Deltidsarbeid og overtid i EØS
BREV nr. 88
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Publisert: 2. desember 2025
EU-dommen det gjelder er forente saker C-184/22 og C-185/22, Dialyse. Sakene angår spørsmål fra den tyske forbundsarbeidsrett blant annet om en deltidsansatt har krav på overtidsbetaling, etter at den avtalte deltid er utført. To kvinner var deltidsansatt i et selskap som tilbød helsetjenesten dialyse. Arbeidsgiver fulgte tariffavtalen for servicenæringen i Tyskland, som fastsatte at overtid for en deltidsansatt bare betales etter at fulltidsarbeid er utført (normalarbeidstiden). Saksøkerne mente seg forskjellsbehandlet, sammenlignet med fulltidsansatte.
Direktiv 97/81 om deltidsarbeid gjennomfører som EU-rett en rammeavtale mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i Europa (Union of Industrial and Employer’s Confederations of Europe – UNICE, European Centre of Enterprises with Public Participation – CEEP, og European Trade Union Confederation – ETUC). Direktivet med rammeavtalen er innlemmet i EØS-avtalen (1998).
Det var flere spørsmål, herunder om lønnsmessig likestilling mellom kvinner og menn, men de omstridte spørsmål som omtales her, var knyttet til tolkningen av klausul 4.1 og 4.2 i rammeavtalen, som lyder: «1. Med hensyn til ansettelsesvilkår skal deltidsansatte ikke behandles på mindre gunstig måte enn tilsvarende heltidsansatte utelukkende fordi de arbeider deltid, med mindre en forskjellsbehandling kan forsvares av objektive grunner. 2. Der det er hensiktsmessig, gjelder pro rata temporis-prinsippet.» EU-domstolen kom til at
«subject to verification by the referring court, in so far as, for persons working as part-time care assistants, … the number of hours of work in excess of which they receive additional pay is not reduced pro rata temporis in step with the duration of employment individually agreed in their employment contracts, it appears that they are treated ‘less favourably’ than persons working as full-time care assistants, which is prohibited by Clause 4(1) … unless that difference in treatment is justified on ‘objective grounds’ within the meaning of that clause …» (avsnitt 44).
EU-domstolen anvendte pro rata temporis prinsippet som grunn for at deltidsansatte skal ha samme lønn for arbeid ut over deltid (mertid), slik en fulltidsansatt får for overtidsarbeid. Noe annet ville være mindre gunstig behandling. EU-domstolen uttalte at verken en mindre tung økonomisk byrde for arbeidsgiveren som en følge av ordningen, eller at de fulltidsansatte ble behandlet mindre gunstig enn deltidsansatte, kunne forsvares som objektive grunner etter klausulen (avsnittene 49 til 52). Dommen gjelder pålagt merarbeid.
Konklusjonen følger logisk av pro rata temporis-prinsippet: Tilleggsbetaling kommer på tale etter utført, avtalt arbeidstid. Men en deltidsansatt som betales overtid for mertidsarbeid innenfor normalarbeidstid, kan tjene mer enn en fulltidsansatte uten overtid. Dette er paradoksalt, og vil i prinsippet behandle fulltidsansatte mindre gunstig enn deltidsansatte. På det norske arbeidsmarked er imidlertid deltid et unntak fra normen om fulltidsarbeid. Det virker ikke opplagt at en mindre gunstig behandling for å unngå en slik vridning, som kan være uheldig for arbeidsmarkedet, ikke kan forsvares av objektive grunner.
EU-domstolens tolkninger av EU-retten gjelder som hovedregel fra den tid regelen trådte i kraft. Dersom etterbetaling kan kreves, kan dette gi en upåregnelig belastning for arbeidsgiverne. Den såkalte Barber-protokoll (nummer 33 i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte – TEUV) er en følge av sak C-262/88. I denne sak tolket EU-domstolen EU-retten på en måte som kunne få store økonomiske følger for arbeidsgiverne, samtidig som medlemsstatene kunne ha rimelig grunn til å se denne tolkning som upåregnelig. EU-domstolen avgrenset tolkningens rettsvirkninger til fremtiden, det vil si fra domsavsigelsen. Dette ble senere fastslått i Barber-protokollen (1992). Disse forhold kunne det ha vært naturlig å vurdere i sammenhengen. (Nasjonale foreldelsesregler kan begrense etterbetalingskrav.)
Det kan virke som at det kjønnsmessige likestillingsaspekt har hatt størst oppmerksomhet i saken. De sosiale og økonomiske konsekvenser for arbeidsmarkedet, som tolkningen kan føre til i en del medlemsstater og bransjer, er ikke nevneverdig vurdert. At arbeidsgiver sparer lønnsutgifter, og at overtidsbetaling skjer før full arbeidstid er oppfylt medfører mindre gunstig behandling av de fulltidsansatte, er avvist som objektive grunner som kan forsvare forskjellsbehandlingen. Dommens prejudikatsverdi blir dermed begrenset, fordi merarbeid kan kompenseres på mange andre måter enn ved overtidstillegg.
Hva kan en norsk regjering, som mener at norsk lovgivning er i samsvar med direktivet, gjøre i en slik situasjon?
Myndighetene kan se saken an. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) vil måtte foreta en selvstendig vurdering av om dommen bør håndheves. ESA har stor skjønnsfrihet til å anlegge et traktatbruddssøksmål – eller å la det være. Dessuten kan en deltidsansatt saksøke sin arbeidsgiver ved norsk domstol, med krav basert på EØS-retten og EU-domstolens tolkning. Regjeringen kunne medvirke til at den norske domstol forelegger spørsmål for EFTA-domstolen.
Dersom ESA anlegger traktatbruddssøksmål, eller norsk domstol forelegger saken, vil ESA og Norge, og i sistnevnte tilfelle partene, få prosedert spørsmålene for EFTA-domstolen. Kommisjonen vil normalt delta, og EU-stater vil også har mulighet til det.
I begge tilfelle kunne EFTA-domstolen ‘supplere’ EU-domstolens dom med en konkret vurdering av anførte objektive grunner når det gjelder det norske arbeidsmarked. Den nasjonale domstol som hadde saken måtte vurdere bevisene for om objektive grunner forelå. Alternativt kunne EFTA-domstolen følge EU-dommen, men eventuelt begrense rettsvirkningene for EFTA-statene etter prinsippet i Barber-protokollen, det vi si fra tidspunktet for EFTA-domstolens rådgivende uttalelse. Dette kunne føre til en delvis ulik rettssituasjon i EØS mellom EU- og EFTA-stater når det gjelder deltidsansatte.
Arbeidslivets parter på europeisk nivå står bak rammeavtalen. Vilkårene på arbeidsmarkedet i EU-statene varierer, og dette gjelder også for deltidsansettelser. Dommen kan virke ulikt inn, og synet på dommen vil derfor også kunne variere. Opplysninger om hva som har skjedd i EU etter dommen på dette punkt, kunne bli nokså relevant.
Dersom ESA ikke griper inn mot Norge, eller dersom EFTA-domstolen avviker fra EU-dommen, vil det være opp til Kommisjonen å vurdere om dette skal tas opp i EØS-komiteen. Men også Kommisjonen har vidt skjønn til å gripe inn, eller å la være. Reiser Kommisjonen ikke innvendinger, vil norsk praksis for så vidt kunne fortsette.
Den nasjonale domstol, eller en ankedomstol, kan forelegge nye spørsmål, eller tilleggsspørsmål, til EU-domstolen i samme sak. Dette forekommer sjelden, men er i tråd med denne prosessforms mål om dialog mellom EU-domstolen og nasjonale domstoler. En ny foreleggelse kan ellers skje i en sak med sammenlignbart saksforhold, men hvor rettspraksis ikke har gitt tilstrekkelig avklaring. EU-domstolen vil i begge tilfelle få en mulighet til å utdype eller presisere en tidligere avsagt tolkningsdom.
Dersom spørsmålene kom opp for EFTA-domstolen, kunne EFTA-domstolen etter omstendighetene stå friere til førstekammerets dom i de forente saker, fordi vurderingen av objektive grunner ville være knyttet til det norske arbeidsmarked. For eksempel å anvende prinsippet i Barber-protokollen ville neppe i seg selv være noe brudd med EU-domstolens rettspraksis, dersom spørsmålet om etterbetaling ble reist.
Spekulasjonene over illustrerer også de komplikasjoner som kan oppstå i EØS når EU-domstolen avsier en dom, som kan oppfattes som mangelfull, for eksempel ut fra sosiale eller økonomiske følger på arbeidsmarkedet i en EFTA-stat. Arbeidsmarkedets funksjonsmåte er preget blant annet av tradisjon, organisasjon og styrkeforhold i arbeidsmarkedet det gjelder. At dette varierer, tilsier skjønnsomhet fra den dømmende makts side.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
