Norsk strafferett har en lang tradisjon for å begrunne straffen med prevensjon: individualprevensjon og allmennprevensjon. At straffen skal virke avskrekkende og være fellesskapets styringsinstrument, har vært ansett for å være straffens moderne og humanistiske begrunnelse. At en gjerningsmann skal møtes med gjengjeldelse, er en oppfatning som har vært i diskreditt i norsk strafferett siden tidlig på 1900-tallet, og kanskje enda lenger. Gjengjeldelse som straffebegrunnelse har vært slått i hartkorn med hevnen, og dermed med våre nedrigste motiver, motiver som en rettsstat skal søke å verne oss selv imot. Ifølge den offisielle utlegningen av straffens legitimitet er det kun prevensjon og samfunnsnytte som kan være utgangspunktet for en begrunnelse for å sette folk i fengsel.

Spørsmålet er imidlertid om det ikke er prevensjonstanken som har både rettsstatlige og moralske utfordringer, og om ikke gjengjeldelsesteoriene bedre både forklarer og begrunner hvorfor vi straffer.