Verdifellesskapet fra Normandie

D-Dagen: Det var landgangen i Normandie som reddet demokratiet i Europa, ikke Den røde hær, skriver Eirik Løkke på Minervanett.no.

Eirik Løkke

Publisert: 6. juni 2015

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita

D-Dagen: Det var landgangen i Normandie som reddet demokratiet i Europa, ikke Den røde hær.

Til tross for at det er 70 år siden andre verdenskrig ble avsluttet, er det få tegn til at interessen avtar. Det dukker stadig opp nye vinklinger på det mange hadde forestilt seg som et etablert krigsnarrativ. I disse dager har særlig spørsmålet om Sovjets rolle i kampen mot nazismen blitt et kontroversielt tema. I kjølvannet av 70-årsmarkeringen har ulike stemmer forsøkt å plante ideen om at det var Den røde hær som frigjorde Europa, og underforstått demokratiet i Europa. En eksponent for dette synet er kulturredaktør Åsa Linderborg i Aftonbladet, som på ramme alvor mener Europa i disse ”russofobiske tider” bør utvise en viss ydmykhet overfor den sovjetiske innsatsen. Et argument som for øvrig deles av Dagbladet på lederplass.

Men heller enn å være en særlig god virkelighetsbeskrivelse, vitner analysen om et forsøk på å gjøre innbilte paradokser til dype poeng. For å belegge: Ja, Stalins brutalitet bidro åpenbart til å bekjempe den tyske krigsmakt, men representerte langt fra noen frigjøring av Europa. Avslutningen av andre verdenskrig var begynnelsen på undertrykkelsen av Øst-Europa. I så måte var det landgangen i Normandie 6. juni 1944 som representerte starten på den virkelige frigjøringen av Europa. Det er helt riktig at vestmaktene inngikk en strategisk allianse med Stalin i kampen mot Hitler-Tyskland, men dette dreide seg ikke om moralske ekvivalenter: Mens vestmaktene representerte et verdifellesskap forent i troen på demokratiet, representerte Sovjet-kommunismen det stikk motsatte.

Stalin samarbeidet med Hitler

Av beleilige årsaker synes mange å se bort fra det faktum at Stalin inngikk et samarbeid med Hitler gjennom Ribbentrop-Molotovavtalen, som både aksepterte angrepet på Norge og delingen av Europa inn i interessesfærer. Den polske tragedien er det fremste eksempelet: Ribbentrop-Molotov-avtalen ga nazistene fritt spillerom for jødeutryddelser, mens Stalin helt uanstrengt kunne utradere all polsk opposisjon, som under Katyn-massakrene.

Respekten for den internasjonale rettsorden, og forakten for individet var akkurat like fraværende under stalinismen som den var under hitlerismen. Faktum er at Stalin, og den totalitære ideologien han representerte, hadde langt mer til felles med Hitler enn den hadde med de vestlige demokratiene. Dette er åpenbart vanskelig for mange på venstresiden å ta innover seg. Realiteten er at Stalin og Hitler begge representerte den verste formen for despoti som verden noen gang har kjent til, muligens bare overgått av Mao.

Amerikansk hjelp

Nettopp fordi både Hitler og Stalin hver for seg representerte det totale despoti, sto den frie verden overfor et moralsk dilemma, som naturligvis er lettere å se i ettertid: Skulle man virkelig støttet Stalinregimet i kampen mot Hitler? Det var ikke åpenbart at Churchill og Roosevelt skulle hjelpe Stalin, da Hitler med over 3 millioner mann startet operasjon Barbarossa i juni 1941.

I en interessant artikkel i VG 18. mai i år (Miraklet som ble til gull Våpenhjelpen til Stalin) oppsummeres situasjonen for 74-år siden med noen få setninger:

”Høsten 1941 sto Hitlers armeer ved Moskvas porter. Verden skalv. Frykten for Hitler var så sterk at den fødte et politisk mirakel: Antikommunisten Churchill og kapitalismens høyborg USA valgte mot alle odds å hjelpe kommunistene i øst med våpen i stor stil.”

Hvor avgjørende den vestlige hjelpen til Stalin var, er naturligvis omdiskutert. Men at den var viktig er det få som er uenig i. Og det er ikke bare i russisk historieskrivning at denne støtten er underkommunisert – også i den vestlige fortellingen er dette langt på vei et glemt kapittel. Den britiske krigshistorikeren John Keegan mener den amerikanske støtten var avgjørende for at Stalin i det hele tatt greide å føre offensiv krig mot tyskerne. Videre fremhever Keegan Stillehavskrigen som betydningsfull. Dette fordi Stalin da slapp å tenke på en mulig tofrontskrig mot Japan. I den nevnte artikkel i VG 18. mai argumenterer forfatter Alf Jacobsen langs noen av de samme linjer:

”Avgjørende er for sterkt, men at den fikk vital betydning for Den røde hærs mobilitet er hevet over tvil: I 1945 var 1/3 av Stalins lastebiler amerikanskproduserte og han hadde mottatt 2000 lokomotiver, 11 200 godsvogner og 18 700 fly”.

Realpolitikk

Det er selvsagt vanskelig å se hvordan Churchill og Roosevelt kunne valgt annerledes enn de gjorde, altså et realpolitisk samarbeid med Stalin. Men i ettertid er det slett ingen grunn til å underdrive det moralske dilemma som støtte versus ikke støtte til verdenshistoriens kanskje største despot faktisk innebar. Særlig fordi vi i dag langt på vei vet omfanget av terrorregimet til Stalin, fremstår argumentasjonen fra kulturredaktøren i Aftonbladet og hennes likesinnede som nokså uforståelig.

La meg også understreke at det er all grunn til å være ydmyk overfor de mange falne i den Røde hær, som bidro til å slå Hitlers krigsmakt. Imidlertid, og dette underspilles også av de mange apologetene for Sovjet: Soldatene hadde svært lite å takke Stalin for.

Bare for nevne ett eksempel på despotens totale forakt for liv: Når den Røde hær rykket frem mot Berlin, brydde Stalin seg lite om hvorvidt fremrykkingen skjedde over et minefelt. De fremste soldatene ble simpelthen beordret fremover, og skulle de nekte, ville de bli skutt med maskingevær av egne styrker. Sjeldent har vel Stalins utsagn om at ”en persons død er en tragedie, mens millioner kun er statistikk” vist seg i mer bokstavelig forstand. Moralsk sett burde Sovjetunionen blitt plassert på tiltalebenken under Nürnbergprosessen og ikke blant de dømmende, men ettersom fysisk makt ikke er underlagt moralsk rett i internasjonal politikk var det naturligvis utenkelig.

D-dagens betydning

Dersom du tviler på D-dagens betydning for demokratiet i Europa, tenk deg følgende kontrafaktiske utvikling: Hvordan ville Europa sett ut dersom det var Den røde hær som ”frigjorde” det vestlige Tyskland, Luxembourg, Belgia, Nederland, Danmark, Frankrike og Italia – er det virkelig noen som tror at de ikke hadde blitt kommunistiske diktaturer?

Og vice versa – tenk deg at D-Dagen hadde kommet noen år før 1944, hvoretter vestlige styrker hadde nådd Øst-Europa før Sovjetunionen hadde kommet på offensiven. Man skal antagelig være ganske historieløs for ikke å se hvor forskjellig situasjonen ville vært for dagens Øst-Europa om det var Vesten og ikke Sovjetunionen som hadde nådd landene først.

Det er en grunn til at store deler av Øst-Europa er svært opptatt av dagens russiske trussel. Det er jo nettopp fordi deres historiske erfaring med Russland (Sovjetunionen) ikke rimer spesielt godt med virkelighetsbilde til kulturredaktøren i Aftonbladet og andre som ikke ser at det fundamentale skillet under den andre verdenskrig gikk mellom frihet og tyranni.

Dagens NATO springer ut fra et verdifellesskap som kan spores tilbake til landgangen i Normandie. I motsetning til Putins Russland, som langt på vei kun ser internasjonal politikk som ”nasjonale interesser”, er dagens NATO forent i noe mer enn nasjonale interesser (selv om det også spiller en rolle selvsagt). Som NATO-medlemmer er vi knyttet sammen i troen på demokratiske verdier; hvor fysisk makt er underlagt moralsk rett.

En som tydelig forsto hvorfor D-dagen for 71-år siden representerte den sanne frigjøringen av det demokratiske Europa, var Ronald Reagan, som under 40-års markeringen i 1984 fremhevet hvordan soldatene som gikk i land på Normandies strender var knyttet sammen i et demokratisk verdifellesskap:

«You all knew that some things are worth dying for. One’s country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it’s the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you».

Innlegget er publisert på Minervanett.no lørdag 6. juni 2015.

Publisert: 6. desember 2023