Merkelig holdning til representativt demokrati hos Fremskrittspartiet
Problemet med at små partier får «vetorett» forsvinner ikke selv om sperregrensa heves, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 13. mai 2017
Fremskrittspartiet ønsker å heve sperregrensa fra dagens 4 prosent. Begrunnelsen er at små partier får for mye makt i enkeltsaker. Det er vanskelig å forstå logikken, og litt for nærliggende å se utspillet som et rent ønske om mer makt til sitt eget parti, og mindre til politiske motstandere i KrF og Venstre, i noen bestemte saker de er uenige om.
La meg først ta ett steg tilbake: Hva er egentlig denne sperregrensa? Forsøksvis enkelt forklart er det den andelen av stemmer du må få i stortingsvalget i landet totalt sett for å kunne bli tildelt såkalte utjevningsmandater. Utjevningsmandatene er de plassene på Stortinget som tildeles for å kompensere for at noen partier er underrepresentert på Stortinget, sammenlignet med hvor mange stemmer de har i landet totalt. Partier som kommer over sperregrensa, får dermed representasjon mer i tråd med sin andel av stemmene i landet. De som havner under, særlig rett under, får gjerne mindre representasjon enn hva stemmeandelen skulle tilsi.
Vi har i utgangspunktet fylkesvise valg til Stortinget. Du stemmer på hvem som skal representere ditt fylke på Stortinget. Når det for eksempel bare skal velges fire representanter fra Aust-Agder, betyr det at en rekke partier ikke får inn noen derfra, selv om de har en god del stemmer. Venstre, med 4,8 prosent oppslutning i fylket, fikk ikke inn noen. Heller ikke Senterpartiet, med 4,5 prosent oppslutning.
Det er derfor vi har 19 utjevningsmandater, ett for hvert fylke, som fordeles slik at mandatfordelingen blir mer i tråd med valgresultatet.
Ta SV som eksempel: De fikk 4,1 prosent av stemmene på landsbasis ved valget i 2013. Men etter at stortingsmandatene fra hvert fylke, de såkalte distriktsmandatene, var fordelt, hadde de bare fått 2 av 169 plasser på Stortinget, altså 1,2 prosent av mandatene. Hadde de fått 3,99 prosent oppslutning, ville de blitt stående med disse to mandatene og 1,2 prosent av plassene. Men de kom over, fikk tildelt fem utjevningsmandater, og endte med 7 plasser, som er 4,1 prosent av plassene på Stortinget. Tilsvarende fikk Venstre, med 5,2 prosent oppslutning, bare fire distriktsmandater, altså 2,3 prosent av mandatene. Etter tildeling av utjevningsmandater var de oppe i 9 mandater, som utgjør 5,3 prosent av mandatene.
Så hvorfor er fordelingen av utjevningsmandater forbeholdt partier over en viss størrelse? Tanken bak dette er å legge noe vekt på behovet for stabilitet og styringsdyktighet. Med sperregrense får man altså en viss bonus for å være større enn 4 prosent, og en ulempe om man er mindre. Det kan for eksempel gjøre det lettere å danne regjering, og generelt lettere å få gjennomført de største partienes politikk.
I land som ikke har valgordninger som gir en fordel til partier over en viss størrelse, er det er mindre sjanse for at ens stemme er «bortkastet», og større sjanse for at enhver økning i oppslutning fører til en tilsvarende økning i representasjon. Dermed er det blant annet lettere å starte nye partier. Nederland er et eksempel: Der har man ikke mange valgdistrikter som i Norge, men ett. Og alle partier får så proporsjonal representasjon som mulig i nasjonalforsamlingen.
I andre enden av skalaen har vi land hvor det er svært vanskelig å være et lite parti. Storbritannia og USA er eksempler på dette. Der har man valgkretser bestående av ett mandat. Det partiet som får flest stemmer i kretsen, vinner mandatet. I teorien kan derfor et parti ha 49 prosent av stemmene i valget, men ingen representanter i nasjonalforsamlingen, dersom de 49 prosentene er jevnt fordelt. Dette skjer selvsagt aldri. Men det kan uansett være svært vanskelig for små partier å «slå seg opp» i landet. UKIP fikk for eksempel 12,6 prosent av stemmene ved parlamentsvalget i 2015, men bare ett av de 650 setene i parlamentet, altså rundt 1,5 promille.
Tilbake til diskusjonen om sperregrensa her hjemme: Den er altså et kompromiss mellom ønsket om at velgere skal representeres slik de uttrykker det gjennom valg på den ene siden, og ønsket om stabilitet og styringsdyktighet på den andre siden. Det norske kompromisset betyr at Norge er sånn midt på treet i europeisk sammenheng.
Så hva skjer hvis vi hever nivået på sperregrensa?
Vi havner naturlig nok ikke rett i et toparti-system slik vi ser i Storbritannia. For det første har vi allerede en god del partier som er etablert på nivåer godt over også en høyere sperregrense. Det vil fremdeles være en del fylker hvor ganske mange mandater skal fordeles, og dermed relativt gode sjanser for de små partiene til å komme inn her. Men i fylkene med færre mandater, vil det bli langt vanskeligere for små partier.
Vi beveger oss i så fall i en retning hvor det blir vanskeligere enn i dag å stille alternative og nye lister. Særlig i distriktene vil det være mer sannsynlig at en stemme på et lite parti er en bortkastet stemme. Dette kan ha noen uheldige konsekvenser. For eksempel kan det føre til at nye politiske strømninger i mindre grad blir fanget opp. Hadde sperregrensa vært høyere før Fremskrittspartiet så dagens lys, ville det for eksempel vært mye vanskeligere for partiet å etablere seg som et middels stort, norsk parti. Å ha en stortingsgruppe av en viss størrelse, med tilhørende partiapparat og ressursene som følger med, er til uvurderlig hjelp når man skal drive politikk. Bare spør Venstre, som har havnet under og over sperregrensa ved annethvert valg siden 1993.
Når det er vanskelig å starte nye partier som kan utfordre de gamle, er det mer sannsynlig at protestbevegelser av ulike slag oppstår innad i de eksisterende partiene – slik vi har sett med tea party-bevegelsen i det republikanske partiet i USA. I Storbritannia har det konservative partiet sine Brexit-forkjemperne, mens Labour er splittet mellom Corbyns tilhengere av en langt mer venstreorientert politikk og de mer tradisjonelle, sentrumsorienterte Labour-politikerne.
Uansett er det ikke slik at politiske spenninger, uenigheter eller hestehandler forsvinner, bare fordi små partier forsvinner. I den grad de små partiene representerer synet til små mindretall, blir ikke disse synspunktene borte, men flyttes i større grad inn i de større partiene. Der risikerer de å bli mindre synlige for offentligheten. En parallell som kan illustrere denne dynamikken, er hvordan politikkutformingen skjedde under den rødgrønne regjeringen. Det er ingen som tror at det var mindre politisk uenighet mellom de tre regjeringspartiene i den perioden de satt i koalisjon sammen, men det var mindre av debatten som utspilte seg i åpent lende, og mer som foregikk i diverse prosesser i og rundt regjeringsapparatet, uten innsyn for offentligheten. Kompromissene forsvant ikke, men det ble mindre tydelig hvem som kjempet for hva, og hvem som fikk hvilke gjennomslag.
Fremskrittspartiets Harald Tom Nesvik hevder at det er et stort problem at små partier får «vetorett» i enkelte saker, selv om de bare representerer et bitte lite mindretall av folket. Det kan han for så vidt ha rett i. Men det er et problem som på ingen måte forsvinner selv om sperregrensa heves. Et parti som kommer på vippen vil alltid ha denne makten, uansett om partiet er på 4,1 prosent eller 7,9 prosent, eller 12 eller 14 prosent for den saks skyld. Den eneste måten å «løse» dette problemet på, er å ha et rent toparti-system, hvor du alltid er sikret at det ene partiet får flertall.
Men dette er selvsagt heller ingen god løsning, fordi folk generelt ikke er enig med partiet de velger i alle saker. Det er ikke sånn at et parti som har 13 prosent oppslutning alltid bare jobber for saker som 13 prosent av befolkningen er enige i. Ta for eksempel en av Fremskrittspartiets egne kjernesaker: Å åpne for oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Ja, det er små partier som «blokkerer» denne saken. Men disse små partiene har langt mer støtte i befolkningen i denne enkeltsaken, enn tilhengerne av oljeleting. I en meningsmåling fra mars 2017 støtter 34 prosent konsekvensutredning, mens 43 prosent er negative. Andelen som er negative har dessuten økt siden valget i 2013.
Politikk er kompromisser. Politikk handler om å forsøke å forene ulike syn som er uforenelige. Det handler om å finne en måte å styre på som også oppfattes som legitim hos dem som ikke vinner frem med sitt syn. Det finnes ingen enkel og grei oppskrift på hva som er et «rettferdig» valg. Mange ulike hensyn må vektes opp mot hverandre, og enhver ordning vil ha fordeler og ulemper.
Jeg tror at ordningen vi har i dag, som plasserer oss et sted midt på skalaen i Europa når det gjelder antall partier og hvor lett eller vanskelig det er å starte nye, er en grei ordning. Det har i tillegg vist seg at vi historisk har greid å finne frem til ganske brede kompromisser i viktige spørsmål som skattereformer og pensjonsreformer. Vi har også stort sett holdt oss med regjeringer som blir sittende i både én og to perioder.
Fremtiden vil vise om vi har et system som gjør oss i stand til å finne kompromisser også i møte med andre økonomiske realiteter, når man faktisk må bli enige både om økninger og reduksjoner i statsbudsjettet, og vi ikke kan nøye oss med den ene siden av ligningen. Skulle det vise seg umulig, må vi kanskje revurdere mange elementer i valgordningen – herunder sperregrensa. Men enn så lenge virker det ikke som noen spesielt god idé å gå inn for underrepresentasjon av flere partier.
Innlegget er publisert hos Minerva 11.5.17.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
