Drømmen om Brexit og Norge
De som ønsker at Norge skal ut av EØS, bør lære av det kaoset dette har vært med på å skape for Storbritannia. Steinar Juel i Dagens Næringsliv.
Publisert: 31. januar 2019
Steinar Juel, samfunnsøkonom i Civita
Motstandere av Norges deltagelse i EØS jublet da et flertall av britene i den rådgivende folkeavstemningen sommeren 2016 gikk inn for å melde Storbritannia ut av EU. «Dette kan gi nye muligheter også for Norge», mente Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum og SV-leder Audun Lysbakken (Aftenposten 24. juni 2016). «Dette er spennende. Nå kommer det et alternativ til EØS-avtalen», uttalte Senterpartiets Liv Signe Navarsete til Aftenposten 17. januar 2017, etter en tale hvor statsminister Theresa May hadde skissert hva den britiske regjeringen ønsket. «Vi er mange ganger blitt hundset når vi har sagt at det finnes et alternativ til EØS. Nå kommer et alternativ», konstaterte Navarsete.
Det har vært taust etter at britenes utmeldingsavtale, og erklæringen om det fremtidige og permanente forholdet til EU, ble klart i november fjor.
Det er høyst uklart hvordan Brexit-prosessen blir fremover, om det i det hele tatt blir noen Brexit. Det politiske kaoset i Storbritannia gjenspeiler to forhold. Det ene er ønsket om at Nord-Irland skal forbli i det indre markedet og tollunionen etter at Det forende kongedømme (UK) har forlatt EU, samtidig som Nord-Irland skal fortsette å være en del av UK. Det andre er at Brexit-tilhengerne ikke hadde noen plan for hva de ville, og at det er betydelig uenighet dem i mellom om hva slags forhold de ønsker å ha til EU fremover. Problemstillingene rundt Nord-Irland er særegent for øyriket, mens uklarheten om hva slags forhold Brexit-tilhengerne ønsker å ha til EU, er noe norske motstandere av EØS bør lære av.
All oppmerksomhet har vært rettet mot britenes utmeldingsavtale med overgangsordninger. Få har brukt tid på den såkalte felleserklæringen som angir prinsipper og rammer for det fremtidige permanente forholdet mellom EU og Storbritannia. Egentlig er felleserklæringen viktigere enn utmeldingsavtalen med overgangsordninger som i utgangspunktet er tenkt å vare kun i 21 måneder. Jeg var selv med på å forhandle frem EØS-avtalen, og det ble et «deja vu» å lese felleserklæringen mellom EU og Storbritannia. Den angir de samme prinsipper og logikk som EFTA-landene møtte da vi forhandlet om EØS-avtalen på starten av 1990-tallet. Fra EFTA-landenes side var det da også forventninger til felles beslutningsmekanismer, ikke minst fordi daværende president i EU-kommisjonen, Jacques Delors, hadde antydet åpning for dette da EØS-prosessen ble igangsatt. Men det gikk ikke.
Brexit med felleserklæringen har ikke gitt noen nye muligheter sammenlignet med det vi lærte under EØS-forhandlingene for over 25 år siden. Tvert i mot, erklæringen om den fremtidige EU-Storbritannia-avtalen bygger på kjent EU-logikk, balanse mellom markedsadgang og forpliktelser, de fire frihetenes udelelighet og EUs beslutningsautonomi. Når Storbritannia ikke ønsker fri bevegelse av arbeidskraft, kan de heller ikke fortsette å være en del av det indre markedet for varer, tjenester og kapital. En britisk deltagelse i EØS, men med unntak for deltagelse i det felles arbeidsmarkedet, fremstår som utenkelig. Beslutningsautonomi betyr at EU ikke aksepterer at andre enn EUs organer beslutter regelverket som skal gjelde i EU. Det som skisseres i erklæringen med Storbritannia, er derfor en omfattende handelsavtale, noe tilsvarende avtalen som EU nylig inngikk med Canada. En slik omfattende avtale legger også føringer eller bindinger på Canadas konkurransepolitikk, bruk av subsidier og andre forhold som vil kunne skape skjevheter i bedrifters konkurransebetingelser.
SV fremmet høsten 2018 et forslag i Stortinget om at regjeringen bør nedsette et offentlig utvalg for å utrede alternativer til EØS-avtalen. Det er vanskelig å se verdien av en slik utredning, for alternativene er ganske kjente. Alternativene vil være en handelsavtale av type Canada pluss eller minus, eller medlemskap i EU. Det første vil bety redusert markedsadgang sammenlignet med i dag. Det vil ha negative økonomiske konsekvenser. Fullt medlemskap vil gi noe bedre markedsadgang enn i dag, ved at vi kommer innenfor EUs tollunion, og gi bedre mulighet for eksport av for eksempel foredlet fisk. Men det viktigste ved et medlemskap er at Norge da vil delta i å utforme og beslutte de felles reglene.
I Storbritannia kjempet nei-siden for en utmeldelse uten å ha en samlet idé om hva de ville ha isteden. De som ønsker at Norge skal ut av EØS, bør lære av det kaoset dette har vært med på å skape for Storbritannia. Fremfor å be om en utredning bør de avklare med seg selv hva slags avtale med EU de vil ha istedenfor EØS: en Canada-pluss, en Canada-minus, eller bare blåse liv i den gamle handelsavtalen som Norge hadde med EU før EØS-deltagelsen.
Innlegget var publisert i DN tirsdag 28. januar 2019.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
