Brexit spøker igjen

Britene sa nei til EU i 2016. Landet er ikke kommet over bruddet med Brussel.

Publisert: 21. november 2025

Onsdag 26. november legger Storbritannias finansminister Rachel Reeves frem forslag til statsbudsjett. Hun har en formidabel oppgave. Før valget i fjor lovet Labour-leder Keir Starmer vekst, velferd og ingen skatteøkninger. 16 måneder senere mangler regjeringen milliarder for å innfri løftene, mange milliarder.

Europeiske politikere som sliter med økonomien, skylder ofte på EU og milliardene som forsvinner i unionens dyre prosjekter og reguleringer. Reeves og Starmer har de siste ukene sagt det motsatte: Storbritannias økonomiske problemer – i hvert fall en god del av dem – skyldes at et flertall av britiske velgere i 2016 stemte for å forlate Europaunionen.

Påstanden er ikke urimelig. «Office for Budget Responsibility» (OBR), det statlige, men uavhengige analysekontoret som beregner politikernes økonomiske handlingsrom før britene legger frem statsbudsjett, gir brexit en del av skylden for lav britisk vekst. Britene har gjort det dårligere enn andre land i G7-klubben av rike land de siste årene, mens inflasjonen har vært høyere. Brexit er langt fra eneste årsak, men OBR mener at redusert import og eksport har ført til at den britiske økonomien i dag er rundt fire prosent mindre enn den ville vært om landet fortsatt hadde vært EU-medlem.

EU som ikke-sak

– Det finnes ingen tvil om at virkningen av brexit har vært alvorlig og langvarig, sa finansminister Reeves i et intervju i oktober. Hennes formidable oppgave var å fylle et «budsjetthull» anslått av OBR til rundt 40 milliarder pund.

Diverse akademiske studier og den britiske sentralbanken har stilt tilsvarende økonomisk diagnose. Likevel har det vært nær et tabu blant britiske politikere de siste årene å snakke om effektene av brexit.

Lederne i Det konservative partiet, som styrte landet inntil i fjor sommer, har hatt liten lyst til å snakke om det som stadig mer fremstår som en fiasko. Meningsmålinger har vist at syv av ti velgere med mening om saken i dag mener at avskjeden med EU var en dårlig idé.

Men heller ikke EU-venner som Keir Starmer har brukt «hva var det vi sa!»-argumentet. Den vanlige forklaringen er at mange Labour-tilhengere stemte for brexit. Det har fremstått som dårlig taktikk å gi egne velgere skylden for de dårlige tidene.

Etter valget i fjor, der Labour triumferte, har partiet stupt på meningsmålingene. Ifølge en fersk meningsmåling er Labour i dag landets fjerde største parti. Med det britiske valgsystemet ville et slikt resultat gitt en total nedsmelting av antall representanter.

Landets suverent største parti på målingene er høyrepopulistiske Reform UK, ledet av Nigel Farage, sjefen for britiske nei til EU-bevegelsen i 2016. Men kanskje typisk nok snakker heller ikke han for mye om brexit for tiden: Under Farages landsmøtetale tidligere i høst handlet det aller mest om innvandring, som har økt siden brexit, «meningsløse» klimatiltak som rammer folk flest, uhjelp som Farage vil avvikle og en offentlig forvaltning han vil kutte med øks.

Nærmere EU

Det Labour og Starmer til gjengjeld ønsker, er en omfattende reforhandling av handels- og samarbeidsavtalen med EU som ble inngått under de kaotiske årene da Boris Johnson var statsminister. Under et toppmøte i mai avtalte partene å bygge ned handelsmurer. Britene ønsker blant annet å få avviklet regler som gjør det omstendelig å handle med matvarer ut og inn av unionen. Britene ønsker også å bli en del av EUs energimarked og å få tilgang til EUs fond på 150 milliarder euro som skal bidra til den massive militære opprustningen i Europa.

Men heller ikke dette går helt greit. EU mener at britene, som utenforlandene Norge og Sveits, må forplikte seg til økonomiske bidrag for å få bedre tilgang til EUs indre marked. Inntil videre er resultatet blandet.

Mens partene håper de kan inngå en avtale om å lette på og forenkle grensekontrollen på landbruksprodukter i løpet av 2026, har det kjørt seg fast i samarbeidet om våpenproduksjon. EU forlanger opp mot seks milliarder euro i «inngangsbillett» for at britene skal få tilgang til våpenfondet. Britene er villige til å betale bare en brøkdel av dette beløpet.

Lærdommen for nordmenn engasjert i en ny EU-debatt er at Europaunionen i 2025 tenker mest på egne medlemmers interesser.

Formuesskatt? Exit-skatt?

Og britenes budsjett?

Britiske medier melder at de siste økonomiske analysene fra OBR viser at det ikke står fullt så elendig til med økonomien som det så ut til for en måned siden. Det «svarte hullet», altså pengemangelen, skal være omtrentlig halvert til 20 milliarder pund.

Regjeringen hadde antydet at de nye omstendighetene ville bety at løfter måtte brytes og at både inntektsskatten og skatt på aksjeutbytte måtte heves. I tillegg kunne det bli nødvendig å følge Norge ved å innføre formuesskatt og en «exit-skatt» for rikfolk som ønsker å rømme.

Høylytt jammer fra høyresiden og næringslivet, pluss klager fra egne representanter som mislikte å bli anklaget for å bryte valgløfter, gjorde inntrykk. Det økte økonomiske handlingsrommet var så avgjørende. Planene om store og klare skatteøkninger skal ha blitt lagt bort.

Det britene likevel kan vente er skatteøkninger etter ostehøvel-metoden:

Innslagspunktet for høyere skattenivåer fryses og justeres ikke med prisstigningen. Med ventede lønnsøkninger er det anslått at antallet som rykker opp en skatteklasse vil øke fra fire til over ti millioner lønnstakere i løpet av to-tre år. Eiendomsskatten for eiendommer verdt over to millioner pund er ventet å bli skrudd opp. Det er ventet økt skatt på pensjonssparing og gevinst på salg av aksjer.

Heller ikke dette vil være populært hos middelklassen som i stadig større grad er blitt Labours kjernevelgere. Britenes stats- og finansminister er helt sikkert glade over at det er tre og et halvt år til neste valg.

En meningsmåling i juli fra More in Common viste at ved en folkeavstemning i dag ville 52 prosent av britene stemt for å forbli i EU, mens 29 prosent ville stemt for brexit. Men neste britiske valg kommer ikke til å handle om Europaunionen. EU-medlemskap er stadig tabu i britisk politikk.