Bioteknologi og etikk

Et foster for mye?

Da abortloven kom, ble den begrunnet med at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort. Kristin Clemet i Vårt Land.

Kristin Clemet

Publisert: 22. februar 2016

Da abortloven kom, ble den begrunnet med at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort.

Hvordan kan det ha seg at mennesker, som er sterke tilhengere av loven om selvbestemt abort, blir opprørt over adgangen til å få foretatt fosterreduksjon?

Spørsmålet er aktualisert, fordi Helse- og omsorgsdepartementet har sørget for en sterkt etterspurt juridisk avklaring på hvorvidt det i Norge er lov å redusere antall fostre hos en gravid kvinne.

Resultatet av avklaringen er at det nå er slått fast at adgangen til å få foretatt fosterreduksjon er nøyaktig den samme som adgangen til å ta abort. «Fosterreduksjon» er for øvrig et merkelig uttrykk for å beskrive at man fjerner ett eller noen av de fostrene en kvinne bærer på, men ikke alle. En mer passende betegnelse ville antakelig ha vært «selektiv abort ved flerlingesvangerskap».

Medisinsk skepsis. Det er ikke så overraskende at en vanlig abort og en fosterreduksjon juridisk stiller seg likt. Det er også lett å se at det i grunnen er det samme: Man provoserer frem en avslutning på et fosterliv, fordi man ikke ønsker å få barnet.

Så hvorfor berører dette likevel så mange, selv om de støtter loven om selvbestemt abort?

Jeg tror det er flere grunner til det. Mange er skeptiske av medisinske årsaker, slik blant andre gynekologene er. Det er en risiko knyttet til å ta en selektiv abort, og man kjenner ikke fullt ut konsekvensene av en slik praksis. Men én åpenbar risiko er at man også aborterer det fosteret man ønsker å beholde.

Men motviljen mange instinktivt føler, handler nok også om noe mer.

Mindre tungtveiende. Mange er tilhengere av loven om selvbestemt abort mer av nød enn av begeistring. Da loven kom, ble den begrunnet med at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort. De fleste innser nok også i dag at det finnes slike tungtveiende grunner, og at alternativet til selvbestemt abort er mye verre. Men det er kanskje vanskeligere for mange å se at grunnene til ikke å ville få to barn – når man ønsker seg ett – kan være like tungtveiende.

Selve loven heter for øvrig «Lov om svangerskapsavbrudd», hvilket illustrerer at fosterreduksjon er noe man ikke tenkte på den gangen loven ble laget. Ved fosterreduksjon avbrytes jo ikke svangerskapet. I Danmark, der fosterreduksjon har vært tillatt lenge, ble lovens navn endret til «Lov om svangerskabsafbrydelse og fosterreduktion» i 2003.

En tredje grunn er faren for seleksjon eller sortering. For hvordan skal man velge hvilket eller hvilke fostre man vil beholde og hvilke man vil fjerne? Skal det være tilfeldig, og hvordan sikrer man eventuelt det? Og risikerer man at en praksis som skal sikre en tilfeldig utvelgelse, kommer i konflikt med de medisinske hensynene som må tas? En praksis som skal sikre at valget er tilfeldig, kan for eksempel lede til at det gjenværende fosteret er det som ligger dårligst an til å makte resten av svangerskapet og fødselen.

I Danmark har man forsøkt å etablere en praksis som skal sikre et tilfeldig valg, men man behøver ikke være rakettforsker for å forstå at en slik skanse vil være vanskelig å forsvare. Det kan avdekkes stadig mer om fosteret stadig tidligere i fosterets liv, og fristelsen til å foreta valg – for eksempel mellom kjønn eller ut fra andre egenskaper – vil bli svært tydelig. Hvis ett av fostrene for eksempel mangler en finger – vil man da helst abortere dette fosteret, eller spiller det ingen rolle?

Hjelp. En fjerde grunn er denne: En del av dem som i dag blir gravide med tvillinger, trillinger eller firlinger, har fått hjelp til å bli gravide, altså det vi kaller kunstig eller assistert befruktning. I slike tilfeller kan man tenke seg at enkelte først får hjelp av helsevesenet til å bli gravide – for deretter å be om det samme helsevesenets hjelp til å fjerne ett eller flere av fostrene. Mange vil vel mene at mennesker som får behandling for å bli gravide, også må bære risikoen for at man blir gravid med flere enn ett barn.

En siste grunn til at mange reagerer, har nok mer med følelser å gjøre. Foreldrene, og kanskje de som fødes, vil hele sitt liv vite at barnet hadde en bror eller søster, som skulle vært født samtidig og delt livsveien med dem. Det kan, i det minste, oppleves som rart eller sørgmodig for noen.

Abort vil nok alltid forbli et etisk dilemma.

Innlegget var publisert i Vårt Land mandag 22. februar 2016.