Ny abortlov
Forslaget til ny abortlov bør kunne legge grunnlaget for en saklig og respektfull debatt
Publisert: 4. januar 2024
I desember kom Abortutvalgets utredning, NOU 2023:29 Abort i Norge. Ny lov og bedre tjenester.
Jeg må si at jeg alt i alt er positivt overrasket over utredningen.
Utvalget står samlet om det aller meste. Det i seg selv har en egenverdi på et område som er sensitivt, og der holdningene og meningene i befolkningen er svært delte.
Utredningen er oversiktlig og informativ, og den er skrevet i et språk som gjør det enkelt for de fleste å sette seg inn i de ulike problemstillingene.
Utvalget greier, på en respektfull måte, å redegjøre for ulike holdninger til abort, fra de som mener at livet er hellig fra unnfangelsen – til de som mener at abort er etisk forsvarlig frem til fødsel, og fra de som mener at kvinnen selv alltid skal kunne bestemme – til de som mener at også fosteret har egne interesser og derfor må gis et rettsvern.
Utvalget står i bunn og grunn ganske samlet i sin beskrivelse av abort: Det er et etisk vanskelig felt, der ulike verdier kan komme i konflikt med hverandre, og der det må tas hensyn til både kvinners autonomi og selvbestemmelse og respekten for det ufødte liv.
Dette kommer tydelig frem blant annet i forslaget til ny formålsparagraf, første ledd:
«Loven skal sikre gravide likeverdig rett til abort og tilgang til trygge aborter, ivaretakelse og støtte. Samtidig skal loven sikre respekten for det ufødte liv.»
Det er også påfallende hvordan utvalget er opptatt av å styrke veiledningen og oppfølgingen etter en gjennomgått abort. Måten disse temaene behandles på, viser tydelig at utvalget, slik jeg forstår det, ikke betrakter abort som en vanlig helsetjeneste.
Det er også verdt å nevne at to av de spørsmålene som det har vært mest oppmerksomhet omkring de senere år, nemlig abortlovens paragraf 2c, der egenskaper ved barnet kan være et selvstendig grunnlag for abort etter utgangen av 12. uke, og fosterantallsreduksjon, i høy grad blir problematisert av utvalget.
Utvalget skriver eksplisitt at det ønsker å «tydeliggjøre at eugeniske hensyn ikke gir grunnlag for abort», og det vil fortsatt ha egne prosedyrer og nemndbehandling av søknader om fosterantallsreduksjon, blant annet fordi det ikke kan likestilles med abort.
Abortlovens paragraf 2c foreslås erstattet av to nye paragrafer 5c og d, og det kan fremstå som litt uklart hva forskjellen består i. Men slik jeg leser det, skal det, etter utvalgets oppfatning, i større grad legges vekt på kvinnens og familiens samlede situasjon, slik at egenskaper ved fosteret ikke, eller i mindre grad, kan være en selvstendig abortgrunn.
Det minner faktisk i mangt og mye om det som har vært diskutert før. Jeg skrev blant annet dette i 2018, da temaet var oppe til debatt:
«Diskusjonen om abortlovens paragraf 2c er egentlig ganske enkel: Skal egenskaper ved barnet, for eksempel at det er fare for at det har Downs syndrom eller leppe- og ganespalte, være et selvstendig abortkriterium ganske langt ut i svangerskapet – eller skal det å innvilge en abort når du nærmer deg levedyktighetsgrensen kreve noe mer enn at barnet ikke er “perfekt”? Bent Høie og Erna Solberg har sagt at de fortsatt vil at sykdommer som ikke er forenelige med liv skal være et selvstendig kriterium, og at de vil at vi for fremtiden skal legge større vekt på kvinnens syn på sin egen situasjon. Man kan altså si at graden av selvbestemmelse øker med den loven Solberg ønsker seg, men at egenskaper ved fosteret (unntatt sykdommer som ikke er forenelig med liv) fjernes som et helt selvstendig kriterium. Hun vil, slik hun ser det, fjerne en diskriminerende bestemmelse i loven, og hun gjør det for å forebygge: Hva som i fremtiden vil bli betraktet som sykdommer eller lite ønskverdige egenskaper, er det ingen som vet.
Det er, som sagt, helt ok å argumentere mot Erna Solberg og KrF. Men argumentene må henge sammen. Dette er ikke et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort, for det er ikke selvbestemt abort etter utgangen av 12. uke i Norge. Det er heller ikke et angrep på kvinner som ikke er i stand til å ta imot et barn med f.eks. Downs syndrom, fordi det, etter Erna Solbergs oppfatning, skal legges større vekt på kvinnens syn på egen situasjon.
Men: Det er et moralsk og prinsipielt veldig viktig standpunkt om at vi ikke bør ha lover i Norge som gjør at noen mennesker anses som mer eller mindre verdifulle enn andre.»
Utvalget har også en lang rekke andre forslag, blant annet knyttet til abortnemndene, men også her står utvalget samlet.
Det store stridsspørsmålet vil være knyttet til paragraf 4 i forslaget til ny abortlov, der utvalgets flertall mener at gravide skal ha rett til abort til utgangen av 18. svangerskapsuke.
Et mindretall på to medlemmer vil at grensen fortsatt skal gå ved utgangen av 12. uke, mens et mindretall på én vil ha en grense på 22 uker.
Hele utvalget er enig om at «levedyktighetsgrensen» skal være som nå, det vil si ved utgangen av 22 uker, da abort ikke lenger er tillatt, med mindre det er klart at fosteret vil dø under svangerskapet eller kort tid etter fødselen.
Utvalget diskuterer om det er noe spesielt med 12, 18 eller 22 uker som gjør at grensen bør settes akkurat der. Eller, for den sakens skyld, et helt annet sted, som for eksempel 10, 14, 16 eller 24 uker, som vi finner eksempler på i andre land.
Det kan være vanskelig å finne slike «knekkpunkter» i graviditeten som gjør at man lett finner en «logisk» grense, og jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her.
Det mest interessante, etter min mening, er nemlig at flertallet som ønsker 18 uker, og mindretallet som ønsker 12 uker, i grunnen kan argumentere ganske likt.
Flertallet legger vekt på tre forhold: 1) Å sikre gravides autonomi og selvbestemmelse. 2) Å beskytte respekten for det ufødte liv. 3) Å videreføre faktisk praksis i dag.
Nøyaktig det samme kan mindretallet si: De vil sikre den gravides autonomi og selvbestemmelse, de vil beskytte respekten for det ufødte liv, og de vil følge samme praksis som i dag. Dermed blir det særlig vektleggingen av disse ulike hensynene som blir forskjellig.
Det vil riktig nok være en nemndbehandling mellom 12. og 18. uke etter mindretallets forslag (og først etter 18. uke med flertallets forslag), men som det fremkommer av utredningen, kan nemndene også være til hjelp. Dessuten skal hele nemndordningen endres for å unngå de svakheter den har i dag.
I SSBs velgerundersøkelse fra 2021 fremkommer det at 77 prosent støtter et system med selvbestemt abort.
47 prosent mente at grensen for selvbestemt abort burde gå ved uke 12, mens 31 prosent mente at grensen burde gå ved uke 18, og 14 prosent ved uke 22. Til sammen 23 prosent ønsket ikke et system med selvbestemt abort.
Abortutvalget har, etter min mening, lagt grunnlaget for en saklig og respektfull debatt.
Mer fra bloggen
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
Ny abortlov: «Nytt nasjonalt kompromiss»?
Venstres magefølelse
Bortforklaringer om abort i Dagsavisen
