En fredeligere verden?
Du får ikke ånden tilbake i flasken.
Publisert: 14. mars 2026
Debatten om atomvåpen har blusset opp igjen etter at den franske presidenten Macron i forrige uke varslet at landet vil ruste opp med flere atomvåpen og øke atomvåpen-samarbeidet med allierte europeiske land, blant annet ved å utplassere franske atomvåpen i andre land – kanskje til og med i Norge.
I Klassekampens leder 6. mars skriver redaktør Mari Skurdal at «Vi må si nei til atomvåpen!», som en reaksjon på VGs leder (4. mars), som sier «Ja til atomvåpen».
Men spørsmålet om man sier ja eller nei til atomvåpen, er egentlig ikke så interessant, for svaret er åpenbart «nei».
«Vi har skapt et våpen som kan bidra til vår egen utslettelse», skriver Skurdal. Det er umulig å være uenig i at en verden uten et våpen med et slikt vanvittig farlighetspotensial for menneskeheten ville være bedre enn en verden med slike våpen.
Uenigheten om atomvåpen handler snarere om hvilke strategier man mener er best for å nå visjonen om en verden uten atomvåpen. Her påpeker tilhengerne av en vestlig atomvåpenparaply at Vesten ikke kan ruste ned før Russland og Kina gjør det samme, mens motstandere av vestlige atomvåpen vil at Vesten skal ta initiativ til å ruste ned først – og i hvert fall ikke ruste opp, slik Frankrike nå har planer om.
Enkelte vil til og med argumentere for at eksistensen av atomvåpen har spart millioner av liv og skaper mer fred.
Men la oss si – for tankeeksperimentets skyld – at vi befinner oss i en atomvåpenfri verden. Hvordan vil en slik verden se ut?
For det første er det lite trolig at konflikter mellom stater opphører å eksistere dersom man tar atomvåpen ut av ligningen. For stater som føler seg truet eller som vil dominere andre stater, vil det være ekstremt attraktivt – trolig enda mer enn i dag – å besitte atomvåpen, både i det skjulte og åpent.
Det største problemet med en slik verden er altså at kunnskapen og teknologien som trengs for å lage atomvåpen fortsatt vil eksistere. Med andre ord: Du får ikke ånden tilbake i flasken.
Dette betyr at det må være en form for internasjonal kontrollmekanisme som hindrer at enkeltstater eller aktører skaffer atomvåpen (på nytt).
Aktører som Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) kan for eksempel ta på seg en slik rolle. Men hva om en stat nekter å la seg kontrollere?
En atomvåpenfri verden må derfor ha en form for «atomvåpen-politi», som i siste instans må bruke hard makt – slik USA og Israel hevder de gjør med den pågående krigen med Iran – for å hindre at enkelte land utvikler atomvåpen (igjen).
Dette er kanskje mulig å få til dersom alle verdens stormakter er enige og eventuelt går sammen om bruk av hard makt. Men hva om det er en stormakt som gjenvinner sitt ønske om å utvikle atomvåpen?
Direkte kriger mellom stormakter har så å si opphørt siden atomvåpenets oppfinnelse og spredning. Kan en verden uten atomvåpen redusere terskelen for at den neste stormaktsrivaliseringen blir en varm krig, fremfor dagens «handelskriger»?
Er det risiko for at konflikter, som firedagerskrigen mellom Pakistan og India i mai i fjor, ville blitt blodigere og vart lengre dersom landene ikke hadde hatt atomvåpen?
En atomvåpenfri verden er en bedre verden fordi den reduserer sannsynligheten for menneskets utslettelse. Men det er langt fra gitt at en atomvåpenfri verden vil bli en fredeligere verden.
Teksten er publisert i Klassekampen 12.3.2026.
Relatert
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
Europa ruster opp, mens Norge står på gangen
Energisikkerhet handler ikke bare om tilgang på energi
Norden har aldri vært viktigere
Hva kan Norden stille opp med mot Trump?
