Den internasjonale myndighet for Ruhr (1949 til 1952)
BREV nr. 64
Den industrielle revolusjon på 1800-tallet utviklet området Ruhr, nær Tysklands grense til Nederland, til et viktig industriområde basert på kullforekomstene der. Området fikk stor betydning for den tyske rustningsindustri, og ble et viktig militært mål i andre verdenskrig.
Publisert: 6. mai 2025
Fra 1945 til 1948 besatte seiersmaktene i andre verdenskrig tysk territorium inndelt i en amerikansk, en britisk og en fransk okkupasjonssone i vest, og en sovjetisk okkupasjonssone i øst. Det allierte kontrollråd styrte. I de tre vestlige soner ble fra 1946 partidannelser og lokalt og regionalt valgte forsamlinger tillatt. Fra 1947 skjedde en økonomisk samordning mellom amerikansk og britisk sone, og etter hvert også med fransk sone, unntatt Saar.1Se BREV nr 46 om EU og Saar-området. USA lanserte i 1947 Marshall-planen til økonomisk gjenoppbygging i Europa («European Recovery Program»), som også omfattet de vestlige okkupasjonssoner. En valutareform med innføring av D-mark ble gjennomført der i 1948.
De ideologiske motsetningene mellom Sovjetunionen og de tre andre okkupasjonsmakter hadde etter hvert gjort samarbeidet vanskelig. USA, Storbritannia og Frankrike ble enige om at sonene i vest skulle samles i en egen statsdannelse. Sovjetunionen trakk seg i protest ut av kontrollrådet, og i vest fikk Den allierte høykommisjon kontrollen. Den tok initiativ til et parlamentarisk råd, som fikk i oppdrag å utarbeide et politisk grunnlag for en forbundsrepublikk. En grunnlov ble vedtatt og den vest-tyske stat ble etablert i 1949.
De allierte makter hadde under verdenskrigen planlagt å demontere og overføre som krigserstatning maskiner og anlegg fra kull- og stålindustrien i Ruhr-området. Det var dessuten et mål å hindre at Tyskland på ny kunne bruke Ruhrs ressurser til aggresjon. I Ruhr hadde krigsødeleggelsene vært store, men kull- og stålproduksjonen kom etter hvert i gang. Det ble bestemt at den skulle stå under internasjonal kontroll.
Franske holdninger overfor Tyskland i årene like etter 1945 var preget av gamle stridigheter og den tyske okkupasjon fra 1940 til 1945. Den økonomiske utvikling i mellomkrigstiden var svak, og ble ytterligere svekket under krigen. Frankrike var avhengig av importert kull og anså det som en berettiget nasjonal interesse å sikre stabil levering av tysk kull på gode vilkår. Dette involverte Saars produksjon av kull som krigserstatning i en økonomisk union med Frankrike. Men Ruhr-området grenset ikke til Frankrike, og en fransk Saar-ordning var ikke politisk mulig.
I mangel av en fredsavtale med Tyskland, møttes USA, Storbritannia og Frankrike, samt Benelux-landene, til London-konferansen om Tyskland (1948). Den skulle bane vei for at de tre vest-tyske okkupasjonssoner kunne tre inn i folkerettssamfunnet. Konferansen etablerte i denne sammenheng også en internasjonal myndighet for Ruhr-området, som ble regulert i Ruhr-statuttet (1948). Vest-tysk deltakelse i Ruhr-myndighetens virksomhet skulle skje fra det tidspunkt en tysk regjering ble anerkjent etter folkeretten. Den tyske regjering under Konrad Adenauers ledelse ville at demonteringspolitikken i Ruhr ble avsluttet, for å delta i Ruhr-myndigheten. Opposisjonen (sosialdemokratene) var motstander av slik deltakelse, og kalte Adenauer for ‘franskmennenes kansler’. Men regjeringens syn vant frem, Ruhr-myndigheten ble etablert med tysk medvirkning og demonteringspolitikken innstilt.
Ifølge avtalen så partene det som ønskelig, «for the political and economic well being of the countries of Europe cooperating in the common economic good, including a democratic Germany, that there be close association of their economic life», og at handelen «between the countries … should be facilitated by lowering trade barriers» (statuttets fortale). Kull- og stålproduksjonen i Ruhr, som lå i britisk okkupasjonssone, skulle stå under kontroll av Ruhr-myndigheten.
Ruhr-myndighetens hovedoppgave var å fordele kull- og stålproduksjonen i Ruhr-området mellom tysk forbruk og utførsel. Det het om denne produksjon, «which was previously subject to the exclusive control of Germany, be in the future assured on an equitable basis to the countries cooperating in the common economic good» (fortalen). Volumene for utførsel ble fastsatt som minstekrav og angitt etter kvalitet. Myndighetens beslutninger skulle samordnes med eventuelle avtaler mellom okkupasjonsmaktene om fordelingen, og med arbeidet i Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC, senere OECD – Organisation for Economic Co-operation and Development). OEECs sentrale oppgave var å administrere den amerikanske Marshall-hjelp. Ruhr-myndighetens virksomhet inngikk dermed i den europeiske gjenoppbygging.
Ruhr-myndigheten hadde også som oppgave å undersøke «transport, price and trade practices, quotas, tariffs, and other governmental measures or commercial arrangements instituted or permitted by the German authorities which affect the coal, coke or steel of the Ruhr» (artikkel 15, statuttet). Tyske tiltak måtte ikke hindre tilgang til Ruhrs kull og stål for andre land, vri den internasjonale handel eller på annen måte være til skade for Ruhr-statuttets formål.
Ruhr-myndigheten kunne om nødvendig kreve at tyske tiltak ble tilpasset eller trukket tilbake. Ved denne vurdering måtte det tas hensyn til blant annet tyske forpliktelser i OEEC. Myndigheten skulle også beskytte utenlandske interesser i kull- og stålforetak i Ruhr-området, herunder sørge for at det i kull- og stålsektoren ikke ble utviklet eierkonstellasjoner som kunne føre til maktkonsentrasjoner og redusert konkurranse.
Representanter for de tre okkupasjonsmakter og Benelux-landene utgjorde Ruhr-myndighetens råd. Tyskland skulle delta, og ble i statuttet tildelt like mange stemmer i rådet som de tre okkupasjonsmakter (tre stemmer hver). Benelux-statene fikk én stemme hver. De tyske stemmer ble i begynnelsen avgitt av representanten for okkupasjonsmaktene i rådet. Etter at Tyskland formelt hadde tiltrådt statuttet, sto den tyske representant for stemmegivningen. Et sekretariat under ledelse av en generalsekretær bisto rådet. Sekretariatets stab skulle ha en internasjonal karakter. Sekretariatet måtte ikke søke eller motta instrukser fra noen regjering eller annen myndighet, enn det som måtte følge av statuttet.
Ved uenighet i rådet om en beslutning kunne to medlemmer be om ny behandling. Rådet selv skulle da drøfte klagen med sikte på en løsning. Den kunne innebære å overlate tvisten til voldgift eller en annen tvisteløsning, som rådet ble enig om. Gjaldt uenigheten «disarmament, demilitarization or denazification» (artikkel 27), kunne det tyske medlem ikke være blant de to som ba om ny behandling.
Okkupasjonsmaktene skulle i utgangspunktet sikre at Ruhr-myndighetens beslutninger ble gjennomført. Det måtte blant annet tas hensyn til avtaler mellom okkupasjonsmaktene, for eksempel om finansiell støtte til tyske myndigheter eller om fordelingen av kull, koks eller stål. Ruhr-statuttet la opp til at den tyske regjering senere overtok okkupasjonsmaktenes oppgaver for å sikre gjennomføringen av Ruhr-myndighetens beslutninger. Regulering av tilfelle hvor tyske myndigheter da kunne ha misligholdt sine forpliktelser etter statuttet var også omfattet.
Ruhr-myndigheten ble avviklet da Det europeiske kull- og stålfelleskap (EKSF) ble satt i virksomhet i 1953. EKSF overtok alle oppgaver som Ruhr-myndigheten hadde.
Ruhr-statuttet har sin plass i historien om den politiske utvikling som dempet frykten i Europa, særlig i Frankrike, for at tysk økonomisk styrke igjen skulle bli brukt for å dominere. Statuttet inneholdt elementer som inspirerte EKSF-traktatens utforming, for eksempel veide stemmer mellom deltakerstatene og prinsipiell behandling av Tyskland stort sett på lik linje med de tre okkupasjonsmakter.
Betingelsesløs tysk kapitulasjon i 1945 med alliert okkupasjon til 1955, press fra USA for vest-europeisk samling, britisk støtte på avstand til samlingen, og ikke minst en ny forståelse i Frankrike av egne nasjonale interesser, la de nødvendige forutsetninger for et overnasjonalt samarbeid i EKSF, som senere utviklet seg til Den europeiske union.
Relatert
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
