Gravid, abort, ultralyd, kvinnelig lege — iStockphoto.com

Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål

Mange har skrytt av at abortdebatten har vært nyansert, og at det har vært rom for å være både for og mot på alle punktene. Jeg deler ikke den oppfatningen. Ved å utvide abortgrensen så tett opp til grensen for levedyktighet, konstruerer vi en etisk gråsone mellom liv og død.

Oda Oline Omdal

Publisert: 8. desember 2024

For når de av oss som har vært kritiske, plutselig ikke stoler på kvinner, kan man ikke lengre påstå at debatten har vært nyansert. Jeg vet at denne kronikken kommer til å medføre påstander om at jeg ikke stoler på kvinners evne til å bestemme over egen kropp.

I debatten om abortloven er det flere grunnleggende spørsmål som aldri ble diskutert. Spørsmål om menneskeverd, teknologisk utvikling og samfunnets ansvar.

Når slike spørsmål ikke diskuteres, svekkes den etiske tyngden i lovgivningen.

En influenser dro en parallell mellom uke 18 og 18 års myndighetsalder, at det å fylle 18 år ikke automatisk medfører at man drikker fem flasker vin på rappen.

Siden når ble det verdig å sammenlikne på denne måten?

Det er da vitterlig forskjell på å ta valg som påvirker sitt eget liv, og å ta beslutninger som også påvirker et annet liv.

Det har blitt påstått at utvidelsen av retten til selvbestemt abort, egentlig bare er å lovfeste retten slik den har fungert de senere årene. Snur man det premisset på hodet, må det også være rimelig å si at en utvidelse ikke er nødvendig, fordi lovverket har fungert godt i dag.

Ny teknologi, nye etiske spørsmål og et endret verdensbilde har medført at abortloven stemples som utdatert. Jeg tror loven som nå er vedtatt, også kan stemples som utdatert i fremtiden. Ikke fordi den ikke gikk langt nok, men fordi den gikk for langt.

I dag reddes fostre helt ned i uke 22. Med tiden vil teknologien antakelig føre til at vi kan redde flere fostre tidligere enn i dag.

I uke 18 er fosteret ferdigutviklet. Etter dette skal fosteret kun vokse i størrelse.

Om noen år risikerer vi at teknologien har kommet så langt at vi redder fostre i uke 18. At vi stadig redder fostre tidligere, er en bra ting. Men det oppstiller også helt nye etiske problemstillinger.

Skal man virkelig på den ene siden av gangen fjerne et tilnærmet levedyktig foster, mens man på den andre siden av gangen gjør alt man kan for å redde et foster?

Alle gangene jeg har diskutert dette har jeg fått til svar at «det er ingen som ønsker å ta abort senest mulig».

Det er jeg ikke i tvil om.

Senere i svangerskapet skjer aborten på sykehus, og barnet som fødes ser på alle måter ut som et menneske. For de fleste vil dette være en stor belastning.

Og akkurat derfor mener jeg dagens praksis har fungert bra. Fordi det har pålagt kvinner i en vanskelig situasjon å møte helsepersonell med kompetanse. Det skulle bare mangle at man i en så vanskelig situasjon, møter mennesker som har kompetanse om hva det å ta abort så sent i et svangerskap innebærer.

Hadde det vært meg, hadde jeg tatt all hjelpen jeg kunne få. At noen kvinner opplever at møter med nemnd er ubehagelig, kan ikke utelukke at noen har utbytte av, og får god hjelp av å møte i nemnd.

Når man argumenterer for at lovendringen egentlig bare er en videreføring av dagens praksis, sies det alltid at de fleste aborter skjer før uke 12, slik at antallet aborter antakelig ikke vil øke, og at dette derfor vil angå få kvinner.

Det vet vi ikke.

Lover er normgivende. Endring i normer vil være det samme. De som er vant til uke 12, vil antakelig fortsette å forholde seg til denne uten å endre holdninger. For min generasjon, blir uke 18 normen.

Skal vi godta at et foster ikke har ukrenkelig verdi før uke 18, nesten halvveis i et svangerskap? Det har jeg store problemer med.

Kristin Clemet sa det fint: “mange som ønsker sen abort, vet ikke når de ble gravide. I praksis kan utgangen av uke 18 vise seg å være uke 19, altså nær levedyktighetsgrensen. Det er i seg selv så tankevekkende at det burde fått Stortinget til å diskutere et kompromiss med selvbestemt abort til 14., 15., eller 16. uke.”

Utvidelse av selvbestemt abort til uke 18 er uten tvil en styrking av kvinnens rettigheter. Men vi kommer faktisk ikke utenom at det svekker fosterets rettsvern, og det på flere punkter.

Loven som er vedtatt utfordrer vårt syn på menneskeverd på en måte som krever dypere refleksjon.

For eksempel at man nå skal kunne redusere antall fostre frem til uke 18.

Dersom man velger å avslutte det ene fosterets liv sent i et svangerskap, vil kvinnen mot slutten av svangerskapet føde et dødt foster som bærer alle tegn på å være et menneske, samtidig som det fødes et levende barn. Det vil for de fleste være ganske belastende.

Å åpne for fosterantallsreduksjon fram til uke 18 innebærer at man aktivt velger bort ett foster, mens et annet får leve videre.

Dette reiser grunnleggende spørsmål om menneskeverdet. Hvordan skal vi forklare for et barn at det ble valgt, mens dets tvilling ikke ble det? Er dette en praksis vi som samfunn kan stå inne for?

Jeg synes man har hoppet bukk over mange viktige problemstillinger.

I uke 12-13 kan de fleste få vite kjønnet på barnet sitt. Skal man kunne ta abort på grunnlag av det? Jeg tror ikke nødvendigvis så mange kvinner ønsker det. Det betyr likevel ikke at ikke noen kan bli presset til det. En skal ikke se bort fra at negativ sosial kontroll også skjer i forbindelse med slike valg.

Tiden vi lever i reiser en rekke problemstillinger knyttet til abort. Enten det gjelder negativ sosial kontroll, balanse mellom kvinners og fosterets rettigheter eller fosterantallsreduksjon. Disse etiske problemstillingene har tilsynelatende ikke vært problematisert i den offentlige debatten i det hele tatt. Det synes jeg er både rart og skuffende.

Lovene som formes i dag, skal også tåle tidenes gang.

Jeg tror vi har vedtatt oss bort fra noe i dag, som kommer til å innhente oss senere.

Ved å utvide abortgrensen så tett opp til grensen for levedyktighet, konstruerer vi en etisk gråsone mellom liv og død.

Denne etiske gråsonen utfordrer menneskeverdet. Derfor mener jeg den nye abortloven er et feilgrep.

Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 6.12.2024.