Kan det bli FOR enkelt å betale skatt?
Det var ikke gøy å fylle ut selvangivelsen, så for de fleste er det en lettelse å slippe. Men er utviklingen – ut fra et demokratisk perspektiv – bare god? Kan det bli for enkelt å betale skatt? Kristin Clemet blogger.
Publisert: 20. juni 2019
Det blir stadig enklere å betale skatt.
Det er ikke så mange år siden vi kunne bruke dagevis på å fylle ut selvangivelsen og til slutt kjøre til Rådhuset for å levere den i en stor postkasse innen fristen gikk ut ved midnatt.
Nå trenger mange av oss ikke å gjøre noen ting. Alt går automatisk. Når det gjelder innkreving av skatt er offentlig sektor på sitt mest effektive og moderne.
Det var ikke gøy å fylle ut selvangivelsen, så for de fleste er det en lettelse å slippe. Men er utviklingen – ut fra et demokratisk perspektiv – bare god? Kan det bli for enkelt å betale skatt?
I Nyhetsmorgen på NRK i dag har vi hørt mye om at dette er dagen hvor svært mange skatteytere får en epost fra skatteetaten om skatteoppgjøret for 2018. Men nyheten fremstilles nesten som om vi har vunnet i Lotto. “I dag kan mange glede seg til å få skattepenger på konto”, sier NRK – som om Skatteetaten sender oss en gave.
For et par år siden skrev Ottar Hellevik en begeistret artikkel om nordmenns skattevilje. Han er en av forskerne bak den store verdiundersøkelsen Norsk Monitor, og han kunne fortelle oss at skatteviljen blant nordmenn hadde økt radikalt siden årtusenskiftet. At dette ble fremstilt som svært positivt, må nok sees i sammenheng med Ottar Helleviks politiske ståsted. Han er, i likhet med de fleste forskere, godt plassert på venstresiden, og mener nok at økt skattevilje er et tegn på at vi er blitt mer solidariske og snille.
Men Hellevik var for rask med å trekke konklusjoner, slik min kollega Lars Kolbeinstveit påviste. Han hadde nemlig “glemt” at Norge er i en unik posisjon gjennom den enorme fellesformuen vi har. Den finansierer nå cirka hver sjette krone på statsbudsjettet, hvilket vil si at Norge kan ha mye høyere offentlige utgifter enn inntektene som kommer fra skatt skulle tilsi. Vår velferdsstat er rett og slett ikke skattefinansiert – den er skatte- og oljepengefinansiert. Norge kan derfor ha verdens største offentlige sektor målt som andel av BNP for fastlands-Norge uten at vi har verdens høyeste skattenivå.
På sikt blir ikke dette like lett. Oljeinntektene vil gradvis få mindre betydning, og gradvis vil en større andel av de offentlige utgiftene måtte finansieres med skatt. Hvor stor skatteviljen da er, gjenstår å se.
Jeg lurer også på om det er i ferd med å bli for enkelt å betale skatt. Arbeidsgiverne hjelper staten med å trekke oss for skatt før vi får utbetalt lønn. Staten kan samle inn all informasjon om vår økonomi direkte fra arbeidsgiverne og bankene. Og skattemeldingen kommer ferdig utfylt. Skattedirektøren oppmuntrer oss riktig nok til å sjekke skattemeldingen, men mange gjør det nok ikke.
En grunn til at skattedirektøren ønsker at vi skal sjekke skattemeldingen, er at det ikke skal skje feil – hverken i den ene eller andre retningen. Vi skal hverken betale for mye eller for lite i skatt – vi skal betale riktig skatt.
Men dette bør ikke være den eneste grunnen til at vi interesserer oss for hva vi betaler i skatt.
Vi bør også interessere oss, fordi vi bør engasjere oss i hvordan skattepengene brukes og hva de brukes til. Vi har hatt tilløp til en slik debatt i forbindelse med den siste anbudskonkurransen om ny tog-avtale, men det er egentlig forbausende å se hvor lett norske politikere kan håndtere debatter om sløsing og overforbruk av offentlige midler uten at velgerne reagerer. I den grad vi har debatter om sløsing, dreier det seg ofte om symbolpolitikk som f.eks. reiseregninger eller direktørlønninger. Det er selvsagt viktig nok å diskutere, men rent beløpsmessig er det en bitte liten bagatell i forhold til de gigantiske summene som vi over år kan ha kastet bort, fordi NSB ikke har hatt konkurranse på jernbanen.
Hvordan er det mulig for norske politikere å ta så lett på bruken av borgernes penger?
Jeg tror det har sammenheng med de to forholdene jeg har nevnt: De ekstra oljepengene og den “usynlige” måten vi betaler skatt på, har gjort at vi ikke lenger er så opptatt av hvordan våre felles midler brukes og om de kan brukes på en mer effektiv og nøysom måte. Jeg syns ikke at det er helt problemfritt, selv om det er deilig å slippe å fylle ut selvangivelsen.
Som jeg skrev i Aftenposten forleden, er bompengeprotestene kanskje en indikasjon på at folk flest faktisk er opptatt av hva de betaler i skatt og hva pengene går til når det blir tydelig hva de betaler. Det er i så fall sunt og bra.
Jeg vet ikke om det er sant, men jeg har hørt at Fremskrittspartiets Ungdom en gang i tiden gikk inn for å få et system, der lønnstakerne får utbetalt brutto lønn for deretter å betale skatt. Det ville synliggjøre og tydeliggjøre hva vi faktisk betaler og kanskje øke interessen for bruken av midlene og dermed for politikk.
Jeg vil ikke foreslå et slikt system eller at det skal bli vanskeligere å betale skatt.
Men jeg syns bompengeprotestene, oljepengene, den sterke forenklingen av skatteoppgjøret og måten vi retorisk nå snakker om det på, bør få oss til å reflektere over om vi kanskje trenger en bedre debatt om sammenhengen mellom innsats, verdiskaping, skatt og offentlig forbruk.
Blogginnlegget var publisert på Clemets blogg 20. juni 2019.
Mer fra bloggen
Karl Munthe-Kaas, Arbeiderpartiet og formuesskatten
Klassekampen trenger lønnsomme bedrifter
NæringslivNæringspolitikkSkatt og avgifter
Vi må diskutere skatt, og det er fint at debatten er litt ideologisk
Tendensiøst i BT om formuesskatt
Ytre venstres demokratisyn
