Det kan hende at Jan-Erik Larsen, hans datter Sissel Kruse Larsen, som er statssekretær i Finansdepartementet, og hennes ektefelle Kristian Mykleset, er kriminelle eller opererer i etisk problematiske gråsoner for at kommunikasjonsbyrået Kruse Larsen skal tjene penger på det. Dersom de gjør det, vil det være en form for regel- og/eller lovbrudd og selvsagt sterkt kritikkverdig.

For at de skal gjøre dette, må minst én av to betingelser være til stede: De må enten ha store problemer med å håndtere taushetsbelagt informasjon og forstå lov- og regelverk og dessuten ha problemer med å utøve godt skjønn. Alternativt, eller kanskje i tillegg, må de være skruppelløse og uten integritet.

Og slik kan vi i grunnen tenke om alle mennesker. Det kan hende at alle de vi treffer og kjenner, i virkeligheten er lovbrytere og uten moral. Vi kan jo ikke vite sikkert.

At de fleste av oss likevel ikke tror dette om andre, er et viktig trekk ved det norske samfunnet.

Vi er et samfunn med svært høye tillitsnivåer, fordi vi stort sett stoler på institusjonene, herunder myndighetene, og på våre medmennesker. Det er et enormt gode, fordi det både skaper et mer effektivt samfunn og et samfunn som det er mye mer behagelig å leve i, enn samfunn med lav tillit, der man alltid må kikke seg over skulderen.

Men høy tillit betyr ikke blind tillit. Derfor har vi en rekke mekanismer for blant annet å kontrollere makten. Våre politiske ledere i departementene, for eksempel, er «gjerdet inne» av en lang rekke lover, regler og veiledninger, og av kontrollmekanismer som for eksempel Stortingets kontrollvirksomhet, ulike tilsyn og Riksrevisjonen – og mediene når de er på sitt beste.

Det er for eksempel helt naturlig at mediene er opptatt av bindinger: Har statsråder eller statssekretærer bindinger til personer, miljøer eller interesser som potensielt kan sette dem i en vanskelig situasjon? Kan de risikere å bli truet, lokket eller fristet til å gjøre noe de ikke bør gjøre?

Dette kan mediene gjerne undersøke, og slik sett har ikke Nettavisen gjort noe uvanlig eller galt. Det er helt legitimt å stille spørsmål om hvordan Sissel Kruse Larsens forbindelser til ektemannen og faren, som begge er medeiere i kommunikasjonsbyrået Kruse Larsen, håndteres. Men hvis Nettavisen ikke har holdepunkter for å mene at det har foregått noe ureglementert, må den i utgangspunktet legge til grunn at håndteringen er korrekt. Og når avisen får svar, kan den ikke, uten holdepunkter, legge til grunn at svaret er en løgn.

Det er dette som er så ille med Hans Geelmuydens metode. Han insinuerer, og skriver innimellom rett ut, at det foregår en form for lyssky virksomhet. Og når han og Nettavisen får klare svar som forsikrer oss om at det ikke foregår noe ureglementert, tror han ikke på svarene. Han fortsetter bare å mistenkeliggjøre navngitte personer uten å legge frem den ringeste form for dokumentasjon. «Men det SKL skriver her tar du for god fisk?», skriver han sarkastisk til en kommentator som syns svaret fra Sissel Kruse Larsen var oppklarende og godt. Og han har varslet at Nettavisen ikke gir seg, men kommer med mer – uten å si noe om hva som kommer.

Da Hans Geelmuyden skrev sin siste kommentar, som for øvrig mange, inkludert jeg selv, har reagert på, la han den ut på Facebook. Jeg har kikket igjennom alle kommentarene som han har fått der. Kun én person kan sies å tilføre saken noe seriøst og substansielt – samtlige andre har bare blitt oppmuntret til å uttrykke mer eller mindre plump politikerforakt.

Kjernen i «løsningen» som Geelmuyden forfekter, er at vi ikke kan tillate visse typer forbindelser, fordi vi ikke kan utelukke at de det gjelder, enten ikke greier eller ikke vil følge demokratiets spilleregler. Det som, ifølge Geelmuyden, er ille i denne saken, er, så vidt jeg forstår, at Sissel Kruse Larsen er statssekretær for finansminister Jens Stoltenberg, samtidig som hennes far, Jan-Erik Larsen, var statssekretær for statsminister Jens Stoltenberg for 25 år siden og nå driver et kommunikasjonsbyrå.

Man kan ikke påstå at det i seg selv er et håpløst argument.

Men, skal det fremføres, må det være prinsipielt:

Det bør ikke knyttes til en uttalt og, sett fra utsiden, grunnløs, mistanke om at akkurat de det nå gjelder, ikke vil eller kan følge lov- og regelverk eller opptre etisk.

Og, det må selvsagt gjelde i alle tilfeller hvor det er fare for maktmisbruk, fordi folk er slektninger eller har andre nære relasjoner. Geelmuyden er opptatt av at «politikk og butikk» ikke skal blandes. Men vi kan selvsagt heller ikke tillate at for eksempel «forvaltning og butikk» eller «domstol og politikk» blandes. Eller at folk som arbeider med sterkt taushetsbelagte oppgaver, lekker.

Så hvordan skal vi hindre dette?

Skal vi legge til grunn at folk stort sett har den integriteten og de evnene som skal til for å håndtere lov- og regelverk, eller skal vi rett og slett nedlegge forbud mot å bli rekruttert til visse yrker, posisjoner og verv, fordi en nær slektning har en posisjon som kan utnytte forbindelsen?

Geelmuydens standpunkt vil få konsekvenser for enormt mange mennesker og nærmest forvandle Norge fra et samfunn basert på tillit til et samfunn basert på mistillit.

Jeg foretrekker at vi bevarer det frie og tillitsbaserte samfunnet som vi har, der vi betraktes som selvstendige individer og ikke som slaver av våre nære relasjoner.

Og at vi betraktes som uskyldige inntil det motsatte er bevist.