Dekningen av saken mot Marius Borg Høiby er ute av kontroll
Jeg er blant dem som mener at dekningen er ute av kontroll. Men den er ikke ute av kontroll fordi pressen bryter sitt eget etiske regelverk. Den er, etter min mening, ute av kontroll fordi pressen har et helt ekstremt privilegium, nemlig selv å definere hva som har «offentlig interesse».
Publisert: 15. mars 2026
I torsdagens utgave av podkasten Aftenpodden hadde Trine Eilertsen, som er redaktør i Aftenposten, en «obligatorisk refleksjon» om mediedekningen av rettssaken mot Marius Borg Høiby.
Hun mener det er «litt typisk norsk» at vi diskuterer mediedekningen mer enn selve saken, og at vi gjør det fordi det er lettere enn å gå inn i saken.
Hun mente at mediene selv er veldig opptatt av å løfte frem kritikk av seg selv – men at det etterlatte inntrykket (derfor?) er at dekningen er helt ute av kontroll, noe hun syns er veldig urettferdig. Dekningen er, etter hennes mening, nøye gjennomtenkt og i det store og hele godt innenfor pressens etiske grenser.
Ute av kontroll
Jeg er blant dem som mener at dekningen er ute av kontroll. Men den er ikke ute av kontroll fordi pressen bryter sitt eget etiske regelverk. Den er, etter min mening, ute av kontroll fordi pressen har et helt ekstremt privilegium, nemlig selv å definere hva som har «offentlig interesse».
Men hva som har offentlig interesse, er selvsagt ikke noe som står skrevet i stein. Når pressen mener at noe har offentlig interesse, er det fordi den selv – basert på avveininger av ulike hensyn og skjønn – har kommet til at det har offentlig interesse.
Det kan selvsagt ikke være på noen annen måte. Pressen selv må forvalte sine egne etiske regler og utøve egen selvjustis. Men nettopp fordi pressen gjør dette selv, må den være utsatt for kritikk.
Å være dommer i egen sak, som pressen er så lenge den ikke bryter loven (og av og til også når den bryter loven), er farlig uten kritikk.
Offentlig nysgjerrighet
Problemet med begrepet «offentlig interesse» er at det ofte bare er en omskriving av noe helt annet, nemlig offentlig nysgjerrighet. Dette er noe Eva Sannum, mangeårig medlem av Pressens Faglige Utvalg (PFU), tidligere har påpekt.
Det er mange grunner til at vi trenger god informasjon om rettssaken mot Marius Borg Høiby. Et par av grunnene er at Høiby er sønn av Norges kronprinsesse, og at vi må vite at han ikke blir forskjellsbehandlet, hverken i positiv eller negativ retning, av rettssamfunnet.
Men det er selvsagt helt unødvendig at vi løpende blir informert om all verdens detaljer om sex, rusmisbruk og vold. Den voldsomt omfattende dekningen – som helt sikkert hadde vært enda mer omfattende hvis ikke andre store nyheter nå hadde tatt så stor plass – kan snarere reise spørsmål om Høiby er forskjellsbehandlet på den motsatte måten av det vi vil forsikre oss mot: Han blir muligens, samlet sett, behandlet mye verre enn andre, nettopp fordi han er medlem av kongefamilien.
Kan skylde seg selv
Det er alltid litt rart å høre mediene beklage seg over at de får kritikk. De er jo selv, naturlig nok, profesjonelle kritikere av andre. Og hvis kritikken er eller føles urettferdig, mener jeg at mediene langt på vei kan skylde seg selv.
Jeg kan for eksempel ikke forstå at det er riktig, slik Eilertsen antydet, at det er «typisk norsk» at vi diskuterer mediedekningen mer enn selve saken. Jeg vil si at det nærmest er motsatt: Vi diskuterer ikke mediedekningen mest, og hvis vi gjør det, er det ikke typisk.
I våre nærmeste naboland, Danmark og Sverige, har allmennkringkasterne faste mediekritiske programmer. Der må redaktørene stille opp, forsvare og forklare seg – ofte i møte med andre redaktører som mener noe annet eller dekker en gitt sak på en annen måte. Det er, etter min mening, viktig, nyttig og opplysende.
I Norge finnes det, så vidt jeg vet, ingen slike programmer eller flater.
Det betyr ikke at det ikke finnes mediekritikk. Men det betyr at den enten skjer i litt eller helt lukkede rom eller oppstår mer tilfeldig. For eksempel var bakgrunnen for Trine Eilertsens hjertesukk en samtale mellom Kari Elisabeth Kaski og Sivert Bjørnstad (tidligere stortingsrepresentanter for henholdsvis SV og Frp) i en annen utgave av Aftenpodden. De fremførte, etter min mening, en mild og saklig kritikk, og et grunnlag for refleksjon, som altså Eilertsen reagerte på.
Mediebobler er bra, men for lite
Jeg har mange ganger skrytt av VG, som tross alt har forsøkt å lage den egne ukentlige mediekritiske podkasten Mediebobler. Den er meget bra – men den er bare en liten begynnelse på hva norske medier må få til.
Det de bør gjøre, er å etablere noen programmer eller flater der det åpnes for reell, konstruktiv og gjerne «hard» kritikk mediene imellom og mellom mediene og andre aktører.
Hadde vi hatt noen slike arenaer, ville det antagelig florert av viktig og konstruktiv kritikk av dekningen av Høiby-saken – helt uten at noen hadde påstått at saken ikke har stor offentlig interesse.
Teksten er publisert på Clemets Facebook-side og i Aftenposten 13.3.2026.
Relatert
Pressen og de kongelige: Alt til sin tid
Svar til Birkeland
Sosiale medier som årsak til populisme
Demagogi – en liten presisering
Staten bør finansiere meningsmangfold fremfor et «sannhetsministerium»
