norge — Bildet er tatt av Peggy und Marco Lachmann-Anke fra Pixabay.

Her er løsningene på kommuneproblemet

Vi trenger en ny kommunemodell som gir frihet til å løse oppgaver på egne premisser.

Publisert: 5. desember 2024

Avgjørelsen om å legge ned flere skolen i Innlandet har skapt stort engasjement. Dette er en nær sak for lokalsamfunnene. Det kjennes direkte og personlig for de som rammes.

Utfordringen er å identifisere de underliggende problemene, ikke bare det vi kan lese ut av overskrifter i enkeltsaker som disse. Dette dreier seg om dype, strukturelle problemer ved styringssystemet vårt, som vi er nødt til å løse på systemnivå.

Av hensyn til lokalsamfunnene som rammes, skolestrukturen og hele styringssystemets bærekraft, er vi nødt til å ta dette på alvor.

Politiske institusjoner må endres for å tilpasses endrende omstendigheter. De norske kommunene er intet unntak, og organiseringen av kommunene er moden for endring. Vi vet blant annet at staten styrer stadig mer av det kommunene driver med – og verre kan det bli.

Vi kan havne i en situasjon der staten spiser seg ytterligere inn i kommunenes oppgaveporteføljer. Det vil bety kroken på døren for lokaldemokratiet.

Etter Solberg-regjeringens kommunereform, har størrelsen på kommunene tatt for mye av fokuset i debatten. Helheten i kommunestrukturen er langt viktigere. Alternativene til dagens kommunale organisering både finnes, og burde vurderes.

Riktignok er både størrelse og struktur viktig. Ett av mange norske paradokser er hvor dyrt det er å drifte norske kommuner. Da OECD tidligere i år la fram sin rapport om norsk økonomi, var det flere som bet seg merke i sykelønnsordningen, som ble trukket fram som svært kostbar.

Noe som gikk under radaren til de fleste, var beskjeden om at norsk distrikts- og kommunepolitikk er for dyr: «Distriktspolitikken bør blir mer kostnadsbevisst. Man bør se på kommunestrukturen og vurdere sammenslåinger og mer samarbeid, i hvert fall for små kommuner.»

Dette er tung bør for mange. Motstanden mot kommunesammenslåinger har vist seg å være ekstremt sterk. Det er et paradoks. Samtidig som små kommuner og lokalsamfunn dør sakte, men sikkert ut, er de som bor der motstandere mot å reformere. Et godt konservativt prinsipp er å forandre for å bevare.

I stedet har vi nå fått endringer i kommunenes inntektssystem. Om det er et steg i riktig retning eller ikke, kan diskuteres. At det er et tiltak som kun vil ha begrenset effekt på problemet er derimot ganske tydelig.

Utvalget som i sin tid så på inntektssystemet, poengterte selv at mer må gjøres: «Økonomi alene kan imidlertid ikke løse alle kommunale utfordringer, og etter utvalgets syn er det for eksempel begrenset hva inntektssystemet kan gjøre for å møte økende utfordringer knyttet til ulik kapasitet og kompetanse mellom kommuner.»

Noe må altså gjøres, men hva?

Hva som kan gjøres finnes det flere svar på. Lite av dette er å finne i partienes partiprogrammer.

Og der ligger mye av problemet. De politiske partiene, med Høyre og Arbeiderpartiet i spissen, ser ikke ut til å ha ambisjoner for hvordan de skal gjøre kommunene mer robuste. Styringspartiene har abdisert som reformpartier.

Kommunene må settes fri til å gjøre oppgavene sine på en bedre måte enn dagens system tillater. Alternativet, å fortsette med samme system som vi har, innebærer at vi må godta skolenedleggelser.

Med fallende barnebefolkning vil noen skoler legges ned uansett, men å fortsette med business as usual snur ingen trender, det gir en sakte og sikker lokal forvitring, uten handlingsrom for kommunene. Det er ikke populært.

Noe som heller ikke ser ut til å være særlig populært, er kommunesammenslåing. Til tross for en rekke utredninger og rapporter, sist ut Generalistkommuneutvalget, som peker på at kommunesammenslåing er nødvendig om dagens system, der alle kommuner skal levere samme tjenester, skal opprettholdes.

Å opprettholde dette systemet burde ikke være et mål i seg selv, men heller å finne ut hvordan oppgaver kan løses på best mulig vis. Selve rammen for oppgaveløsningen må endres. Dette gjør reform nødvendig. Dersom kommunesammenslåing ikke er veien å gå, må man se på alternativene.

De mest sannsynlige alternativene er et system med:

Større innslag av frikommuner som er fritatt en rekke lover og regler.
Differensiert oppgavefordeling, der større kommuner har flere oppgaver og mindre kommuner har færre oppgaver som svarer til deres viktigste behov.
Samkommuner eller en lovpålagt form for interkommunalt samarbeid der kommunene i større grad jobber sammen, på formalisert vis, med tilknytning til en stor senterkommune.

Hvert av disse systemene åpner for at kommunene skal ha større frihet i oppgaveløsingen, slik at den kan tilpasses til lokale forhold som geografi, demografi og kommunens behov.

Dette står i sterk kontrast til dagens system, som krever at alle kommuner gjør alt likt. I systemer der det ikke finnes frihet til å prøve og feile går man glipp av viktig læring.

Og for øvrig mener jeg at fylkeskommunen må legges ned.

Spørsmålet er hva partiene ønsker å gjøre. Akkurat nå er det ingen visjoner å finne, kun økonomisk brannslukking. Det er synd for lokaldemokratiet.

Teksten er publisert i Nationen 3.12.2024.

Publisert: 4. desember 2024