«Lives Matter»

Hvor langt bør offentlige myndigheter kunne gripe inn i den enkeltes frihet i kampen mot covid-19? Hva kan vi lære om dette fra lignende situasjoner tidligere?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 19. april 2021

Koronakommisjonen la denne uken frem sin rapport om regjeringens og helsemyndighetenes håndtering av covid-19-pandemien. Kritikken for det kommisjonen mente var en manglende beredskap mot en slik form for trussel var hard. Dessuten mente kommisjonen at regjeringen i visse situasjoner hadde handlet i strid med Grunnloven og menneskerettighetene, og at det var uklare ansvarsforhold knyttet til hvem som hadde ansvaret for hvilke beslutninger som skulle tas.

Den samme kritikken har media og den politiske opposisjonen grepet fatt i den senere tiden. Spesielt Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, som har beskyldt statsminister Erna Solberg for «å ha tatt så lett på beredskapen». Samtidig har langt færre mennesker mistet livet som følge av covid-19 i Norge enn i andre land. Hvis «liv betyr noe», kan vel ikke norske myndigheters innsats mot koronapandemien ha vært helt feil? Helsemyndighetene og regjeringen fikk da også ros fra koronakommisjonen for at da tiltak først ble satt inn, har det vist seg at disse har fungert godt.

Koronapandemien minner om en helt annen sykdom som ikke skyldes et virus som covid-19, men en bakterie kalt Mycobacterium tuberculosis. Denne er helt uvanlig i Norge i dag, men svært utbredt i andre deler av verden, og for hundre år siden var den årsaken til den største folkesykdommen i det moderne Norge: tuberkulose.

Mens det i dag bare registreres rundt 300 tilfeller av tuberkulose her i landet hvert år, og da primært blant mennesker fra land med høy smitte, var situasjonen for hundre år siden helt annerledes. Da var omtrent hvert femte dødsfall i Norge forårsaket av tuberkulose. 60 prosent av de døde var under 30 år.

Bare i årene 1901-1905, da Norge hadde en befolkning på rundt 2,1 millioner, viser tall fra Statistisk sentralbyrå at 35.254 mennesker døde av tuberkulose. I 1930 var folketallet økt til 2,8 millioner, mens tallet på tuberkulosedødsfall var sunket til 22.125 i femårsperioden. Hva kan forklare denne nedgangen på mer enn 10.000 dødsfall på et kvart århundre, selv i en tid med sterk befolkningsvekst og før det ble utviklet en vaksine mot tuberkulosen? Og hva kan forklare at tuberkulosen etter ytterligere et kvart århundre ble slått helt tilbake?

Noe av det kan forklares med at det i begynnelsen av forrige århundre ble bygget en rekke tuberkulosehjem og såkalte sanatorier rundt om i landet. Ett av de største og aller første i offentlig regi var Landeskogen på Grendi i Setesdal. Her ble den første tuberkulosepasienten innlagt 1. mai 1916, og på det meste rommet det ruvende bygget på mer enn 5000 kvadratmeter 134 sengeplasser, før driften ble lagt ned i 1961.

Etter en mangslungen historie som behandlingssted for utviklingshemmede, asylmottak og rehabiliteringssenter for rusmisbrukere, er Landeskogen i dag et internasjonalt fredssenter som absolutt er verdt et besøk når Norges-feriene setter inn til sommeren. Ikke minst fordi dette stedet står som et symbol på en mangeårig kamp mot en fryktelig sykdom.

Men viktigere enn de institusjonelle tilbudene som etter hvert ble utviklet i kampen mot tuberkulosen, var antagelig en økt bevissthet rundt smittevern og kontroll av tuberkuløse og deres livsførsel. Dette inkluderte bedre hygiene, sanitær- og boforhold, og økt fokus på ernæring. Men også oppfordringer om en ansvarsfull livsførsel fra de tuberkuløses side og i befolkningen generelt.

Dette siste gjelder også i kampen mot covid-19, og siden koronaviruset, som tuberkulosebasillen, smitter gjennom små dråper i luften, for eksempel når en person med ubehandlet lungetuberkulose hoster eller nyser, kan vi kanskje lære noe av en plakat Den norske Nationalforening mot Tuberkulosen fikk trykket for hundre år siden med teksten «Spytt ikkje på golvet! Host ikkje mot nokon!».

Noen år tidligere, i 1900, fikk Norge en egen tuberkuloselov. Det var faktisk den første av sitt slag i verden. Men loven ble møtt med mye kritikk og motstand fra liberalt innstilte politikere og andre som mente at den ga offentlige myndigheter altfor store fullmakter til å gripe inn i den enkeltes frihet for å hindre smitte og kreve varsomhet av den enkelte.

Et eksempel som ofte ble trukket frem, også av mange leger som utviste stor skepsis mot loven, var muligheten den ga for tvangsinnleggelse av tuberkuløse i «dertil egnede anstalter». I kampen mot covid-19 har langt mindre inngripende tiltak også blitt møtt med sterk kritikk, men denne gangen primært fra fremstående jurister. De har stilt spørsmål ved hvor langt offentlige myndigheter bør kunne gå i smitteverntiltak som griper inn i den private sfære og vår individuelle frihet for å sikre fellesskapets beste.

Når en ny bakterie eller et virus oppstår og sprer seg slik vi i dag opplever med koronapandemien, er det vanskelig å vite hvilke tiltak offentlige myndigheter kan og bør sette i verk for å motvirke spredning. Det gjelder også hvilken måte dette gjøres på, for at tiltakene skal oppfattes som nødvendige og derved legitime i befolkningen.

Uansett hvor godt utbygget et offentlig smittevern og kontrollregime er, vil det i situasjoner som dette alltid være vanskelig for helsemyndighetene og regjeringen å manøvrere når de egentlig ikke vet hva vi står overfor. Derfor er det også et individuelt ansvar å ta vare på vårt eget og andres liv i situasjoner som dette. Og, som vi lærte av kampen mot tuberkulosen: jo mer individuelt ansvar vi tar, jo mindre offentlig inngripen vil være nødvendig i vår private sfære. Så «Spytt ikkje på golvet! Host ikkje mot nokon!».

Innlegget var publisert i Fædrelandsvennen 17. april 2021.