Ganske gjennomsnittlige resultater fra Chàvez

Venezuela har fått til mye, men det er i tråd med de generelle utviklingstrekkene, og andre land skiller seg ut som bedre eksempler på fattigdomsbekjempelse, skriver Kristian Tonning Riise hos E24, hvor han går gjennom tall for fattigdomsreduksjon: Jeg undres derfor: Hvorfor det er Venezuela som er forbildet til norsk venstreside, og ikke Peru eller Brasil?

Kristian Tonning Riise

Publisert: 12. mars 2013

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita og forfatter av boken «Diktator i forkledning».

Når en revolusjonær posterboy dør, begynner kampen om hans ettermæle. Debatten om arven etter Hugo Chávez kommer til å vare i mange år, men innledningsvis kan det i hvert fall være greit å få noen harde fakta på bordet.

Jeg har skrevet mye om Chávez’ (manglende) demokratiske sinnelag og autoritære tendenser. En hel bok faktisk. Men i denne kronikken tenkte jeg å fokusere på noe annet. Chávez blir hyllet for sine resultater hva gjelder velferd og fattigdomsbekjempelse. Og det er riktig at Chávez har fått til mye på dette området, men det er grunn til å se på om resultatene virkelig er så utrolig mye bedre enn alle andre lands resultater.

Viser fattigdomsreduksjonen i Venezuela hva en revolusjonær, antiimperialistisk, rettferdighetssøkende godhet og moral kan oppnå, eller er den en del av en ganske bred, internasjonal trend mot bedre levestandard? Er fattigdomsreduksjon noe bare selverklært «gode» statslederne kjemper frem?

La oss begynne med noen tall fra Verdensbanken.

1) Underernæring fra 1992 til 2008

Mellom 1992 og 2008 gikk andelen underernærte i den venezuelanske befolkningen fra 10 prosent til 7 prosent. Det er gode tall. Men de er ikke eksepsjonelle. I Brasil var andelen i 1992 11 prosent av befolkningen, en andel som var redusert til 6 prosent i 2008. Venezuela var riktignok noe bedre enn nabolandet Colombia, som hadde en andel på 9 prosent i 2008. Colombia begynte imidlertid med 15 prosent underernæring i befolkningen.

Her er et knippe land:

Venezuela gikk fra 10 prosent av befolkningen til 7 prosent
Peru fikk fra 27 til 16 prosent
Brasil fra 11 til 6
Sri Lanka fra 28 til 20
Colombia fra 15 til9
Chile fra 7 til 5
Syria: Under 5 begge år

2) Forventet levealder fra 1990 til 2010

Forventet levealder i Venezuela i 1990 var 71 år. Innen 2010 hadde den økt til 74. Det er også en utvikling det er grunn til å være fornøyd med, men det ser ikke ut som den skiller seg så veldig fra de generelle utviklingstrekkene i andre land.

Hvis vi sammenligner med land som hadde noe av det samme utgangspunktet som Venezuela, så får vi et visst inntrykk:

Venezuela: fra 71 til 74 år
Romania fra 70 til 73
Saudi-Arabia fra 69 til 74
Serbia fra 71 til 74
Slovakia fra 71 til 75
Sri Lanka fra 70 til 75
Syria fra 71 til 76
Uruguay fra 72 til 76

Sammenlignet med samme knippe land som på forrige punkt, ser det slik ut:

Venezuela: 71-74
Peru: 66-74
Brasil: 66-73
Sri Lanka: 70-75
Colombia: 68-73
Chile: 74-79
Syria: 71-76

Venezuela scorer forholdsvis godt, men har en treigere utvikling enn de fleste andre landene.

3) Småbarnsdød (dødsfall blant barn under fem år av 1000 levendefødte) fra 1990 til 2010

I 1990 døde 33 av 1000 barn før de ble 5 år i Venezuela. Innen 2010 var dette nesten halvert til 18 pr tusen. På dette punktet er Venezuela i beste fall ganske middelmådig. Hvis vi ser på utviklingstempoet i andre land, som hadde et mye dårligere utgangspunkt enn Venezuela, er Chávez’ resultater ganske begrensede:

Land med liknende utgangspunkt:

Venezuela fra 33 til 18
Brasil fra 59 til 19
Jordan fra 38 til 22
Nicaragua fra 68 til 27
Macedonia fra 39 til 12
Mexico fra 49 til 17
Romania fra 37 til 14
Saudi-Arabia fra 45 til 18
Syria fra 28 til 16
Russland fra 27 til 12

Samme knippe med land som tidligere:

Venezuela: 33-18
Peru: 78-19
Brasil: 59-19
Sri Lanka: 32-17
Colombia: 37-22
Chile: 19-9
Syria: 38-16

4) Fattigdom

Hva så med fattigdomsbekjempelsen generelt? FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia, ECLAC (Economic Commission for Latin America and the Caribbean), har regnet på andelen av befolkningen med utilstrekkelige inntekter til å dekke grunnleggende behov.

Her ser vi en ganske formidabel reduksjon i Venezuela. Den er imidlertid ikke veldig mye større enn i Latin-Amerika generelt. Brasil startet med et bedre utgangspunkt enn Venezuela, men fattigdomsreduksjonen er ganske lik. Sammenligner vi med Peru har de oppnådd resultater som går Venezuela en høy gang.

Kilde: The Economist

Hvorfor Venezuela?

Oppsummert er det altså grunn til å konkludere at Venezuela har fått til mye, men at det generelt sett er ganske i tråd med de generelle utviklingstrekkene, samtidig som andre land i regionen skiller seg ut som bedre eksempler på effektiv fattigdomsbekjempelse.

I denne sammenligningen har jeg heller ikke sagt noe om hvordan fattigdommen er redusert. I Venezuela har Chávez brukt enorme summer på kortsiktig forbruk. (For ikke å nevne polariseringen og voldseksplosjonen). I Brasil og Peru bygger man i stedet bærekraftige institusjoner, et velferdssamfunn for fremtiden, og pragmatiske relasjoner med andre land.

Jeg undres derfor: Hvorfor det er Venezuela som er forbildet til norsk venstreside, og ikke Peru eller Brasil? Kan det kanskje være fordi Lula var en kjedelig sosialdemokrat, mens Chávez slår på de sedvanlige revolusjonspaukene….?

Jeg lar den siste henge i luften.

Innlegget er publisert hos E24 11.3.13. Tonning Riises bok kan bestilles eller lastes ned som pdf her.

Publisert: 25. april 2024