Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien

Gudmund Hernes har irritert på seg både Civita og Rune Slagstad. Hvordan kunne det gå så galt for sosialdemokraten Hernes?

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 28. oktober 2024

Det har den siste tiden pågått en debatt i Klassekampen, om moderniseringen av det norske sosialdemokratiet og forholdet mellom stat og marked. Debatten åpnet med at Rune Slagstad i et essay 14. september spurte «når Sosialdemokratiet forlot sine kjerneverdier?» Slagstad mener at innføring av helseforetakene er et eksempel på en reform som bryter med sosialdemokratiske verdier. Slik jeg tolker Slagstad mener han det norske sosialdemokratiet har gått gjennom flere reformkompromisser som har ledet mot et mer markedsorientert sosialdemokrati i Norge. Han avsluttet sitt essay med å si at «Fusjonen av det byråkratiske og det kommersielle bærer bud om et system som knapt kan kalles sosialdemokratisk».

Slagstads eassy fikk svar av Gudmund Hernes 1. oktober. Hernes har en omfattende og interessant leksjon om at «markeder er altså statsinstitusjoner, og som statsinstitusjoner utgjør ethvert marked en regelboks.» Dette er ikke så dumt tenkt. Alle markeder er regulert i en viss forstand. Og hvordan vi regulerer kan ha mye å si for politiske mål om alt fra omfordeling til klimahensyn. Hernes fortjener derimot kritikk for å definere statens rolle for omfattende. Staten har riktignok en helt sentral rolle, men kvaliteten på staten er viktig. Det vil være en ulykke om staten vektlegges for sterkt slik at markeder ikke får virke. Dagens aktive næringspolitikk, som Hernes ser ut til å være kritisk til, fremskyndes dessverre av den vektleggingen av staten som Hernes gjør seg til talsmann for.

Et annet trekk med Hernes er at han er representant for et særegent trekk ved «eliten» blant norske sosialdemokrater. For dem er markedsøkonomien bare noe å samle på, hvis sosialdemokrater bestemmer. Markeder er nærmest en forlengelse av den sosialdemokratiske staten. Det synes som Slagstad deler min kritikk av denne sosialdemokratiske selvforståelsen i hans replikk til Hernes 15. oktober

Slagstads kritikk kommer derimot fra venstre: «Når det kommer til stykket, synes Hernes, overraskende nok, ikke å være interessert i en diskusjon av den markedsteknokratiske dreining Arbeiderpartiet foretok på slutten av 1900-tallet. En kan få inntrykk av at den ideologiske utvikling i det lenge statsbærende parti nærmest er en intern partisak.»

Her treffer Slagstad. For sosialdemokrater som Hernes burde klare å diskutere bedre med stemmer utenfor sosialdemokratiet. Hernes har en lei tendens til å tegne opp en stråmann av høyresidens syn på marked.

Hernes spør «når Slagstad skal ta farvel med sine feilantagelser». Hernes kommer også med et stikk til Civitas vektlegging av valgfrihet, uten å begrunne det nærmere. Han mener også at Slagstad kommer «med billige stikk til høyresiden.» På seg selv kjenner man andre, vil jeg si. Hernes hevder at vi ikke har forstått hvor omfattende staten er, og skriver at samfunnet ikke kan «deles i to – mellom «økonomiske og ikke-økonomiske» sfærer».

Men denne overdrevne vektleggingen av staten leder til nye feilantagelser om hva en markedsaktør er. Det er ikke slik at vi enten er naive markedsliberalister som fornekter statens funksjon, eller så erkjenner hvor viktig staten er, og mener at den er fundamentet for markeder. Det er snarere snakk om både – og. Markeder trenger både en ytre (rettslig) ramme og reguleringer for å fungere, men de er også selvregulerende. Dette er Hernes inne på når han skriver at næringsdrivende ikke er mot regler – «tvert imot: De etterspør dem. De er bare mot regler de taper på.» Her tilkjennegir Hernes markeder litt egen vilje, men den underdrives for å bygge opp under ideen om at markedet er en forlengelse av staten.

Hernes bommer likevel med sin antagelse om at alt starter med staten. Staten er bygget opp av mennesker, som blant annet ønsker seg orden og beskyttelse av eiendom. Aktørene i markedene tilbyr goder. De konkurrerer og utvikler seg for å kunne tjene penger. Det siste – egeninteressen –og dens funksjon misforstås av mange på den mer radikale venstresiden. Det fører til et kobbel av politisk motiverte feilantagelser om hvordan markeder virker, og hva fortjenestemotivet skal være godt for. Marxister ser ikke at vi som er tilhenger av kapitalisme ikke er det fordi vi synes det er så kjekt at kapitalister blir rike. Det er en fri markedsøkonomi, med konkurranse, som skaper best mulig velstand og velferd til flest mulig mennesker, vi støtter, for å si det med Adam Smith.

Men i den mer radikale enten/eller-hypotesen om markeder er egeninteressen helt frakoblet det «felles beste». Det er ikke plass til markedsaktørens egeninteresse av å tenke langsiktig, bygge opp et godt rennomme, levere kvalitet og tiltrekke seg både kunder og ettertraktet arbeidskraft. Markedsaktørenes vilje til å opptre på en god måte og fremme felleskapets beste, er kun drevet frem av statens regler og voldsmonopolet. Kjernen i Avkommersialiseringsutvalgets utredning er bygget på denne tesen: Egeninteressens negative side kan kun holdes i sjakk av staten. Skal staten kontrollere så mye, er det selvfølgelig fryktelig kostbart, og da kan den like greit levere tjenestene selv ved planøkonomisk styring. Men det blir, som vi vet, både frykteligere og dyrere.

Mange fortellinger om hvordan markeder fungerer er ikke sanne. Markedsaktører kan i likhet med offentlig ansatte, oppføre seg som kjeltringer, og derfor trenger vi en stat som håndhever lover og regler, men lureri er også noe som markedsaktører vet at er uklokt, fordi de er avhengige av godt omdømme for å bli valgt og tjene penger i markeder med konkurranse.

Professor i økonomisk historie, Einar Lie, har skrevet om hvordan norske kapitalister – på grunn av statlig oljepengebruk – hegner mindre om fri konkurranse enn før.

Næringslivet frykter ikke at en mer aktiv næringspolitikk skal gjenspeiles i høyere skatter. Hernes synes, i likhet med Lie, å være bekymret for næringsaktørers politiske innflytelse. Hernes’ frykt for næringslivets tilkarringsvirksomhet er som nevnt ikke feil, men den beste måten å holde frykten på avstand på, er en sterk, men begrenset stat, som lar markeder fungere, mens staten driver med sitt.

Innlegget er publisert i Minerva 26.10.2024.

Publisert: 28. oktober 2024