Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Valget av venezuelanske opposisjonsledere som vinnere av EUs fremste menneskerettighetspris er særdeles godt.
Publisert: 1. november 2024
Torsdag 24. oktober ble det klart at lederne av den venezuelanske opposisjonen, Maria Corina Machado og Edmundo González Urrutia, har vunnet EUs fremste menneskerettighetsutmerkelse – Sakharovprisen for tankefrihet.
Prisen er oppkalt etter den russiske dissidenten og menneskerettsforkjemperen Andrej Sakharov, og ble utdelt for første gang i 1988. Den gangen var det Nelson Mandela som fikk prisen. Senere vinnere av prisen inkluderer Malala Yousafzai, Denis Mukwege og Nadia Murad, som alle senere har vunnet Nobels fredspris.
At EU velger å gi institusjonens mest prestisjefylte menneskerettighetspris til opposisjonen i Venezuela, er helt fortjent.
Et stadig mer autoritært regime
Situasjonen i Venezuela har jeg skrevet om i Subjekt før. Økonomisk kollaps og et stadig mer autoritært regime har ført til at flere millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom.
Mellom syv og åtte millioner venezuelanere har forlatt landet. Dette tilsvarer om lag 25 prosent av befolkningen. Regimet i landet er autoritært og autokratisk. I demokratiindeksen til The Economist, Intelligence Unit (EIU), kommer Venezuela dårligst ut av alle landene i Latin-Amerika, og kategoriseres som et autoritært regime på linje med Russland.
Freedom House, en anerkjent ideell organisasjon som retter søkelys mot demokrati, menneskerettigheter og politisk frihet, rangerer jevnlig menneskers politiske rettigheter i ulike land. I rangeringen får Venezuela 1 av 40 mulige poeng når det kommer til politiske rettigheter. Til sammenligning får Russland 4 poeng, og Norge får 39.
Uredelig «valg»
Det var altså et dystert bakteppe da Venezuela denne sommeren holdt «valg». Jeg skriver i anførselstegn, fordi alle som vet litt om hvordan autoritære regimer holder på, skjønner at det i realiteten ikke var noe valg for den venezuelanske befolkningen.
Regimet har kontroll over statlige institusjoner, domstoler, valgrådet og store deler av mediene. Ikke overraskende «vant» landets autoritære president, Nicolás Maduro fra Sosialistpartiet, «valget». I det minste ifølge valgmyndighetene – som altså er styrt av den samme Maduro. Hverken regimet eller valgmyndighetene har presentert noen bevis for den påståtte valgseieren.
Den umåtelig populære opposisjonslederen, Maria Corina Machado, bestrider resultatet. Og opposisjonen har gjort en stor, demokratisk jobb for å bevise at presidentkandidat Edmundo Gonzalez vant med klar margin.
Regimet i Venezuela har jukset med valg før. Da opposisjonen vant kontroll over nasjonalforsamlingen i 2015, svarte Maduro-regimet med å ta fra den makt. Under presidentvalget i 2018 ble flere opposisjonspolitikere nektet deltagelse. Presidentvalget i 2018 er av nærmest samtlige internasjonale eksperter ansett for å være illegitimt.
I forkant av «valget» i 2024 gjorde regimet sitt for å ødelegge for opposisjonen. Flere opposisjonspolitikere, blant andre nevnte Machado, landets desidert mest populære politiker, ble utestengt fra å stille. Alt og alle som har hjulpet opposisjonen på noen måte, har blitt trakassert og/eller arrestert – til og medhoteller og restauranter som opposisjonen har brukt under valgkampen.
Det er rapporter om omfattende juks også i 2024. EU og andre har ikke fått lov til å stille med valgobservatører. FN bestrider legitimiteten til det såkalte valget. Carter-senteret, et av få anerkjente institutter som fikk observere prosessen, er klar på at valget i Venezuela både var i strid med internasjonale standarder og landets egne valglover.
De uavhengige valgobservatørene legitimerer opposisjonens bevis på at regimet tapte med knusende margin. Opposisjonen har trolig fått om lag 67 prosent av stemmene.
Rettferdighet, demokrati og rettsstat
Etter «valget» var det store demonstrasjoner i flere byer rundt om i Venezuela, blant annet nær presidentpalasset i hovedstaden Caracas. Også mange av de fattigste, som tidligere i vesentlig grad har støttet regimet, tok til gatene for å protestere mot Maduro.
Regimet har svart med omfattende vold, undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd. Siden «valget» har flere blitt drept av regimets håndlangere. Over 2.400 mennesker er arrestert, ifølge offisielle tall. De fleste er anklaget for terrorisme. Mange av dem er barn.
En venezuelansk domstol, kontrollert av Maduro, utstedte en arrestordre på valgvinner González, som nå har fått asyl og flyktet til Spania. María Corina Machado, den virkelige kraften i opposisjonen, forblir i landet for å fortsette kampen – riktignok i skjul, fordi regimet er ute etter henne.
Selv om situasjonen i Venezuela ser mørk ut, og Maduro-regimet trolig ikke forsvinner med det første, bør vi hylle dem som kjemper for å gjenopprette frihet og demokrati – særlig når det er som mørkest.
Opposisjonen i Venezuela kjemper for en fri og fredelig maktovergang, og for rettferdighet, demokrati og rettsstaten. Dette er verdier vi i den frie delen av verden ikke må ta for gitt. Derfor treffer EU særdeles godt med valget av årets vinner av Sakharovprisen for tankefrihet.
Innlegget er publisert i Subjekt 30.10.2024.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner
