flere områder lite effektivt. Det er vedvarende oppgave å forbedre markedsfunksjonen og å styrke konkurransen.
En samordning av økonomisk politikk skjer systematisk i EU, spesielt i eurosonen hvor rentepolitikken er felles. Markedssamarbeidet og konkurransepolitikken påvirker også utformingen av deler av den økonomiske politikk, for eksempel for arbeidsmarkedet, statsstøtte og andre overføringer.
Den felles valuta
Den felles valuta styrker markedssamarbeidet. Den ble innført i 1999, og omfatter nå 21 EU-stater. De har byttet ut sin nasjonale valuta med euroen. Dette sparer vekslingskostnader for foretak og personer som handler, etablerer seg og reiser i eurosonen. Euroen fremmer konkurranse, handel og investeringer også ved å lette prissammenligninger.
En stabil felles valuta skaper dessuten samhørighet og identifisering med EU. Slike politiske virkninger er tilsiktet og en viktig faktor i den økonomiske og politiske integrasjon i EU. Statene er forpliktet til å delta når visse krav er oppfylt. Euroen er i dag den nest største reservevaluta for sentralbanker, og benyttes i internasjonal handel. Et kapitalmarked i euro er foreløpig for lite utviklet. Dette begrenser bruk av euroen internasjonalt, men euroen må i dag regnes som en veletablert valuta.
Samarbeidet på justisområdet
EU har etablert et ‘område for frihet, sikkerhet og rettferdighet’ (justissamarbeidet) med ulike elementer, blant annet styrking av den frie bevegelighet for personer. Schengen-avtalen tar sikte på å oppheve kontroll på de indre grenser mellom 25 EU-stater og EFTA-statene. Grensekontroll skal skje på Schengen-områdets yttergrenser, det vil si mot to EU-stater (Irland og Kypros) og tredjeland. Schengen-området letter handel og persontrafikk mellom Schengen-statene, især for grensependlere.
Arbeidsinnvandring fra tredjeland avgjøres i hovedsak av medlemsstatene ut fra nasjonale behov i arbeidsmarkedet. Virkningene av slik arbeidsinnvandring begrenses hovedsakelig til landet som tillater arbeidsinnvandringen. En felles asyl- og flyktningpolitikk påvirker medlemsstatenes økonomi på ulike måter i arbeidsmarked og annen integrering.
Strafferettsamarbeidet påvirker blant annet nasjonale regler om straffereaksjoner av betydning for EU-retten, for eksempel i deler av markedslovgivningen eller ved svik mot EUs budsjett. Det skal også lette politiarbeid og strafferettshåndhevelse mellom EU-statene, for eksempel ved utlevering etter den europeiske arrestordre eller anerkjennelse av dommer. Et påtalesamarbeid er etablert, hvor de fleste EU-stater deltar.1Se BREV nr 49 om Den europeiske påtalemyndighet.
I det sivilrettslige samarbeid er særlig lovvalgsregler mellom EU-statene tilnærmet, for eksempel i familie-, arve- og skifteretten. Lovvalg klargjør hvilken EU-stats rettsregler som skal anvendes på et rettsforhold/-tvist. Dette bidrar til å forenkle livet for unionsborgerne når de bruker den frie bevegelighet i det indre marked. Harmonisering i kontraktsretten har kommet kort. På noen områder, for eksempel i forbrukerretten, er det likevel en god del EU-rett.
Rettssamarbeid mellom nasjonale justismyndigheter forenkler og fremmer rettshåndhevelsen i markedet. Dette kan ha stor økonomisk verdi for foretak og unionsborgere når de benytter rettstjenester. Dette fremmer også EUs integrasjon.
EU-domstolen har dessuten gradvis utformet krav til uavhengige og upartiske domstoler. Dette er særlig viktig også for markedsfunksjonen i de enkelte EU-stater, for det sikrer EU-foretaks og unionsborgeres rettigheter og gir trygghet for investeringer. Parter i rettstvister for en nasjonal domstol i en EU-stat må kunne stole på at politisk påvirkning ikke avgjør resultatet.
EUs felles utenrikspolitikk
EUs utenrikspolitikk er i hovedsak basert på enstemmighet mellom EU-statene. I handelspolitikken, som bør ses som del av utenrikspolitikken, er det derimot enekompetanse for EU. Uenighet mellom alle EU-stater i utenrikspolitikken er ofte påvirket blant annet av statenes historiske erfaringer og av makt, økonomi, geografi, kultur og andre forhold dem imellom. Lite enighet svekker imidlertid EU som en aktør i internasjonal politikk, til tross for EUs markedsmakt.
EU påvirker europeiske stater som søker EU-medlemskap. En tiltredelsesavtale krever at søkerstaten oppfyller forutsetningene for medlemskap. EUs utenrikspolitikk omfatter assosiasjons- og frihandelsavtaler med mange land. EUs naboskapspolitikk omfatter ikke bare europeiske land, men også nord-afrikanske stater. EU er dessuten en viktig donor for økonomisk bistand til utviklingsland. Dette er en utgiftspost, men som kan skape goodwill og knytte forbindelser mellom næringsliv og sivile aktører i EU og mottakerlandet. EUs avtaler styrker forbindelsene og gir EU mulighet for en viss økonomisk-politisk innflytelse, for eksempel på utviklingen av marked og demokrati.
EUs økonomiske sanksjonsregime er ment å motvirke folkerettsstridige handlinger. Sanksjonene har mange økonomiske virkninger for private og myndigheter også i EU. Det er likevel håp om at de økonomiske og politiske skadevirkninger for stater som rammes av sanksjonene, er klart større enn ulempene for EU.
EU deltar i internasjonale organisasjoner, hvor EU-stater også ofte er medlemmer. Dette gjelder også organisasjoner som samarbeider om økonomisk utvikling og politikk, som for eksempel OECD, Verdensbanken, IMF og WTO. EU kan da bidra i større eller mindre grad til å samordne EU-statenes holdninger.
En forsvarspolitikk i EU
Med America First-politikken må de europeiske stater ta større ansvar for egen militær sikkerhet. Endringene fører til en stor økning av de europeiske lands forsvarsutgifter. Disse utgiftsøkninger vil særlig falle på EU-statene i NATO (Irland, Østerrike, Malta og Kypros er ikke i NATO). Det er likevel mye EU kan bidra med for å styrke forsvarsevnen, for eksempel ved å gi støtte ved EU-lån/tilskudd for å samordne forsvarsinnkjøp, å tilpasse EU-retten om for store budsjettunderskudd, å fremme felles anbud ved innkjøp av forsvarsmateriell, å støtte infrastrukturer som gjør militært forsvar logistisk mulig med videre. Mer samarbeid og mindre proteksjonisme i forsvarsindustriene kan gi store gevinster.
En industriell satsning på europeisk forsvarsindustri blir nødvendig. EU bør bruke det indre marked til sterkere samarbeid ved fusjoner, standardisering og satsning på infrastrukturer i militær sammenheng. Dette vil øke forsvarsevnen, men kan også bidra til økonomisk vekst i EU-statene. Omlegging vil ta tid, for dette er ikke lett. Men trykket er stort.
NATO-land utenfor EU er med i dette bilde, først og fremst Storbritannia, men også Norge, Island og Tyrkia. Et samarbeid i Europa innen NATO må trolig, helt eller delvis, ha en separat beslutningsstruktur fra EU. Om en hard nøtt her kan byttes ut med et columbi egg, ville det vært flott!
Norge, EØS og EU
I EØS betaler Norge et stort beløp for markedsadgangen etter EØS-avtalen og solidaritet. Pengene betales direkte til de EU-stater som velges av Norge og de andre to EFTA-stater. Bidragene ville falle bort om Norge blir EU-medlem, men Norge ville nok bli en netto bidragsyter til EUs budsjett.
EØS-avtalen gir Norge full tilgang til EUs marked for industrivarer, og deltakelse i de øvrige friheter stort sett på linje med EU-statene. EØS verner imidlertid ikke nødvendigvis mot handelspolitiske beskyttelsestiltak fra EU. EUs felles landbrukspolitikk, som omfatter fiskeri, er ikke en del av EØS-avtalen. Ved et EU-medlemskap ville Norge fullt og helt få tilgang til EUs marked også for norsk fiskeeksport, herunder oppdrettsfisk, men det norske marked måtte gradvis åpnes for EUs landbruksvarer.
Euroen dominerer i norsk utenrikshandel, bortsett fra olje og gass. Norske kroners internasjonale verdi har vært påvirket av svingninger i prisene på disse varer. Det har vært vanlig å tenke at den felles valuta ville skape ustabilitet i norsk økonomi, hvis valutakursen ikke kunne virke som en støtpute mot såkalte eksterne sjokk i økonomien. Denne tradisjonelle oppfatning kan imidlertid være i endring.2Se Civita-notat nr 26/2024 om Norge og euroen. Å innføre euro er en forpliktelse etter EU-retten. Norske myndigheter ville likevel de facto ha god styring med når euroen ville bli tatt i bruk.
Det er ingen regulering av økonomisk politikk i EØS-samarbeidet, bortsett fra konkurranseregulering, godkjenning av statsstøtte og offentlige anbudsregler. EU samordner den økonomiske politikk og finanspolitikken ved overordnede retningslinjer og EU-regler om grenser for underskudd i statsbudsjett og samlet statsgjeld. En årlig syklus gir grunnlag for gjennomgang og oppfølgning av enkeltstater. Norge ville ha få problemer i denne sammenheng.
Likebehandling på nasjonalt grunnlag i EØS begrenser allerede norsk handlefrihet i økonomisk politikk/finanspolitikk, for eksempel ved at statsstøtte skal godkjennes og at nasjonal skattepolitikk ikke kan være diskriminerende.
Norsk handelspolitikk er i stor grad knyttet til EFTA, som har handelsavtaler EU enda ikke har, for eksempel med India. Norge følger EUs sanksjonspolitikk, for eksempel overfor Russland, ved likeartede nasjonale vedtak. Ved et EU-medlemskap ville Norge bli en del av EU som handelsblokk, sammen med blant annet tidligere EFTA-stater.
Justispolitikken er ikke en del av EØS, men Norge har inngått flere avtaler med EU på dette område. Nevnes kan Schengen og den europeiske arrestordre. Asylsøkere, flyktninger og arbeidsinnvandrere fra land utenfor EU ville berøres av et norsk EU-medlemskap, men her finnes allerede mye samordning.
Forsvarssamarbeid kan i noen tilfelle være EØS-relevant, men vil måtte tilpasses endringer i en mulig beslutningsstruktur i EU. Dette er et spørsmål som neppe er helt avhengig av et norsk EU-medlemskap, siden særlig Storbritannia bør inkluderes i et europeisk forsvarssamarbeid. På den annen side vil et EU-medlemskap lette samarbeidet med NATO-landene i EU, herunder med de tidligere EFTA-naboer i Norden.
Forholdene nevnt foran vil være gjenstand for forhandlinger i tilfelle en medlemskapssøknad. Noen forhandlingsområder ville være vanskelige. Også disse må imidlertid forberedes og vurderes på et annet grunnlag enn i 1994 – for ikke å si i 1972.
Sluttord
EØS-avtalen med tilleggsavtaler er en stadig mer ubehendig vei til EUs marked. EØS-avtalen kan komme i spill, for eksempel ved en islandsk EU-søknad. Argumentene mot norsk EU-medlemskap fra forrige århundre er svekket av alvorlig geopolitisk endring. USAs America First-politikk, i kombinasjon med russisk angrepskrig i Europa og kinesisk selvhevdelse internasjonalt, taler for at Norge vurderer EU-medlemskap. Økonomi er imidlertid neppe et avgjørende argument for. Viktigere er at Norge, som nabo til Russland, finner forankring i Europa sammen med de europeiske stater vi tross alt står nær.
Relatert
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Skatt handler ikke bare om omfordeling
Skepsisen mot Nord-Norgebanen handler om øyne som kan se
