Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
Det som har vært mest fraværende i debatten, er hva det vil si at barnet i mors liv skal og bør ha et rettsvern.
Publisert: 4. desember 2024
Tirsdag skal Stortinget stemme over forslaget til ny abortlov.
Debatten om forslaget har vært mer saklig enn man kunne frykte. Men det er ikke alle sider ved forslaget som har vært godt belyst.
Den loven vi har, er over 45 år gammel. Moderne teknologi, nye etiske spørsmål og et annet syn på kvinner enn vi hadde før, gjør at loven på enkelte områder er utdatert. Mange av de endringene som nå gjøres, vil derfor ha bred oppslutning i Stortinget.
På andre områder vil meningene være delte. Det gjelder blant annet forslaget om at grensen for selvbestemt abort skal flyttes fra utgangen av 12.- til utgangen av 18. svangerskapsuke.
Bare to «rene» standpunkter
Det er interessant at det ikke er noe prinsipielt som skiller de to standpunktene. Det ene synet er altså ikke mer «moderne» enn det andre.
I virkeligheten finnes det nemlig bare to, prinsipielt sett, «rene» standpunkter i abortspørsmålet:
Det ene er at fosteret ikke har noen verdi og ikke bør ha rettsvern før det er født. I så fall bør det være mulig å ta abort helt frem til fødsel.
Det andre er at fosteret har verdi og bør ha et absolutt rettsvern fra unnfangelsen. I så fall bør abort være forbudt.
I Norge er det svært få som har slike «rene» standpunkter. Og de som har det, mener ikke nødvendigvis at det skal nedfelles i lov. Man kan personlig være motstander av abort uten å mene at loven skal forby alle andre å ta abort.
Det store flertallet, som jeg selv er en del av, har en mer pragmatisk holdning: Vi legger til grunn at fosteret gradvis får et økende rettsvern utover i svangerskapet, og at loven må bygge på en avveining mellom to hensyn, nemlig hensynet til kvinnens selvbestemmelse og hensynet til det ufødte liv.
Det kan være vanskelig å forklare hvorfor man kan være så uprinsipiell, men det finnes en god grunn: I samfunn hvor det er umulig for kvinner å få foretatt lovlige aborter, blir det tatt abort likevel. Tragedien er at abortene da ikke bare tar fosterets liv, men også kvinners liv og helse.
Både de som går inn for 12.-, og de som går inn for 18. uke, bygger på dette synet.
Loven kan virke normdannende
Men i debatten vi nå har hatt, er det særlig argumentene for å utvide grensen til utgangen av 18. uke som vi har hørt om. Argumentene for å beholde grensen ved 12. uke, som jeg selv er tilhenger av, har vært mindre fremme.
Det blir blant annet pekt på at en utvidelse til 18. uke bare er en tilpasning til gjeldende praksis, og at det er veldig få som tar abort etter 12. uke.
Men dette argumentet er like gyldig den andre veien: Så lenge loven fungerer godt, og det er veldig få som tar abort etter 12. uke, trenger vi ikke å endre loven.
Innvendingen mot dette synet er at nemndene, som behandler abortsøknader etter 12. uke, ikke fungerer godt for alle kvinner. Det er riktig, men kunnskapen om dette er usikker. Noen får også hjelp av nemndene. Det er uansett bred enighet om å forsøke å forbedre måten nemndene fungerer på.
Et argument for å beholde 12-ukersgrensen er at loven kan virke normdannende, og at flere vil vente med å ta abort, hvis det blir mulig.
Dette blir avvist av de som ønsker 18-ukers grense, men også her er kunnskapsgrunnlaget tynt. Normer endres ikke raskt. Vi som allerede er vant til en 12-ukers grense, vil neppe endre holdninger. Men hva med de unge som ikke vil vite om annet enn en 18-ukers grense? Hvordan vil det påvirke deres adferd og menneskesyn?
Det er nesten påfallende hvordan unge mennesker i dag legger vekt på 12-ukersgrensen som et slags «point of no return» og et tidspunkt hvor de endelig kan fortelle omgivelsene om graviditeten. Ved utgangen av 18. svangerskapsuke snakker vi om et nesten halvgått svangerskap.
Langt mer belastende
Et av de mest underbelyste spørsmålene i debatten har vært de belastningene som kan følge med å ta abort sent i svangerskapet.
Kvinnen kan ha begynt å se på seg selv som mor, magen vokser, og barnet merkes kanskje i magen. Selve aborten kan bli vanskeligere og vondere å gjennomføre. Og risikoen for komplikasjoner øker.
Tidlig i svangerskapet arter abort seg som en blødning, og det er en abort du kan ta hjemme. Det kan være krevende nok for noen.
Senere i svangerskapet må aborten tas på sykehus, og det er en igangsatt fødsel. Barnet som fødes, bærer alle kjennetegn på et menneske. Det vil, for de aller fleste, være langt mer belastende.
Et annet kontroversielt spørsmål er knyttet til reglene for såkalt fosterantallsreduksjon.
Det betyr at man fjerner ett eller flere fostre, men beholder minst ett, i et flerlingsvangerskap. Spørsmålet er blant annet om også slike inngrep skal være selvbestemte til utgangen av 18. uke, eller om de bør behandles av en nemnd.
Å fjerne ett av flere fostre er ikke et svangerskapsavbrudd. Graviditeten fortsetter, bare med færre fostre.
Måten det skjer på, hvis det er snakk om tvillinger, er at ett av fostrene får en injeksjon i hjertet, slik at det dør. Når svangerskapet er fullgått, vil kvinnen føde et ferdig utviklet barn og en liten, død tvilling.
En slik situasjon må potensielt være svært belastende for kvinnen, ikke bare når hun føder, men kanskje lenge etterpå.
Mange som ønsker en sen abort, vet ikke når de ble gravide. I praksis kan derfor utgangen av 18. uke vise seg å være 19. uke, altså nær levedyktighetsgrensen. Det er i seg selv så tankevekkende at det burde ha fått Stortinget til å diskutere et kompromiss med selvbestemt abort til for eksempel 14.-, 15.- eller 16. uke.
Fosterets rettsvern
Det som har vært mest fraværende i debatten, er hva det vil si at barnet i mors liv skal og bør ha et rettsvern. Samtlige partier ser ut til å mene at loven skal «sikre respekten for det ufødte liv», men hva mener de med det, og hvorfor mener de det?
Dette er viktig, blant annet fordi muligheten til å velge bort barn med lyter og egenskaper vi ikke liker, blir stadig større. Og hvor skal kvinner vende seg for å få hjelp til å reflektere over så vanskelige spørsmål?
Mitt inntrykk er at de som er mest opptatt av kvinnens autonomi, hverken har talt tydelig om fosterets egenverdi eller om de belastningene som kvinner kan utsettes for, hvis de tar en senabort.
Men dette er spørsmål som burde vært grundigere belyst før Stortinget vedtar en ny lov.
Teksten er publisert i Aftenposten 2.12.2024.
Relatert
EU-retten og abort
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
Behovet for dødshjelp kan bli mindre
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Aktiv dødshjelp handler om mer enn døden
Et forsvar for J.K. Rowling
