Autoritær sosialisme i LO-systemet
Autoritære svermerier vil alltid eksistere i politikkens ytterkanter, men det er oppsiktsvekkende at autoritært svermeri er organisert fra innsiden av LO. Bård Larsen i VG.
Publisert: 6. april 2016
Autoritære svermerier vil alltid eksistere i politikkens ytterkanter, men det er oppsiktsvekkende at autoritært svermeri er organisert fra innsiden av LO.
Under den kalde krigen var sosialistiske diktaturer gjenstand for beundring på deler av norsk venstreside. I dag fremstår slikt som fremmed og gammeldags. Samtidens sosialister (med unntak av Rødt) forsvarer liberalt demokrati med den største selvfølgelighet.
Likevel finnes det rester i venstrebevegelsen der tiden har stått stille. Relativt sentrale organisasjonsfolk uttrykker fremdeles sympati for et sosialistisk diktatur (Cuba) og et dysfunksjonelt sosialistisk hybridregime (Venezuela).
Fra innsiden av LO
Autoritære svermerier vil alltid eksistere i politikkens ytterkanter. Det er mer oppsiktsvekkende at autoritært svermeri er organisert fra innsiden av en av Norges største interesseorganisasjoner, LO, uten at den sentrale ledelsen tar tak i det. Å være begeistret for et udemokratisk land og folk som lever der er uproblematisk, men det bør påkalle betydelig undring at noen er begeistret for et diktatur.
LO har samarbeidet med den cubanske landsorganisasjonen CTC (Central Trabajadores de Cuba) i mer enn 16 år. Det er LO i Oslo som hovedsakelig administrerer kontaktene. CTC er den eneste lovlige fagorganisasjon på Cuba. Den er direkte underlagt kommunistpartiet og har ikke som formål å representere arbeidstagernes interesser, slik den gjør i Norge. Formålet er å være lokomotiv i den allestedsnærværende revolusjonære helheten, eller som andresekretær i CTC, Carmen Rodríguez uttrykker det: «Å mobilisere arbeidere rundt de viktigste oppgavene i landet». Det sitter til enhver tid representanter for uavhengige fagorganisasjoner innesperret i cubanske fengsler, men for LO virker ikke disse interessante å ha kontakt med.
Mye av samvirket mellom LO og CTC skjer gjennom Cubaforeningen, både i form av møtevirksomhet og studieturer til Cuba. Svein Mortensen, som gikk av som leder av internasjonalt utvalg i LO i Oslo i 2013, sitter i styret for Cubaforeningen. Han har fortid fra den indre kretsen i AKP (m-l). Leder av Cubaforeningen er Terje Enger, lokalpolitiker for SV på Ullensaker. Cubaforeningens formål er ifølge egen hjemmeside å «… støtte den cubanske revolusjon i kampen for å bevare det cubanske folkets frihet og sjølstendighet …»
Så langt jeg har kunnet registrere er alle møter om Cuba i regi av LO i Oslo uten kritiske innslag. Allikevel hevder Nina Brattvoll, rådgiver for Latin-Amerika i LOs internasjonale avdeling «at vi har et samarbeid med CTC betyr ikke at vi lukker øynene for kritikken mot det cubanske systemet». Men kritikken er ikke enkel å registrere.
Under et LO-møte i Oslo i mai 2015 uttalte generalsekretær i CTC i Havanna, Luiz M. Castañedo Smith, at fagbevegelsen på Cuba ikke trenger streikerett, fordi fagbevegelsens utfordringer blir løst før problemer oppstår. Partiet er altså det samme som folket og folket kan ikke være uenig med seg selv. Castañedo Smith hadde aldri hørt om at noen skulle ha vært arrestert for å ha drevet uavhengige fagbevegelser, eller andre politiske arrestasjoner.
Et «sosialistisk prosjekt»
I en reisereportasje fra Cuba skrev Mortensen at i motsetning til 1. mai-markeringer i Norge og andre «kapitaliske land med såkalt blandingsøkonomi», er dagskrav og lokale krav fraværende i Havanna på 1. mai: «Dette forklarer våre fagforeningskamerater med at slike ting løses på andre måter, gjennom fagbevegelsen, gjennom forhandlinger på arbeidsplassene og gjennom deltakelse i budsjettering og drift av virksomhetene.»
Til sammenligning har FN-organet Den internasjonale arbeiderorganisasjonen, ILO, en lang rekke ganger, og senest våren 2015, stilt krav til Cuba om retten til streik og retten til å skape uavhengige fagbevegelser. Anbefalingene ble ikke overraskende neglisjert av cubanerne. Det ser heller ikke ut til at LO i Oslo vektlegger dette.
I en kronikk i fagforeningsbladet Fri Fagbevegelse begrunnet Natalia Zubillaga (nestleder i LO i Oslo), og Ingunn Gjerstad, (organisasjonssekretær samme sted og vararepresentant for SV på Stortinget) sitt samarbeid med at CTC «deltar i et sosialistisk prosjekt», som «et alternativ til kapitalismen», der «vesentlige elementer er i samfunnets eierskap til de viktigste produksjonsmidlene og sosial rettferdighet». Derfor forsvarer LO «det cubanske folkets rett til å organisere samfunnet på andre premisser enn de kapitalistiske, og under egne demokratiprosesser».
Over til Trondheim
Under den årlige Trondheimskonferansen samles tillitsvalgte fra hele landet i regi av LOs lokalavdeling. I likhet med LO i Oslo er LO i Trondheim ledet og profilert av medlemmer som står mye lenger til venstre enn LO sentralt. Trondheimsavdelingen ledes av John-Peder Denstad, aktiv i partiet Rødt og før dette i AKP (m-l), til liks med forgjengeren Arne Byrkjeflot.
I 2016 vedtok konferansen en resolusjon der det ble forlangt at USA avslutter blokaden av Cuba. Organisasjonsfrihet var ikke tema. Deretter talte Cubas ambassadør til Norge. Frie og uavhengige fagorganisasjoner eller cubanske dissidenter var ikke representert. Det var derimot både Cubaforeningen og NKP, med høy sigarføring i Cuba-spørsmålet.
I tillegg ble det vedtatt en uttalelse som fastslo at det pågår en internasjonal «svertekampanjene rettet mot Venezuelas bolivarianske prosess». Delegatene til Bekymring for den katastrofale utviklingen i landet var fraværende. I stedet kunne man høre Venezuelas chargé d’affaires forrette om imperialistiske «trusler mot demokratiprosessen».
Revolusjonsromantikk
Den romantiske revolusjonsånden lever den dag i dag. Hva skyldes den? For å forstå, kan vi gå tilbake i tid. Olof Palme vakte stor oppsikt under sitt statsbesøk på Cuba i 1975. Under et massemøte i Santiago de Cuba holdt Palme en famøs tale, flankert av Fidel Castro, hvor Cuba ble hyllet som frihetens forpost: «Leve vänskapen mellan Sverige och Kuba! Leve solidariteten! Leve det självständiga och oberoende Kuba!»
Antiautoritære Palme tok altså et diktatur i forsvar. Det er vanskelig å forestille seg at Palme ikke var klar over at Cuba internerte og drepte opposisjonelle, var blindt lojalt mot Sovjetunionen og villige til å fyre av atomraketter mot USA i sosialismens navn.
Forhold som Vietnamkrigen og militærkuppet i Chile i 1973 spilte inn. Cuba representerte et lys i et mørke av vestlig imperialisme og CIA i en region preget av reaksjonære militærdiktaturer.
Statsviterne Stenberg og Dahlgren forklarer i en avhandling ved Lunds Universitet at Palmes syn på global rettferdighet og små staters rett til å sette egen agenda var avgjørende. «Men skjedde radikaliseringen til venstre på bekostning av demokratiet?», spør Stenberg og Dahlgren: «Ble sosialisttanken sterkere enn demokratitanken?»
Stenberg og Dahlgren forklarer at sosialismen historisk sett har rommet både demokrater og ikke-demokrater. På perifert vis var det altså ideologien som var fellesnevneren mellom Palme og hans syn på Cuba. Inntil Palmes tid som visepresident for Den Sosialistiske Internasjonale var medlemspartiene pålagt å være demokratiske sosialister, men under Palmes tid i ledelsen ble dette endret til partier som var «sosialistisk» orienterte. Skulle Castros parti også rommes under denne paraplyen?
Stenberg og Dahlgren er inne på noe sentralt. Sosialdemokratiet har vært preget av et dypt kritisk, men samtidig stemoderlig forhold til sine autoritære slektninger. Et anekdotisk eksempel er hvordan Arbeiderpartiet ganske uanstrengt – men kanskje med et skuldertrekk – feirer 1. mai på Youngstorget i selskap med NKP og stalinistiske Tjen Folket. Det samme fenomenet er tydelig når LO sentralt overlater Cuba-kontaktene til ytre venstre.
I tillegg har venstresiden delvis vært preget av en forestilling om at det venstreautoritære historisk sett springer ut fra gode, men forfeilede idealer. Tilsvarende tanker og manifestasjoner for det høyreautoritære på norsk moderat høyreside ville naturligvis skapt ramaskrik i offentligheten.
LOs mandat
Det er et kommunikasjonsproblem for LO at betydelige deler av organisasjonen lefler med autoritær sosialisme.
Som tidligere Ap-statsminister Odvar Nordli sa i 1974: «I den sosialistiske leir går det et grunnleggende skille mellom to idéretninger. Det er mellom den kommunistiske og den sosialdemokratiske. De kommunistiske regimer kaller seg selv for sosialistiske stater. Alle med litt innsikt i politiske realiteter vet at det er en grunnleggende forskjell på den form for sosialisme som her praktiseres og den som vi i norsk arbeiderbevegelse bekjenner oss til.»
Det er ikke nødvendigvis feil å snakke med – og påvirke – folk og organisasjoner under et diktatur. Muligens heller ikke CTC i en eller annen form – hvis målet er mer demokrati. Problemet er at dette arbeidet forvaltes av aktivister som ser ut til å gå god for regimet og regimets ideologi, og at LO sentralt lar det passere.
LO bør heller forsvare eget mandat og i tillegg knytte bånd med frie og uavhengige stemmer og organisasjoner på Cuba, som i likhet med LO kjemper for organisasjonsfrihet og demokrati.
Forøvrig kan dere lese mer om saken i mitt notat på Civitas hjemmesider her.
Kronikken var publisert i VG mandag 4. april 2016.
Relatert
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
