Er norske medier woke?
Woke-bevegelsen slik vi kjenner den fra USA, har gjennom sin aktivisme blitt en trussel mot det liberale samfunn.
Publisert: 20. oktober 2023
En av de største utfordringene med debatten om woke er mangelen på enighet om hvilket fenomen man diskuterer.
Som forfatter Yasha Mounk, påpeker i den nylig utgitte boken The Identity Trap, er woke-debatten annerledes enn eksempelvis debatten om sosialisme: Folk kan være rykende uenig om sosialisme er bra eller ikke, men i hovedsak er man enig om HVA det er.
Så er ikke tilfelle med woke.
Hva du ser, avhenger av hvor du står. For ytre høyre, særlig i USA, har woke blitt synonymt med apokalypsen, mens den progressive venstresiden i woke har funnet sin politisk raison d’être, med påfølgende drøm om å skape et Utopia basert på sin forståelse av antirasisme og sosial likhet. En ting er ytterpunktene, men det er også vanskelig å finne en konsensus om semantikken blant de mer sentrumsorienterte.
Jeg tilhører dem som er kritisk til woke-fenomenet eller bevegelsen, og la meg kort (og så presist som mulig) forklare hvorfor.
Det liberale ideal
Som tilhørende den liberale idétradisjon er jeg opptatt av universalisme; ideen om at alle mennesker uavhengig av deres bakgrunn er like mye verd, og skal – for å sitere Martin Luther King – bedømmes på bakgrunn av deres karakter.
Selvsagt ER ikke alle liberale samfunn slik, men dette er det liberale ideal. Og mangler til tross: Dagens vestlige samfunn er de mest frie, minst rasistiske, hvor mennesker aldri har hatt større muligheter til å leve slik de selv ønsker.
Woke-bevegelsen slik vi kjenner den fra USA, har gjennom sin aktivisme blitt en trussel mot det liberale samfunn.
Som medieviter Alex Iversen skriver: «Satt på spissen består denne «ideologien» av en rekke antakelser, ofte fremsatt som verdinøytrale fakta, om at rasisme, sexisme, homofobi og transfobi er endemisk i vestlige liberale samfunn. Den mener at alle hvite mennesker har iboende privilegier, og at det er rasistisk å benekte det. Den hevder at menneskers subjektive kjønnsidentitet er viktigere enn deres biologiske kjønn, og at maskulinitet er skadelig. Tenk på det som et rasistisk jernbur ingen kan unnslippe».
Reintroduksjon av segregering
En vanlig innvending, mot de av oss som er kritiske til woke-bevegelsen, er at fenomenet som Iversen her beskriver overdrives, og egentlig ikke eksisterer utover atferden «til noen studenter».
I amerikansk kontekst er kritikken absurd; man har i flere år kunne lese daglige eksempler på hvordan bevegelsen har dominert universiteter, medier, organisasjoner og næringsliv, med den følge at mange personer har blitt kansellert, mistet jobben og utsatt for offentlig gapestokk.
En annen bisarr konsekvens av bevegelsens herjinger, er reintroduksjonen av segregering; minoriteter skal i økende grad finne sammen på basis av etnisitet (race).
Den ideologiske overbygningen for den økte segregeringen finner vi hos Robin DeAngelo, forfatter av «White Fragility», og hennes mantra om at alle hvite i kraft av å være hvite er rasister. Legg til Ibram X. Kendi, forfatter av «How to Be an Antiracist», som mener at botemiddelet mot rasistisk diskriminering er antirasistisk diskriminering så får vi en type tenkning som står i sterk kontrast til det liberale credo om universalisme og individuelle rettigheter.
Hvor relevant er så denne debatten i Norge?
Ordet woke har blitt dagligdags
Den er åpenbart mindre aktuell enn i USA, men den er ikke irrelevant.
Eksempelvis uttaler omtrent halvparten av norsk ungdom at de er redde for å dele sine politiske meninger.
Det sier noe om tidsånden. I så måte er det knapt overraskende at woke har blitt et dagligdags ord i norsk offentlighet, noe som gjenspeiles både i form av bøker, avisartikler og høy temperatur i sosiale medier.
Siste eksempel er NRKs beslutning om å endre musikkprogrammet Jungeltelegrafen til Musikkreisen. Dette ble delvis begrunnet av sensitivitetshensyn, ettersom noen kunne tenkes å finne ordet «jungel» belastende. Dette er langt fra det eneste eksempelet. Redaktør i Subjekt, Danby Choi, har flere eksempler i boken «Kanseller meg hvis du kan. Mitt oppgjør med woke».
Selv om jeg og deler Chois bekymringer om woke-fenomenet, vil jeg hevde at norske medier i sin alminnelighet preges lite av woke – heldigvis.
Tvert imot kjennetegnes norske medier av solide liberale prinsipper for offentlighet, især gjelder det redaksjonene som beskjeftiger seg med debatt. Norsk offentlighet preges av mangfold av personer, meninger og innfallsvinkler.
Aktivisters forsøk på kansellering/scenenekt lykkes i liten grad. Det innebærer at vi får høre kontroversielle stemmer som Islamnet, Document, Fjordman, Steve Bannon, russiske Putinister som er misfornøyd med Erlend Loe m.fl.
Bolverk mot wokeisme
Mediene har fått kritikk for sine redaksjonelle valg, og kritikken er ikke uten substans.
Men hvis vi hever blikket og ser det store bilde har NRK, TV2, Aftenposten og VG – for å nevne våre største medier – vært et bolverk mot wokeisme, noe norsk offentlighet tjent stort på.
La meg i denne sammenheng også fremheve Klassekampen. Avisen er kan hende den viktigste premissleverandøren for venstresiden, og måten avisen henter inn et mangfold av stemmer for å opplyse leseren fremfor å henfalle til moralsk fordømmelse er eksemplarisk.
Et dominerende mantra i wokebevegelsen er at mennesker som er ulike ikke kan forstå hverandre. Menn kan ikke forstå kvinner. Hvite kan ikke forstå svarte og heterofile kan ikke forstå homofile – og at det bør vi som samfunn ta hensyn til – både i kunsten og i mediene.
Den romerske dikteren Publius Terentius Afer (bedre kjent som Terentius) oppsummerte for over 2000 år siden woke-bevegelsens antitese i form av sitatet: «Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed.» Ved å bruke våre menneskelighet, vår evne til å sette seg inn i hva andre mennesker tenker og opplever – kan vi lettere forstå dem.
Det er nettopp derfor dette en del av medienes samfunnsoppdrag; og formidler ulike historier om mennesker du ikke kjenner – men som likevel kan ha noe viktig å fortelle. Det gjør at til tross for uenighet, så kan vi like fullt forstå hverandre bedre.
Norske medier har så langt motstått fristelsen fra woke-bevegelsen. Jeg håper og tror de også vil gjøre det i fremtiden.
Innlegget er publisert i Medier24 15.10.2023.
Relatert
Pressen og de kongelige: Alt til sin tid
Klart Toje burde få talt
Dekningen av saken mot Marius Borg Høiby er ute av kontroll
Når sensuren rammer regimets egne
Svar til Birkeland
