Nettavisens gravejournalister Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant, med Hans Geelmuyden på slep, har kastet seg over statssekretær Sissel Kruse Larsen i Finansdepartementet.

Det er etter hvert skrevet utallige artikler og virvlet opp mye støv, og på finurlig vis greier Nettavisen å få folk til å kreve Sissel Kruse Larsens avgang.

Men hva dreier saken seg egentlig om?

Sissel Kruse Larsen er en mangeårig medarbeider av Jens Stoltenberg, da han var NATO-sjef. Da han ble finansminister, ble hun også en av hans statssekretærer. Han har til sammen fire statssekretærer og to politiske rådgivere.

Sissel Kruse Larsen er også datter av sin far, Jan-Erik Larsen, som var statssekretær for Jens Stoltenberg i Stoltenbergs første regjering i 2000-01, og han er nå en av eierne i og daglig leder i kommunikasjonsbyrået Kruse Larsen.

Kruse Larsen har ni aksjonærer, hvorav Modin AS er én. Modin er et lite familieselskap som driver med helt andre ting enn kommunikasjon. Der eier Jan-Erik Larsen 80 prosent, mens hans to svigersønner eier henholdsvis 10 og 5 prosent. Ingen av dem er har noen rolle eller aktivitet i kommunikasjonsbyrået Kruse Larsen.

Den svigersønnen som eier 10 prosent, er Sissel Kruse Larsens ektemann. Han eier altså indirekte 2,5 prosent av kommunikasjonsbyrået Kruse Larsen.

Så for å oppsummere: Ingenting av dette er oppsiktsvekkende, illegitimt eller ulovlig.

Alle som har sitt daglige virke i statsforvaltningen og kommuneforvaltningen (inkludert kommunestyrerepresentanter) er underlagt forvaltningslovens bestemmelser om habilitet. Reglene gjelder selvsagt også for Sissel Kruse Larsen.

Habilitetsreglene skal sikre at avgjørelser i forvaltningen er korrekte, opprettholde tilliten til forvaltningen og beskytte beslutningstakere mot tvil om deres upartiskhet.

En person er inhabil, dersom det foreligger forhold som kan svekke tilliten til hans eller hennes upartiskhet. Det kan forekomme mange typer situasjoner som kan lede til inhabilitet, f.eks. nært vennskap eller nært slektskap til en person som er part i saken og for eksempel har økonomiske interesser i den.

Habilitetsreglene er saksbehandlingsregler, og det er ingenting galt i å være inhabil. Er man inhabil, overtar bare noen andre behandlingen av saken.

Det er den enkelte medarbeider selv som må vurdere sin egen habilitet. Men han eller hun kan be om hjelp til å vurdere den, for eksempel av kolleger eller av Lovavdelingen i Justisdepartementet. Dessuten får man ofte automatisk hjelp, fordi kollegene vet hvilke bindinger man har.

Dersom man ved en feil behandler en sak mens man er inhabil, kan vedtaket bli kjent ugyldig.

Dersom man helt bevisst behandler en sak, enda man vet at man er inhabil, kan det, i verste fall, føre til erstatningsansvar. Men det mest alvorlige er selvsagt at man bidrar til å svekke tilliten til forvaltningen.

Å være «uvitende inhabil» betyr at man ikke vet, eller ikke kunne vite, at man er inhabil. Men selv om man ikke er skyld i at man har vært inhabil, er det likevel en selv som har ansvaret for å kunne vurdere sin egen habilitet (uten at jeg dermed tror at dette er rettslig avklart). Siden dette har vært et tema i den offentlige debatten de senere år, er det mitt tips at flere i forvaltningen nå er blitt mer oppmerksomme på hvilket ansvar de har.

Helt generelt er det, etter min vurdering, god erfaring for å si at mediene ofte legger listen for lavt for inhabilitet i forhold til loven og dens intensjon. Det skal generelt mye til for å være inhabil, og det er det gode grunner til: Hvis det skal lite til, kan det få andre og meget uheldige konsekvenser, som jeg ikke utdyper nærmere her.

Så for å oppsummere denne delen: Sissel Kruse Larsen er underlagt de samme habilitetsregler som alle andre i forvaltningen. Så langt foreligger det ingen opplysninger om at hun har hatt større problemer med å håndtere reglene enn andre.

I begynnelsen av juni stilte Nettavisen spørsmål til Statsministerens kontor (SMK) om hvordan man håndterte mulige habilitetsproblemer knyttet til Sissel Kruse Larsens virke, sett i lys av hennes manns (indirekte) aksjepost i kommunikasjonsbyrået Kruse Larsen. Hvorfor spørsmålet ble stilt til SMK, og hvorfor Sissel Kruse Larsens mulige habilitetsproblemer skal håndteres annerledes enn andre habilitetsproblemer, forstår jeg ikke, men jeg skal la det fare. Det er jo ikke forbudt å stille spørsmål.

Det er uklart for meg i hvilken grad Nettavisen kan sies å ha fått svar. Men ifølge Hans Geelmuyden, som er spaltist i Nettavisen, er spørsmålet ennå ikke besvart. Samtidig skriver Jan-Erik Larsen i et innlegg at Nettavisen er kjent med hele historien knyttet til familieselskapet (som jeg ikke gjengir her), men at avisen underslår denne delen av historien.

Sissel Kruse Larsen har svart at hun ikke har vært inhabil i behandlingen av noen saker i Finansdepartementet, mens Jens Stoltenberg har svart at han har tillit til sin statssekretær. Statsministeren har vist til Sissel Kruse Larsens svar.

Alt i alt kan det derfor se ut til at SMK har sendt Nettavisens spørsmål videre til Sissel Kruse Larsen som rette vedkommende, og at hun har svart – og at Jan-Erik Larsen har svart og i tillegg skrevet et innlegg om saken i Nettavisen. I tillegg har finansministeren og statsministeren gitt et svar.

Så for å oppsummere igjen: Det kunne kanskje ha vært lurt av SMK og/eller Sissel Kruse Larsen å forsøke å «utkvittere» saken ved å svare så tydelig og utfyllende at det ikke kan etterlates noe inntrykk av manglende vilje til å svare.

Samtidig er det blitt klart at Sissel Kruse Larsen, ifølge henne selv, ikke har vært inhabil i behandlingen av noen saker i Finansdepartementet.

Det som fikk Nettavisen til å gi saken en ekstra omdreining, var følgende: Da SMK fikk spørsmålet om håndteringen av mulige habilitetsproblemer i Finansdepartementet, varslet de Sissel Kruse Larsen. En annen måte å se det på, er at de sendte spørsmålet videre til rette vedkommende. Sissel Kruse Larsen fortalte om spørsmålet til sin mann, fordi spørsmålet også gjaldt ham. Det er det selvsagt ingenting å si på.

Det som satte fyr på spekulasjonene, var at mannen også fortalte om spørsmålet fra Nettavisen til sin svigerfar, altså Jan-Erik Larsen, og at flere i kommunikasjonsbyrået fikk vite om det. Det har ektemannen i ettertid sagt at han ikke burde gjort.

Min lille oppsummering på dette punktet: Jeg syns ikke det er så rart at Sissel Kruse Larsens ektefelle fortalte om spørsmålet fra Nettavisen til sin svigerfar. Det gjaldt, tross alt, det familieselskapet som de eier sammen. Det er under ingen omstendighet noen skandale at det har skjedd.

Så spørsmålet er: Hvorfor skal Sissel Kruse Larsen gå av? Hva mer er det Nettavisen håper å finne?

Jeg forstår det ikke.

Men Hans Geelmuyden illustrerer det i grunnen godt i sine innlegg:

• Han påstår at «informasjonen flyter» mellom Finansdepartementet og kommunikasjonsbyrået Kruse Larsen, som han omtaler som et «lobby-firma». Men dette er feil: Ingen har dokumentert at informasjon flyter fritt, og Kruse Larsen er ikke et lobby-firma.
• Han skriver at SMK ikke har besvart spørsmålet om «hvordan regjeringen håndterer statssekretær Kruse Larsens habilitet». Men han forklarer ikke hvorfor regjeringen skal håndtere dette. Det er ikke regjeringen som håndterer den enkeltes habilitet – det gjør den enkelte selv, ifølge loven. Og Sissel Kruse Larsen har svart at hun ikke har vært inhabil i noen saker som hun har behandlet. (Og tror forresten Geelmuyden at Finansdepartementets ansatte vil sitte stille å se på at statssekretæren avgjør saker der hun er inhabil? Å tro det, vitner om liten erfaring fra forvaltningen.)
• Han sier at det ikke hjelper at Sissel Kruse Larsens ektefelle har beklaget at han informerte sin svigerfar om Nettavisens spørsmål, fordi «det er ikke dette saken handler om». Det er likevel dette Nettavisen har gjort til en stor sak selv.
• Han påstår at Sissel Kruse Larsens virke som statssekretær innebærer en «rolleblanding», men han forklarer ikke hvorfor eller hvordan. Norge ville bryte sammen, hvis det ikke skal være mulig for ektefeller til ekspedisjonssjefer eller statssekretærer å ha små aksjeposter i et familieselskap.
• Han skriver at Nettavisen har «avslørt» at det er «pengene som styrer» Sissel Kruse Larsen. Hun drives altså av penger og ikke av lojalitet til Norge, regjeringen, departementet og reglene. Det er en grov påstand som fremsettes totalt uten dokumentasjon.
• Han (og Nettavisen) antyder at det foregår korrupsjon og innsidehandel. Det er veldig grovt. Korrupsjon og innsidehandel er dypt kriminelt. Å kaste ut slike påstander uten snev av bevis, er ille.

Geelmuydens oppsummering antyder at vi i Norge ikke kan ha statssekretærer som er gift med mennesker som har et lite eierskap i et familieselskap som har et eierskap i et kommunikasjonsbyrå.

Hvis det er slik vi skal ha det, vil det kreve store endringer i lover, regler og sedvane – og det vil kunne få ganske dramatiske følger. Svært mange mennesker vil bli ekskludert fra politisk virksomhet og fra forvaltningen.

At Rødt nå varsler kontrollsak, får vi bare ta til etterretning. Men jeg håper flere enn meg reagerer på måten partiet begrunner det på. Seher Aydar mener at dette bare er «toppen av isfjellet», at «det foregår betydelige mengder lyssky bakromskommunikasjon», og at Sissel Kruse Larsens informasjon til Nettavisen «vitner om en særs dårlig rolleforståelse».

Selv sier jeg bare dette: Jeg håper jeg slipper å leve i et samfunn der ingen tror på det andre sier, der alle mistenker alle, og der Rødt får herje fritt.

Ære være Suvatne og Gilbrand som med friskt mot gyver løs på en gravesak i håp om eller tro på at de skal avsløre noe viktig.

Men fri og bevare meg for en type journalistikk og kommentatorvirksomhet som bare kaster ut grove påstander totalt uten dokumentasjon og vurdering av konsekvensene.

PS: Jeg kjenner både Sissel og Jan-Erik Larsen litt, men jeg kjenner dem langt mindre enn jeg kjenner Hans Geelmuyden.

Oppdatert: Avsnittet om «uvitende inhabilitet» er litt endret etter at teksten ble publisert, men endringen berører ikke substansen i teksten.