EØS og erstatningansvar for domstolers feil
BREV nr. 99
Etter norsk rett kan staten, med få og snevre unntak, ikke bli erstatningsansvarlig for feil ved domstolenes bruk av rettsreglene i den dømmende virksomhet. Etter EU-retten gjelder derimot prinsippet om at slike feil kan utløse erstatningsansvar. Hva er situasjonen i EØS? Høyesterett i storkammer vil nå vurdere spørsmålet.
Publisert: 3. mars 2026
EUs traktatrett sier ikke noe direkte om en medlemsstats erstatningsansvar. EU-domstolen har likevel i sin rettspraksis etablert prinsippet om slikt ansvar. Begrunnelsen er at EU-retten utgjør en felles rettsorden. Hver medlemsstat har integrert den i sin nasjonale rettsorden, og EU-retten gjelder derfor også for medlemsstatenes borgere og foretak. De nasjonale domstoler er forpliktet til å sørge for at EU-rettigheter som de skal ivareta får full virkning. Dette kan ikke skje, dersom skadelidne ikke kan få erstatning for brudd på EU-retten som skyldes medlemsstatens myndigheter. EUs traktatregler understreker tankegangen, for eksempel i lojalitetsprinsippet, hvor det heter at «medlemsstatene skal treffe alle allmenne eller særlige tiltak for å sikre at de oppfyller de forpliktelser som følger av [EU-retten]» (artikkel 4(3) i Traktaten om Den europeiske union).
EU-domstolen klargjorde i 1990-årene at når nasjonal lovgiver eller forvaltning handler ulovlig, eller ulovlig unnlater å handle, kan staten bli erstatningsansvarlig. Kravene er at dette skader privates rettigheter etter EU-retten og at det er årsakssammenheng mellom handlingen eller unnlatelsen og skaden. At dette også omfatter domstolenes dømmende virksomhet i siste instans, ble klart ved EU-domstolens dom i sak C-224/01, Köbler. Saken gjaldt en universitetsprofessor som ikke fikk godkjent 15 års lønnsmessig ansiennitet som universitetsprofessor utenfor Østerrike, slik tilfelle var ved ansettelse i Østerrike. Han hevdet dette var en forskjellsbehandling i strid med EU-retten.
For domstoler som dømmer i siste instans er vilkårene for statsansvaret de samme som for den lovgivende og utøvende makt. Men EU-domstolen tilføyde blant annet at det var nødvendig å ta hensyn til
«the specific nature of the judicial function and to the legitimate requirements of legal certainty … State liability for an infringement of Community law by a decision of a national court adjudicating at last instance can be incurred only in the exceptional case where the court has manifestly infringed the applicable law. … The national court hearing a claim for reparation must take account of all the factors which characterise the situation … in particular, the degree of clarity and precision of the rule infringed, whether the infringement was intentional, whether the error of law was excusable or inexcusable …» (uthevet her, avsnittene 53 til 55).
Den østerrikske domstol måtte vurdere om bruddet i saken var tilstrekkelig alvorlig etter de momenter EU-domstolen nevnte. Forholdet medførte forskjellsbehandling, men den nasjonale domstol kom til at bruddet ikke var alvorlig nok til å utløse erstatningsansvar. Professor Köbler vant ikke frem.
EU-domstolen vurderte i saken flere innvendinger mot slikt ansvar, blant andre at slike avgjørelser har rettskraftsvirkninger som hindrer erstatningsansvar – men et statlig erstatningsansvar fører ikke uten videre til at en doms rettskraftsvirkninger revideres; at domstolene er uavhengige – men det er ikke tale om et personlig ansvar, men et statsansvar; at domstolenes autoritet kan svekkes – men erstatningsansvar for feilaktige rettsavgjørelser kan på lenger sikt styrke domstolenes autoritet; at det ikke er lett å finne en nasjonal instans som kan avgjøre endelig en erstatningstvist – men, i mangel av EU-rett om dette, er det opp til nasjonale myndigheter å utpeke en instans som avgjør det EU-rettslige erstatningsansvar.
I EØS kom spørsmålet opp ved at Oslo kommune i 2017 avslo Dartride AS’ søknad om drosjeløyve. Foretaket mente dette var i strid med EØS-retten, og anla søksmål. Etter runder med prosessuell uenighet i ulike rettsinstanser, anla Dartride et erstatningssøksmål, denne gang mot staten for tilsidesettelse av EØS-retten. Tingretten avviste søksmålet, men avgjørelsen ble anket, og behandlet av Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten ville imidlertid vite om det EØS-rettslige erstatningsansvar for staten kan føre til ansvar også for feil ved en domstols tolkning av EØS-regelverket. I så fall, hva slags avgjørelser dette omfatter, samt om nasjonal rett kunne begrense søksmålsretten til noen få, helt spesifikke tilfelle (domstolloven § 200 tredje ledd).
Statlig erstatningsansvar for nasjonale lovregler og forvaltningsvedtak i strid med EØS-forpliktelser er fastslått av EFTA-domstolen (sak E-9/97, Sveinbjörnsdóttir), og stadfestet i senere rettspraksis, i tråd med EU-retten. Spørsmålet i sak E-25/24, Dartride, var om det for domstolene kunne bli en annen løsning etter EØS-retten enn etter EU-retten. Også her måtte hensynet til en høy grad av rettslikhet i EØS’ ‘to pilarer’ veies mot det faktum at EFTA-statene ikke er EU-medlemmer.
EFTA-domstolen pekte på at målene om rettslikhet for å sikre enkeltpersoner og markedsdeltakere likebehandling og like muligheter er så tydelig uttrykt i EØS-avtalen, at en EFTA-stat må kunne bli holdt ansvarlig. Artikkel 3 EØS om lojalitetsprinsippet, som omfatter domstolene, ble også nevnt.
EFTA-domstolen viste til innvendinger som EU-domstolen hadde drøftet og avvist i Köbler-saken (se foran), men også mer spesifikke EØS-innvendinger ble fremsatt, særlig at en nasjonal domstol i siste instans i EFTA-pilaren ikke har noen plikt til, ulikt EU-retten, å forelegge et tolkningsspørsmål – men denne plikt i seg selv var ikke avgjørende for EU-domstolen, som viste til at en unnlatelse av å forelegge inngår i vurderingen av bruddets alvor; at en nasjonal domstol i EU ikke har siste ord i tolkningen av EU-retten – men dersom EFTAs overvåkningsorgan (ESA) mener at en nasjonal domstol har brutt en forpliktelse etter EØS-retten, kan ESA bringe saken inn for EFTA-domstolen, og en dom vil binde EFTA-staten; at domstolene etter EØS-avtalens fortale er uavhengige – men EFTA-domstolen tilpasser sin rettspraksis til EU-domstolens ut fra behovet for rettslikhet, med mindre det er tvingende grunner for ulike tolkninger.
EFTA-domstolen konkluderte i saken med «at det ikke er noe grunnlag for at rekkevidden av prinsippet om statlig erstatningsansvar skal være snevrere etter EØS-retten enn etter EU-retten» (avsnitt 34). Lagmannsretten bestemte på bakgrunn av dette at erstatningssaken skal fremmes. Kjennelsen ble påanket, HRs ankeutvalg kom til at statens anke over kjennelsen skal behandles og justitiarius besluttet behandling i storkammer.
Erstatningsspørsmålet bør ikke avvises, men behandles – og EFTA-domstolens konklusjon bør legges til grunn. I EØS-avtalen heter det blant annet at avtalepartene
«bekrefter den betydelige vekt de tillegger de særlige forbindelser … som har sitt grunnlag i nærhet, tradisjonelle felles verdier og europeisk identitet, …
tar i betraktning at formålet er å opprette et dynamisk og ensartet [EØS], som er grunnlagt på felles regler og like konkurransevilkår, som har tilstrekkelige håndhevelsesmidler, også på domstolsplan, og som er oppnådd på grunnlag av likhet og gjensidighet og en samlet balanse av fordeler, rettigheter og forpliktelser for avtalepartene, …
er overbevist om den viktige rolle individene vil spille i [EØS] ved at de utøver de rettigheter som er gitt dem i avtalen, og ved domstolenes forsvar av disse rettigheter» (fortalen).
Det bør være lite kontroversielt å følge EFTA-domstolens tolkningsuttalelse. Terskelen er høy for et statlig erstatningsansvar for dømmende virksomhet. Det vil vel være HR selv som avgjør om vilkårene foreligger for statens erstatningsansvar.
EFTA-domstolen uttalte også at det «er klart at statlig erstatningsansvar ikke bare kan oppstå i de sjeldne tilfellene der Høyesterett fremmer anken til behandling og deretter åpenbart bryter EØS-retten. En slik begrensning ville frata retten til erstatning enhver praktisk betydning» (avsnitt 75). Også i et tilfelle hvor HR (ankeutvalget) nekter å fremme anken, vil lagmannsrettens realitetsavgjørelse stadfestes i siste instans.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.