Høyre flyr høyt på meningsmålingene.

Etter en nedgang på målingene før valget, som var helt som forventet, og en ytterligere nedgang etter valget, antagelig på grunn av Erna Solbergs habilitetssak, er partiet igjen på vei oppover. På gjennomsnittet av de målingene som hittil har kommet i februar, ligger Høyre ni prosentpoeng over Arbeiderpartiet.

Det er lettere å forklare hvorfor det går så dårlig for Arbeiderpartiet enn å forklare hvorfor det går så bra for Høyre.

Valgforskningen etter 2021-valget tyder ikke på at velgerne er på jakt etter store ideologiske endringer. Det er blant annet ingenting som tyder på at velgerne har ønsket den venstredreiningen de har fått langs offentlig/privat-aksen.

Det kan snarere virke som at velgerne vil ha en ganske moderat og pragmatisk politikk.

Min hypotese er at folk vil ha et trygt og kompetent lederskap, som både har kontroll på utenriks- og sikkerhetspolitikken og på den økonomiske politikken, og at velgerne mener at det er Høyre og Erna Solberg som nå kan gjøre dette best.

Høyre er også i en gunstig posisjon, fordi typiske Høyre-saker nå er viktige. Det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken, der både Arbeiderpartiet og Høyre tradisjonelt har hatt stor troverdighet, og det gjelder den økonomiske politikken og «lommebok-spørsmålene», som også passer Høyre godt.

Forleden fikk Høyre dessuten en gavepakke av regjeringens Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, det såkalte finanspolitikkutvalget.

Ser vi litt stort på det, var rådene som kom, god Høyrepolitikk: Den offentlige utgiftsveksten må ned. Vi må slutte med «aktiv næringspolitikk», som i virkeligheten ofte er subsidiepolitikk. Vi bør følge opp Sysselsettingsutvalgets anbefalinger om å gjennomføre endringer i de helserelaterte ytelsene og dermed øke arbeidstilbudet. Og vi bør vurdere å gjennomføre skattelettelser fremfor å øke de offentlige utgiftene; kanskje kan det til og med føre til en bedre fordeling.

Lederen for utvalget, professor Ragnar Torvik, som også ledet Skatteutvalget, mener for eksempel at både skatten på arbeid og formuesskatten må reduseres, fordi det er skadelige skatter.   

Uttalelsen fra utvalget viser at Norge, høyst sannsynlig, nå har verdens høyeste skattenivå. Vi ligger over Danmark, som hittil har vært kjent for å være «verdensmester» i skatt, og det gjelder enten vi måler skattenivået som andel av BNP for fastlands-Norge eller som andel av BNP.

Situasjonen er faktisk oppsiktsvekkende.

Utgiftene på vårt statsbudsjett er nemlig ikke bare finansiert av skatt fra fastlands-Norge. Cirka én femtedel er finansiert av «gratis» oljepenger.

Så hvordan kan det ha seg at vi, som har mye mer penger enn alle andre land, både fordi vi har et av verdens høyeste skattenivåer og «gratis» oljepenger, ikke har bedre offentlige tjenester enn våre naboland?

En hypotese kan være at vi har en mindre effektiv offentlig sektor enn våre naboland, og at vi har en politisk kultur som ikke har fantasi eller mot til å «løse» problemer på andre måter enn ved å øke de offentlige utgiftene.

Og dette understreker også utvalget: Det er viktig å identifisere og prioritere tiltak som vil bidra til produktivitetsvekst.

Utfordringene blir ikke mindre i tiden som kommer.

De offentlige utgiftene til helse- og omsorgstjenester kommer til å vokse på grunn av endret demografi, og vi trenger mer penger til forsvar og sikkerhet og til å forebygge og reparere klimaskader.

Men utfordringene burde likevel passe som hånd i hanske for et parti som Høyre.

Høyre var jo kjent for å ville dempe veksten i offentlige utgifter, for å sørge for gode rammevilkår for privat næringsliv, for å styrke arbeidstilbudet, slippe til private i velferden og gi skatteletter til familier og bedrifter. Også EU-medlemskap kan plutselig bli livsviktig for Norge.

Men vil Høyre greie å være Høyre?

Jeg er ikke sikker.

Høyre har, uten tvil, beveget seg mot sentrum under Erna Solbergs ledelse.

De klassiske høyresakene har ikke vært så viktige, heller ikke i velgernes øyne. Både Norge og staten har gjennomlevd en gullalder på 2000-tallet, og det har ikke vært behov for å prioritere så mye. Vi kunne bruke mye penger på offentlige budsjetter uten at det fikk konsekvenser for inflasjon eller renter.

Konsekvensen er at utgiftskulturen preger Høyre sterkt. Også Høyres politikere elsker å øke de offentlige utgiftene og er, som alle andre politikere, overbevist om at man blir upopulær, hvis man ikke øker de offentlige utgiftene mest mulig.

Høyre og de andre borgerlige partiene er samtidig under sterkt press for å gjennomføre lettelser i eierbeskatningen i Norge. Å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital fremstår som en bagatell på statsbudsjettet, men den politiske kulturen gjør at det nesten er umulig.

Så spørsmålet er: Greier Høyre å ta mot til seg og foreslå skattelettelser for arbeid og norsk privat eierskap, effektivisere offentlig sektor og kutte i offentlige utgifter som ikke er så viktige? Vil Erna Solberg stake ut en kurs for Høyre som er litt mer borgerlig?

Eller vil taktiske hensyn tilsi at både Høyre og de andre partiene fortsetter som før og utsetter ubehaget enda mer?

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har åpenbare problemer.

Men Høyre har også sine.